Å, hvor jeg skulle unne de barna som vokser opp i dag å ha en Halvdan Bendiksen i nærmiljøet!
Av Jostein Andreassen
I hverdagen, ja visst, men særlig på 17. mai. Da var han omsvermet av barna, kan du tro, i en avleggs offisersuniform han hadde fått (fanejunker), jeg vet av hvem, og hele fronten fra krage og ned til under knærne var dekket av medaljer av alle slag, og da mener jeg virkelig alle slag, du verden for et syn! Og smilte gjorde han fra øre til øre. Å være ”konge for en dag” var det morsomste han visste! Tenk for en opplevelse å bli fotografert på 17. mai sammen med Halvdan!
Når redaktøren ønsket å begynne en ny spalte om ”Mennesker jeg møtte”, så begynner jeg med Halvdan, min kjære venn. Halvdan var nemlig Overpostmestergeneraldirektør. Han er den eneste i hele verden som har hatt denne hederen. Du verden så han koste seg når han ble tiltalt med sin rette tittel: ”Hallaou, å ser æ? Æ de ikkje overpostmestergeneraldirektør Bendiksen?”
To brødre
Halvdan var født på Myran under gården Trysnes. Det var i 1897. Så lenge jeg kjente ham, bodde han imidlertid i omsorg på Salem (det kommunale Gamlehjemmet) og fra 1958 av på Søgne Kvileheim (Søgneheimen). Hans fem år eldre bror bodde også der, Anton. De hadde fem eldre søsken som jeg ikke vet noe om. Anton og Halvdan holdt godt sammen. Men de var ikke akkurat som andre. De hadde fått ”mindre håndbagasje” med seg ut i livet. Men hva gjør det om en ikke kan bli rakettforsker, når en er elsket av en hel bygd?
Sankt Helena
Anton og Halvdan fikk ei hytte bygd for seg på Sankt Helena, en holme rett vest av Børøya og sør for Okse. Jeg husker jeg var med min far ca. 1955 der han deltok i byggedugnaden sammen med en hel del andre mannfolk.
Der ute var de to brødrene ofte, de rodde. Jeg synes jeg ser dem gå utover Eigeveien til robåten, på lange sjøstøvler, selv om det var tørt vær. De koste seg der ute i havgapet. Men folk var fæle til å lure Halvdan til forskjellige ting. For eksempel ble han tipset av en fyr om at den og den var frimurer. Da oppsøkte Halvdan selvsagt denne mannen og spurte om han ville støpe ei trapp på hytta gratis, han var jo frimurer. Men dette gikk ikke så greit.
En annen gang kom min far og jeg ut til Sankt Helena en tidlig morgen for å trekke et trollgarn. Da så vi Halvdan gå fram og tilbake på nordspissen av holmen. Noen hadde innbilt ham at rivalen, en innbilt figur med det underlige navn ”En fot og fire” (denne var den eneste Halvdan hatet fordi han prøvde stadig å stikke av gårde med jenta Halvdan var forelsket i) hadde sagt at han skulle dra ut til Sankt Helena og taue hele holmen inn til Vaglebrygga. Stakkars Halvdan trodde det. Han trodde det folk sa. Det fins en rekke slike historier, og de er ganske oppfinnsomme og ikke alltid like pene. Derfor avstår jeg fra flere.
Postmannen
Halvdan hadde fått en viktig oppgave. Denne var han veldig stolt over og utførte sin plikt 110 prosent. Aldri har vel verden hatt en mer trofast postmann enn Halvdan Bendiksen. Før var det nemlig ingen offentlig postombæring. Alle brev og aviser måtte folk vær så god hente sjøl. Men Halvdan tok med seg posten i veska si og leverte den på døra til takknemlige folk oppover langs veien fra Lunde til Salemsveien, omtrent.
Så i en lang kø stod vi der og ventet på at klokka skulle bli to. Da åpnet ”Sofie på Posthuset” og svigerdattera Borgny døra til Posthuset. Da hadde de sortert ferdig. Posthuset var et bolighus på Gamle Lundevei nær ved Eikestøls slakterforretning. På oppdrag fra mamma hentet vi daglig brev og avis til familien.
Noen ganger tok jeg med posten til gamle Louise Jernes ute på Eig og fikk 20 øre for det. Men den køen passet meg bra, egentlig, for da kunne jeg samtidig ”dolle” Overpostmestergeneraldirektør Halvdan mens vi stod i køen. Å ”dolle” er et usedvanlig lokalt og enestående begrep som dessverre er helt ukjent for Søgne-barna i våre dager, det betyr å trykke pekefingeren ikke veldig hardt inn i ryggen på en annen som ikke vet om det og si ”doll!” Og det tilsynelatende like uforståelige svaret er: ”Å begje mæ dæ, din nisse du æ!” Å ”begje” betyr å ”slutte med”.
Før fjernsynets og mobiltelefonens tid hadde små barn andre store gleder enn nå, og det å ”dolle Halvdan”, det var livets lykke, jeg kommer aldri til å glemme det om jeg så skulle bli 100 år. Så hjertet mitt smelter litt, bokstavelig talt, når jeg tenker på at etter at jeg hadde ”dollet” Halvdan, så løp jeg og gjemte bak en rygg i køen og ventet på at han skulle finne meg. Og når han fant meg, det gjorde han alltid og garantert, så var det akkurat likt hver gang: Han lo sin hjerteligste latter og sa: ”Å beje mæ dæ, din nisse du æ!” Aldri i mitt liv har jeg truffet noen som var så glad i barn som Halvdan. Da han døde i 1978, ble bygda vår meget fattigere. Takk, snille Halvdan, jeg var så inderlig glad i deg.
