Lasse Gjessing har alltid vært dus med det våte element. Yrket som seilmaker er på mange måter en kombinasjon av jobb og hobby.
Av Anne Gunn Pedersen
– Jeg har alltid vært glad i sjøen og har seilt siden jeg var liten. På skolen hadde jeg lopper i blodet, det var vanskelig å sitte stille, men jeg kom meg gjennom artium, sier Lasse Gjessing.
Vi møtes i verkstedet i Birkedalsvegen, der han driver seilmaking i lokalene ved siden av Safe Marin. Med andre ord er miljøet maritimt, med sjøutsikt og brygge like ved arbeidsplassen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Lav høyde: En del av arbeidet foregår på gulvet. Det krever god plass. Foto: Anne Gunn Pedersen.
Nyttig lærdom
Seilmakeryrket har vært en del av hele Lasse Gjessings voksne liv, fra han etter artium i 1974 begynte i lære hos seilmaker Peter Høeg. Høeg drev det tradisjonsrike Seilloftet i Drammen, med historie helt tilbake til 1767. Siden den gang har bedriften gått i arv fra far til sønn.
– De laget mye på den gamle måten, og der lærte jeg alt fra bunnen av, forteller Lasse, som her kunne kombinere interesse for sjøliv sammen med seilmakerhåndverket.
Året før han var ferdig med læretiden hos Høeg, ble det imidlertid en tur til sjøs. Muligheten bød seg da en amerikaner, med røtter i Tønsberg, besøkte slektninger på sine eldre dager.
– Han drev med charterbåter, forteller Lasse og viser et bilde på veggen av en stor, flott skonnert på hele 300 fot.
– Jeg ble kjent med amerikaneren via en venn, og Peter Høeg ga litt motvillig slipp på meg det siste året av læretiden, humrer han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Utskrift: Mønster fra bilder er overført til papir, som skrives ut i full størrelse. Foto: Anne Gunn Pedersen.
For lærlingen ble det et nyttig år med seiling i Vestindia og samtidig jobb på seks forskjellige skonnerter. Disse var eid av den norskættede amerikaneren, som delte villig vekk av sin lange erfaring med båter, seil og alt som hører sjølivet til.
– Vi levde enkelt, bodde på dekk, og reparerte og vedlikeholdt seil og presenninger for hånd. Ingen symaskiner var tilgjengelige, minnes Lasse, som fikk med seg lærdom som var nyttig da han senere startet for seg selv.
Konkurranse
– Hva er kvalitetsnormen i et fag som seilmaking?
– Man lærer jo etter hvert hvordan man må gjøre ting for at produktet skal tåle bruk. Materialvalg er viktig, som stoffet til en kalesje, men faktisk også tråden som brukes til sømmen. Den må være en blanding av polyester og bomull, slik at tråden sveller når den blir våt. Det kan ha betydning for om regn drypper inn gjennom sømmen i kalesjen, forklarer Lasse.
– Ellers har jo kalesjen en levetid, men med jevn bruk bør den holde i seks-sju år, mener han.
– Er dette et yrke som forsvinner?
– Ja, det er nok det. Alt er blitt så spesialisert, og faget er blitt veldig oppdelt. Det å lage kalesjer er en del av seilmakerfaget, noen driver bare med det, men også ordinære seil blir produsert. Her konkurrerer vi med import fra andre land, fordi seil er dyrt å lage her hjemme. En del seilmakere importerer gjerne halvfabrikata, der alt er skåret ferdig, og der jobben kun er å sy seilene sammen. På den måten holdes kostnadene nede, forklarer han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Om kundene velger ditt produkt, på tross av høyere pris, hva får de da?
– Det er ofte snakk om nisjepregede produkter, som det ikke er så lett å få tak i, og som har et lokalt preg. Sjekteseil lager jeg for eksempel en del av, sier Lasse og kan slå fast at markedet absolutt finnes.
– Hvem er den typiske kunden?
– Når det gjelder kalesjer, er det gjerne de som har en båt der en ferdig kalesje ikke vil passe. Da lages kalesjen på mål.
Patent
Lasse Gjessing har utviklet et system der kunden selv kan ta bilder av båten, sende dem elektronisk og dermed få sydd sin kalesje. Idéen kom for noen år tilbake da han satt i bilen på en av mange turer til Lyngdal, hvor han jobbet en del år.
– Det ble god tid til å gruble på turen fram og tilbake, smiler Lasse, som hadde behov for en nye måte å lage tegninger på.
– Jeg var avhengig av at vær og vind spilte på lag når jeg stod ute med papir eller plastfolie for å måle opp kalesjer til båtene. Ofte begynte det å blåse når jeg nesten var ferdig, og da stod jeg der og måtte starte forfra igjen når vinden hadde stilnet. Veldig frustrerende, minnes han.
Da idéen ble presentert for en kjenning med god datakunnskap, var det ikke lange veien til patent, noe som har generert kunder på malene, i tillegg til lisenskunder, det vil si at de kjøper rettighet til å lage mønster selv. På den måten ble idéen lønnsom.
Lasse forteller at en kunde i Danmark, med forgreining i USA, har vist interesse for det som nå er blitt et varemerke både i EU og USA.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Verdens største: Lasse Gjessings tilbragte siste år av læretiden på skonnerten Fantome. Den ble bygd i 1927 og var på 300 fot. Blant eierne var Aristoteles Onassis (midten av 1960-tallet). Foto privat
Lærlinger
Lasse Gjessing er blitt 65 år, men har ikke tenkt å legge inn årene, eller rettere sagt fire ned seilet av den grunn.
–Jeg trives så godt her, så jeg holder nok på en stund til, sier seilmakeren, som liker å jobbe alene, selv om flere lærlinger gjennom årene har fått opplæring i verkstedet på Høllen Vest og har avlagt svenneprøve i faget. For øvrig er Lasse i dag leder for seilmakergruppen i utdanningsdirektoratet og var med da revidering av læreplanene skulle utarbeides. Han er også formann i prøvenemda for seilmakerfaget på Sørlandet.
God sommer
I sommer var datteren Kirsten med som assistent i verkstedet, mye som en konsekvens av koronapandemien.
– Hun gikk på folkehøyskole i Bergen, men da alt ble stengt ned i mars, og hun måtte komme hjem, ble det at hun hjalp meg litt. Jeg kjøpte inn en symaskin til, og Kirsten jobbet her gjennom våren og det meste av sommeren, forteller Lasse og legger til at produksjonen gikk for fullt i hele sommer.
– Det ble faktisk dobbelt så mange bestillinger som det pleier, så jeg føler meg privilegert som har hatt mye å gjøre og kan jobbe som jeg pleier. Jeg vet jo at mange sliter, reflekterer han.
Et stort prosjekt for Kristiansand Dyrepark er nå under planlegging. Et 200 km2 seil er bestilt, som skal dekke et område i Abra Havn. Seiltak til en restaurant er også under produksjon.
Artikkelen fortsetter under bildet.
God hjelp: I sommer var datteren Kirsten med i verkstedet. Foto privat
Restaurering
– Hva er det beste med denne jobben?
– Det må være å kunne drive med noe innenfor det jeg liker aller best, det vil si det som har med sjøliv å gjøre. Samtidig møter jeg mennesker som selv driver med båt og seiling. Det blir jo hobby og jobb på samme tid, sier Lasse, som likevel er litt bekymret for fremtiden til seilmakerfaget.
– Mye av det gamle håndverket er borte, det blir for kostbart. I fremtiden blir nok en seilmaker mer benyttet til restaureringsprosjekter, tror han.
For eksempel er losskøyta Songvår en av båtene som nå skal ha nye seil. Den er under restaurering på Bredalsholmen og skal tilbake til Hellesund med tiden. Og kanskje blir det seil fra seilmakeren i Birkedalsvegen som monteres på skuta.
