To av dem som vokste opp på bruk nr 49 Elvegård midt på sletta på Tjomsemonen under krigen, har fortalt spennende og svært verdifullt om sine opplevelser fra denne tiden. Her er beretningene.
Av Jostein Andreassen
Det meste av fortet på Lastad ble nemlig langt ute i krigen flyttet til Tjomsemonen og heia like øst for Rohaven på grunn av ryktet om alliert invasjon i Norge. Dette var for å beskytte Kristiansand mot angrep fra vest. I heia er det en god del anleggsrester etter dette og også fra 1. verdenskrig, men det aller meste av slikt ute på sletta er nå enten tatt vekk eller skjult under bakken. Stykkene er redigert av Jostein Andreassen. Takk til Annbjørg Skjævesland og med familie og slektninger som har samlet dette verdifulle stoffet.
Den første beretningen:
Ferdinands intervju med sin mormor Gudny
«Nå skal jeg fortelle om min mormor. Hun har opplevd mye i sitt 79 år lange liv [J.A.s tilføyelse: Skrevet i 2011], men det er spesielt det hun opplevde under 2. verdenskrig jeg vil fortelle om i dag.
Gudny ble født den 24. juli 1932. Hun var en av fem søstre, og var nummer tre i søskenflokken. Hun var 7 ½ år da 2. verdenskrig kom til Norge.
Faren Kristian døde plutselig den 20. desember 1941. Mormor var da 9 år. Den eldste søsteren var 12, og den yngste var 3.
Kaldt og dramatisk
Dette var jo midt på vinteren, det var kaldt og veldig dramatisk på flere områder. Nå hadde de mistet den personen som hadde inntekt i familien, og de merket godt at det var krig i landet.
Det var trange tider for alle, og spesielt for mormor og hennes familie ble det ekstra vanskelig. Men de klarte likevel å komme igjennom den harde tiden.
Moren Anna var veldig god til å veve, og hun vevde mange tepper som hun solgte, og slik fikk de inntekt.
De bodde på en gård på Tjomsemoen. Der hadde de dyr og der dyrket de korn som de malte til mel, de dyrket poteter og grønnsaker, bærbusker som de lagde syltetøy av, og de hadde en stor eplehage.
Tyskerne slo leir
Det var en stor plass de bodde på, og etter hvert fant den tyske okkupasjonsmakten ut at denne plassen var perfekt for dem å øve og slå leir.
Våren 1944 fikk de beskjed om at tyskerne ville ha området der gården lå, og området rundt. Rett etter at de hadde fått beskjeden om dette, kom det 300 tyske soldater for å bo på eiendommen.
Fem tyskere flyttet inn i huset. Men mormor og familien fikk lov til å bo der. Tyskerne disponerte halve huset, og mormor og familien den andre halvdelen.
Anla piggtrådgjerder og en luftvernkanon
Det ble satt opp flere mål med høye piggtrådgjerder rundt hele eiendommen. Tyskerne begynte å grave foran huset. De skulle ha en stor luftvernskanon der, og en bunkers som de skulle ha ammunisjon i. I tillegg lagde de skyttergraver på hele eiendommen. De bygde også bunkere som de bodde i, de bodde i uthuset, og de satte opp brakker til bolig.
Den ene brakken ble etter krigen gjort om til hus, og der bor mormors søster i dag. (..) [J.A.s tilføyelse: Ferdinand skriver at det eksisterer «et bilde av mormors to mindre søstre som sitter på kanonløpet til kanonen som ble plasser i hagen.»
Dette har jeg dessverre ikke p.t. funnet fram til, men Annbjørgs bror Kjell Einar, som ofte hadde bilder i Fritidsnytt inntil han døde for drøye 20 år siden, offentliggjorde det i et nummer av bladet som vi dessverre ikke har funnet fram til, men vi håper å kunne få det med i et senere nummer.]
Måtte ha passerseddel
For å komme inn og ut av eiendommen måtte de ha passerseddel. Det var jo piggtråd rundt eiendommen, og det stod alltid vakt der og passet på at det ikke skulle komme inn fremmede. Eiendommen var nå tysk militærområde.
Alle de 300 tyskerne som bodde der, var snille og hjelpsomme med enka og de 5 døtrene, så mormor var egentlig aldri redd for dem. [J.A.s kommentar: Dette er det mange som har sagt, en må huske at dette var sent i krigen. Et bilde jeg har sett av tyske soldater som var om bord på Skarpeidferja, viser at gjennomsnittsalderen sikkert var 35-40 år. Det er all grunn til å tro at dette nettopp var soldater som kom til Tjomsemonen, fortet på Lastad ble jo forflyttet dit. Hvorfor var de «snille»?
Jo, de fleste visste nok at de kom til å tape krigen, og sikkert lengtet de hjem, det er all grunn til å tro at disse var familiefedre og savnet barna sine. Jeg husker min bror Jan Bjørn, f. 1938, som var gutt under krigen og andre jevnaldrende, har fortalt at når de tyske soldatene som bodde på Heimklang og Menighetshuset, trente ute på Eig, så fikk han og andre smågutter «bongbong» av dem (sukkertøy, innepakket ett og ett). En god teori er at de savnet sine egne smågutter ..]
Nifs episode
Men en veldig nifs episode kan mormor huske godt. En dag kom en Gestapo-soldat inn på kjøkkenet til moren og sa at hun skulle flytte ut med alle døtrene. Han slo hælene så hardt i tregulvet at det ble dype merker etter stålbeslagene som var på skohælene. Moren ble så redd at hun gikk til den tyske lederen for leiren. De kalte ham for ‘løytnanten’.
Etter den episoden fikk ikke Gestapo-en lov til å sette sine ben i huset mer. Mormor og familien fikk rede på av de andre tyskerne at Gestapo-soldaten var en som hadde arbeidet som torturist, men tyskerne kunne ikke bruke han til det, fordi han var for grusom. Men mormor og familien så han heldigvis aldri igjen.
Flyalarm
Når det kom fremmede [J.A.s kommentar: dvs. allierte, britiske] fly i lufta, ble det slått full flyalarm. Da ble det skutt med den store kanonen mot flyene. En gang ble det skutt så mye med kanonen at 15 vindusruter i huset ble knust, og mange gjenstander i huset ramlet i gulvet. Taksteinene på den ene siden av huset ramlet ned.Tyskerne fikset ødeleggelsene som hadde skjedd.
En annen gang var det konfirmasjonsdagen til den ene søsteren. Plutselig gikk flyalarmen, og tyskerne begynte å skyte med kanonen. Gjestene ble så redde at de begynte å synge en salme som heter: «Nærmere deg, min Gud».
Gjestene trodde ikke de skulle overleve dette, men mormor visste at det kom til å gå greit, for kanonskytingen og luftalarmen hadde de opplevd flere ganger. Tyskerne fortalte etterpå at det ikke var fremmede fly i luften den dagen, men at det var de som hadde satt i gang flyalarmen og dermed skutt med kanonen. Dette gjorde de for å vise gjestene at nå var det blitt for farlig for mormor og de å bo der.
Flyttet ut
Høsten 1944 måtte de flytte ut av huset og opp til Tofteland til besteforeldrene som hadde gård der. [J.A.s tilføyelse: Første delen av utkastelsesordren fra den 4. oktober 1944 lød slik: ”Fru Nilsen på Tjomsemoen skal flytte til Ole Nilsen Tofteland med sine barn og husdyr. Flyttingen må være foretatt innen fredag denne uke. Er dette ikke foretatt vil utflyttingen ble foretatt av tyskerne selv (..)”. Ole Nilsen var Annas svigerfar på bruk nr 3 nær ved Sørlandske Hovedveg.
Etter freden i mai i 1945 kunne de flytte tilbake til eiendommen på Tjomsemoen. Det lå mange tusen meter med piggtrådgjerder igjen etter tyskerne, og der var store hull som hadde vært skyttergraver og bunkere. De brukte mange år på å rydde opp etter tyskernes invasjon på eiendommen. De fikk ikke hjelp av noen offentlige myndigheter, men måtte klare alt selv.
Her er den andre beretningen
Karens minner fra 2. verdenskrig, fortalt av henne selv
«9. april 1940. Jeg var 9 1/2 år gammel dagen da tyskerne inntok Norge. Natten til de april gikk et stort antall tyske krigsskip med soldater ombord inn i nøytrale norske farvann fra Oslofjorden i sør til Ofoten i nord. Tyskerne hadde planlagt nøye hvordan de skulle angripe Norge. Den morgenen våknet vi av skuddsalver, dunder og bråk fra de tyske krigsskipene. Nå skulle de innta Kristiansand, Den norske hær gjorde motstand. De gjorde så godt de kunne, men de var nok for lite rustet.
Jobbet hos Brødrene Repstad
Pappa hadde gått til sitt arbeid hos Brødrene Repstads [Karosserifabrikk på Eik]. Men da jeg stod klar med skoleveska, kom pappa tilbake og sa det var krig. Det har falt bomber i byen og spiret på Domkirka var skutt av. Mange fly var i aktivitet den dagen. De kastet ut massevis av flygeblader. Og hvis jeg ikke husker feil, stod der ‘Opprop til det norske folk ‘ (og de norske soldater).
Innen middagstid var Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Sola, Bergen, Trondheim og Narvik i tyskernes hender.
Stor søskenflokk
Vi var en søskenflokk på 5 jenter, og 4 av oss (Ragnhild var for liten) løp nedover jordene og plukket opp flygeblader, men hver gang vi hørte den fryktelige flyduren, løp vi hjem. Vi ante nok ikke hvor farlig det var.
Når mørket falt på, var hele himmelhvelvingen opplyst av lyskastere og krigen var i full gang igjen. Da husker jeg vi måtte søke tilflukt i kjelleren. Vi blei pakket inn i varme klær og ulltepper. Det innerste kjellerrommet var lite og med et lite vindu. Der hadde pappa plassert en sandsekk utenfor. Så blei vi plassert i potetbingen, og når vi satt der, følte vi oss trygge hos mamma og pappa. Her satt vi til det hele stilnet av igjen.
Reiste til Laudal
Etter noen dager bestemte mamma og pappa at det nok var best at mamma og oss 5 barna reiste til hennes søster i Laudal. Det var nok tryggere lengre inne i landet. Pappa blei hjemme og tok seg av dyrene og hønsene. Jeg tror det var Lars Andresen [J.A.s tilføyelse: Han bodde på bruk nr 49 Solberg på Kleppland, det tidligere skolehuset] som kjørte oss. Det var ikke mange som hadde biler i den tiden.
Da vi kom til Marta og Tobias Steinsland, blei vi tatt imot med åpne armer. Hele familien fra Brennåsen var installert i stua. Og vi fikk et rom i 2de etasje. Vi syntes det var festlig å være sammen med fettere og kusiner. Onkel Tobias var lærer og hadde skolestua i første etasje og fikk oss på skolebenken med en gang. Han lærte oss til og med Esperanto. Jeg husker ikke stort av det, men Dokke var Påppe.
Landet fly på Tjomsemoen
Så en lørdag pappa var på besøk, fortalte han at det hadde landet fly på Tjomsemoen. Og da fikk vi barna litt hjemlengsel for vi hadde så lyst til å se et fly på bakken. Jeg tror vi reiste hjem etter 3-4 ukers tid. Da var skuffelsen stor da bare de dype sporene stod igjen.
Nå begynte de store grå bilene å rulle over Tjomsemoen. Landbruksskolen var målet. En bil var stappet med appelsinkasser, og tyskerne kastet ut appelsiner i veikanten og vi barna plukket opp appelsiner. Noen var råtne, men de fleste var friske. Vi storkoste oss, for det var bare til jul vi fikk appelsiner.
Blendingsgardiner
Så en dag var det påbud fra tyskerne at alle vinduene måtte utstyres med blendingsgardiner av sort papp. Det måtte ikke være en lysstripe. Og pappa gikk i gang med arbeidet. Det var lite hyggelig å gå ut om kvelden når alt var mørklagt.
Så kom der ny beskjed fra tyskerne. Alle radioer måtte leveres. Jeg tror de blei plassert på Lunde et sted. [J.A.s tilføyelse: I den nye gymnastikksalen på Lunde skole]. Nå var det slutt på alle nyheter. Så måtte vi ha nye pengesedler. 1-kroneseddelen blei kalt ‘Usling’ og 2-kroneseddelen for ‘Quisling’.
Rasjoneringskort
Matforsyningene blei snart slutt i butikkene og så måtte vi ha rasjoneringskort på sukker, kaffe, smør, melk, etc. Men Ragnhild var bare 1 ½ år, og hun fikk fint hvetemel på kortet, og hver søndag laget mamma bløtkake. Vi måtte også ha kort på tekstilvarer. Sko var vanskelig å få kjøpt, men så begynte de å lage sko av fiskeskinn [J.A.s tilføyelse: steinbitskinn] og papirsko. Det blei også laget sko med trebunn-såler.
I 1941 den 20. desember døde pappa, og mamma blei alene med barneflokken på fem. 12 år var den eldste, og den yngste 2 ½ år. Det blei ei trist jul det året. Så fikk vi en kald vinter 1942. Da kunne man gå på isen fra Kristiansand til Flekkerøya.
Plasserte kanon i hagen
I 1944 fikk vi tyskerne innpå livet. Først tok de to rom i huset vårt. Så begynte de å grave i hagen vår. En stor kanon blei plassert der, og under ripsbuskene og i blomsterhagen vår hadde de våpen og ammunisjon.
Den første gangen de fyrte av et skudd, gikk der 15 vindusruter som blei knust, blomsterpotter og bilder falt i gulvet. På den andre siden av huset gravde de en stor bunkers, og der lå de og sov. Store piggtrådgjerder blei satt opp på jordene og så satte de opp bommer på veien. Der stod alltid en tysker og holdt vakt, og vi måtte vise passerseddel for å komme inn. Jeg skulle konfirmeres den høsten og en uke før kom en tysker med.. [J.A.s tilføyelse: en utkastelsesordre] og sa at nå skulle de ha hele huset og uthuset, så på mandag må dere flytte. Mamma svarte at dere får gi meg ei uke til, for jeg steller i stand til konfirmasjon. De gikk med på det, og jeg ble konfirmert. Da vi var kommet hjem og vi satt og spiste, kom der et kraftig skudd fra kanonen. Vi måtte holde på glassene og noen av tantene blei redde. Mandagen flyttet vi til Tofteland til mine besteforeldre.”
J.A.s tilføyelse: Noen flere opplysninger og eventuelle rettelser og tilføyelser, bilder, kart etc. som utdyper denne artikkelen, vil komme i et senere nummer av Fritidsnytt.
Hjulmaker Ole Tobias Nilsen (1866-1950) på bruk nr 3 på Tofteland var far til Kristian Nilsen Tofteland. Kristian (1897-1941) giftet seg med Anna, f. Olsen Sveinall (1897-1986) fra Laudal, og de bosatte seg på Elvegård på Tjomsemonen. De fikk fem døtre. Disse var (bildet): Gerd Odny, f. 1929, gift med Jan Hals, Karen Oline, f. 1930, gift med Erling Berge, Gudny, f. 1932, gift med Askjell Skjævesland, Signe, f. 1934, gift med Ivar Langenes og Ragnhild, f. 1938, gift med Kjell Grindland.
