– Skulle levd i seilskutetiden

SØGNE: For Anita Andreassen (54) var det å være ved havet en naturlig del av oppveksten. I voksen alder har det bidratt til at hun er levende opptatt av kystkultur.

Av Klara Turid Fidje

– Jeg er generelt opptatt av historie, og min mor sa ofte at jeg skulle levd i seilskutetiden, sier Anita Andreassen med et smil.

Med mor fra Færøyene og far fra Ålesund, ble det naturlig at hun som barn vanket mye i det maritime miljøet.

– Mor fant meg ofte i nærheten av seilskuter med brune seil, forteller Andreassen. Hun minnes barndommens somre med glede. De ble stort sett tilbragt på Færøyene der hun tilbrakte dagene med å løpe etter sau, eller var ute og fisket.

Ble valgt inn i landsstyret
Da Bergen kystlag i 1988 arrangerte Forbundet KYSTENs landsstevne i Vågen, var havna fylt av gamle båter og seilskuter. Andreassen lot seg fasinere, og ble aktivt med i styre og stell i Bergen kystlag. Blant annet bidro hun til at kurs i seiling for kystlagets medlemmer kom i gang, fast utror og seiledag på byfjorden, knivmaking, fenderlaging, fisketurer, samt arbeid og møtevirksomhet rundt hva et kystkultursenter skal inneholde.

Senere ble hun med i fylkeskystlaget før hun i 1999, som representant for Bergen kystlag, ble valgt inn i Forbundet KYSTENs landsstyre.

– I fylkeslaget arrangerte jeg sommerturer med store fartøy til Kystens landsstevner i Trondheim (97), Sommarøy utenfor Tromsø (94) og Kabelvåg i Lofoten (99), forteller Andreassen.

Sommeren 1995 reiste 120 KYSTEN-medlemmer fra hele landet til hennes moderland Færøyene. Turen var i regi av fylkeslaget.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Man har jo vært propell
Da Andreassen ble med i landsstyret, engasjerte hun seg i ungdomsarbeidet. Det gjaldt å få de unge med, slik at arbeidet med å bevare kystkulturen ikke skulle dø ut.

– I dag er det morsomt å tenke på at to år før jeg selv flyttet sørpå, var på Bragdøya en høst for å etablere ungdomsgruppen KUL (kystungdomslag), forteller Andreassen. Smilende kommenterer hun:

– Man har jo vært propell.

Etablerte Nordisk nettverk
Gjennom årenes løp har Andreassen deltatt på mye forskjellig innenfor feltet kystkultur. Hun har bemannet store skuter, og seilt lange distanser.

Andreassen beskriver seg selv som en igangsetter, en som har ideer, og når ting fungerer tilfredsstillende, gir stafettpinnen videre.

– En skal ikke sitte for lenge, da kan det bli vanskelig å gi fra seg, påpeker Andreassen.

Blant de sakene hun har vært pådriver for, er etableringen av Nordisk nettverk for Kystkultur, der hun i perioden 2009 – 2015 var Norges representant. Formålet er å samle de nordiske kystlag/foreninger til to årlige treff. Et fagseminar vinterstid, og et sommertreff i form av stevne eller festival.

– Vi startet med nordisk treff på Island, og dro på tokt med «Sjøkurs» (senere kjent som NRK-båten i programmet Sommeråpent), og fylte den med båter og mannskap, forteller Andreassen.

Et samarbeidsprosjekt
Mannskapet på Sjøkurs i 2011, var et samarbeid mellom kystlagene på Bragdøya og Søgne, samt Songvaar Fyrs Venner.

– Lederen av det nordiske nettverket på Island var, som jeg, engasjert i den lokale fyrstasjonen der vi bodde. De kommende år hadde vi nordisk treff i Danmark, Sverige, Norge (Oslo), Åland og Færøyene, opplyser Andreassen.

Blant de beste minner er markeringen av Grunnlovsjubileet i 2014. Dette fant sted ved Operaen i Oslo. Blant deltakende skip var DS «Hestmanden».

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Det er noe vi stadig snakker om, den dagen den slapp steamfløyten inne ved Operaen, sier Andreassen. Hun smiler av gode minner fra tiden hun var aktivt med i Nordisk nettverk.

– Jeg skulle gjerne vært med videre i dette arbeidet, men etter nærmere syv innholdsrike år og gode minner på alle vis, så ga jeg meg etter eget ønske, formidler Andreassen.

Søgne siden 2005
I 2004, mens Andreassen fremdeles bodde i Bergen, fikk hun oppgaven med å finne mannskap til en båt som skulle seile til den internasjonale festivalen i Brest. På Bredalsholmen i Kristiansand fant hun «Gamle Oksøy», kystverkets forsyningsskip. Blant mannskapet som sa ja til å bli med på turen, var Svein Eikeland. Han ble kaptein om bord.

– Siden har vi hengt sammen, smiler Andreassen.

Egentlig skulle Andreassen seile med en fembøring tur – retur Brest, men skjebnen ville det annerledes. På grunn av motorhavari, seilte hun i stedet hjem med «Gamle Oksøy». En ny epoke i livet var i emning.

– Jeg sluttet på jobb, og flyttet ned på lykke og fromme, og fikk jobb på Steinerskolen, forteller Andreassen.

– Burde hatt en base i Høllen
Vi befinner oss utenfor seilforeningens hytte i Høllen. Andreassen forteller at etter at hun flyttet til Søgne, var hun med litt i Agder fylkeskystlag. Hun er naturlig nok også godt kjent med de aktive ildsjelene i Søgne kystlag.

– Med tiden har jeg veldig lyst til å være med i den hyggelige, aktive gjengen. Spesielt småbåtgruppen, sier Andreassen. Med tanke på muligheten for å få enda flere medlemmer til kystlaget, og kanskje andre aktiviteter, mener hun det ville vært positivt for laget med en samlingsplass i Høllen i tillegg til basen på Lastad.

– Du finner ikke spor av historie i Høllen, men her har jo vært mye aktivitet, påpeker Andreassen.

Romsviga – et vell av muligheter
– Noe jeg og flere har undret oss lenge over, er det flotte huset i Romsviga. En slik eiendom hadde hatt veldig godt av å bli brukt året rundt. Hvorfor kan ikke lokale ildsjeler få sin egen dag for å drive sin publikumsvennlige aktivitet, spør Andreassen. Lokale lag, som har fokus på kulturarven vår, vil på den måten kunne bli viktige støttespillere i forhold til å ivareta den flotte eiendommen.

– I Romsviga kan Søgne få sitt eget kystkultursenter, et samlingssted i gode omgivelser. Tilbake får eieren en eiendom som blir brukt og vedlikeholdt på dugnad, fremholder Andreassen.

Songvaar Fyrs venner
Ikke overraskende var Andreassen også med på å starte opp venneforeningen til Songvaar fyr.

– Svein (Eikeland) gjorde arbeidet med å redde fyrstasjonen fra salg, forteller Andreassen. Et interimstyre ble opprettet i 2004, venneforeningen startet i 2005.

– Arbeidet med stasjonen var en livsstil for oss begge i veldig mange år. Vi kom til en stasjon som hadde vært tom i mange år, med dertil mye arbeid. Svein var daglig leder, og den nevenyttige vaktmesteren som ordnet og vedlikeholdt stasjonen. Jeg brukte tid på å bygge en organisasjon i samarbeid med andre stasjoner, ikke minst kystleden som fyret skulle være en del av, forteller Andreassen.

For henne var det viktig at Songvaar skulle oppleves som om fyrvokteren nettopp hadde forlatt stedet.

– Jeg er veldig idealistisk, liker at ting skal være autentisk. Vi var utrolig heldige som fikk innpass på et naturreservat. Derfor var mitt fremste ønske å ha fokus på dette med kystleden, samt ha årlige Songvaardag der det skulle fortelles om planter og fugler på øya der fyret står. Det viktigste for oss var å tilpasse oss stedet, ikke tilpasse stedet til det moderne menneskets behov, understreker Andreassen. Selv om de ikke lenger er aktivt med blant dugnadsgjengen på Songvaar fyr, er både Eikeland og Andreassen glade for at det fremdeles er drift på stasjonen.

– Det beste vernet på en slik værutsatt plass, er bruk, fastslår Andreassen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Liker å ro
Songvaar er en del av Kystleden, og ligger forholdsvis langt uti havgapet. De fleste foretrekker å dra frem og tilbake med motorisert båt. Andreassen har rodd.

– Jeg liker å ro. Jeg har rodd fra Høllen til Songvaar og Vassøy, sier Andreassen. Som det skulle være den naturligste ting i verden å gjøre for ei middelaldrende kvinne.

– Selvfølgelig når det er vindstille. De som er vant til å ro, syns bare det er en liten tur. Jeg liker å ro, men har også en plastbåt, så det er ikke bare åretak.

I neste åndedrag forteller hun om det året hun var med en delegasjon fra forbundet KYSTEN for å ro på de russiske elver slik vikingene rodde i Østerled til Miklagard.

Et annet år ble det tur med Bergen kystlag i en staselig robåt med ti årepar, vengebåten «Enigheten».

– Vi rodde fra Bergen til Lærdal innerst i Sognefjorden. Det var jeg med på med stor interesse, forteller Andreassen. I forhold til det blir turen til Songvaar fyr og Vassøy nærmest for en liten utflukt å regne.

Flere jern i ilden
Med påbegynnende planer og mange jern i ilden, setter Andreassen pris på den store friheten det å jobbe turnus gir. Etter eget ønske jobber hun nå som freelance innen psykisk helse. På fritiden spiller hun trombone i Søgne musikkorps, og var i mange år også med i Søgne messingensemble.

– Messingensemblet, som startet på 80-tallet, ble nedlagt i 2019. Der kom et generasjonsskille. Vi er flere som ønsker et nytt ensemble, men arbeidet er lagt litt på is, forteller Andreassen. Medlemskap i styret for Fritidsnytt har bidratt til at hun har truffet og blitt kjent med det mangfold bygda har å by på.

Når Andreassen skal koble av fra de daglige gjøremål, tar hun seg gjerne en tur ut i drivhuset. Hun kaller seg hobbygartner, og er klar på at høstferien skal brukes på tradisjonelt vis med å ta opp potetene hun dyrker i pallekasser.

– Og så har jeg blitt hektet på roser, det hadde jeg ikke trodd, sier hobbygartneren. Hun tilføyer:

– Jeg har forstått at å dyrke roser er en vitenskap. Jeg er bare på første stadium, så har mye å lære, men det er god avkobling og gøy.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hestmanden
Hobbygartner til tross, det er nå slik at ivaretakelse av vår kystkultur står hennes hjerte nærmest. For tiden er det DS «Hestmanden» hun brenner for. Det eneste skipet som overlevde to verdenskriger, og som i dag figurerer som minnesmerke over krigsseilernes innsats i alliert tjeneste.

– Jeg ble spurt av Norsk Veteran Skibs Klubb i Oslo om å sitte i styret som eier Hestmanden i 2009. I 2012 foreslo jeg å lage en venneforening. Skipet trengte noen som kunne båt, og som laget litt liv og røre ombord, forteller Andreassen.

På Bredalsholmen er der ildsjeler som er enige om at skipet skal seile, ikke bare ligge til kai. 15. september 2020 ble drømmen virkelighet. Da dro DS «Hestmanden» ut på et tre-dagers selvstendig tokt.

– Den fikk lov å være selvstendig i tre døgn på sjøen, noe som ikke har skjedd siden 60-tallet, forteller Andreassen. Den dagen sto Andreassen på et nes og vinket med det norske flagget da DS «Hestmanden» forlot Bredalsholmen. Ombord var et mannskap på 17, som alle deltok på dugnad.

– Det var bare en fantastisk opplevelse! fastslår Andreassen. I likhet med øvrige ildsjeler på Bredalsholmen, er hun bestemt på at skipet ikke må ligge ved kai, det må ut å fortelle krigsseilernes historie. Mange havner venter på DS «Hestmanden», og et nytt frigjøringstokt er under planlegging i 2021.

– Målet er å få fortalt krigsseilerhistorien og den verdigheten som er rundt det, med ei flott utstilling ombord, formidler Andreassen.

Mot nye mål
Ildsjelene som møtes til dugnad ombord på DS «Hestmanden»er stort sett pensjonister i alderen 65 år og oppover. Sjefen i maskinen er Trygve Langfeldt på 91 år, kapteinen har også passert 70.

Venneforeningen nærmer seg 100 betalende medlemmer, og har stor interesse på Facebook med snart 1.600 følgere. Utfordringen i forhold til dugnadsarbeid er å få med den yngre garde, de som går på skole eller jobb på dagtid. Løsningen kan være å innføre en slags turnusordning for dugnadsarbeidet, der det åpnes opp for mulighet til å delta på kveldstid.

– Jeg skal ikke gi meg før vi får i gang kveldsdugnad, da vet jeg at ballen går videre, avslutter Andreassen.

 

– Jeg er veldig idealistisk, liker at ting skal være autentisk.