Han var stortingsrepresentant i 47 år, en nesten uslåelig rekord. Ukjent for de fleste er det også at moren var fra Lone i Søgne. Søren Jaabek var på mange måter mange år forut for sin tid.
Av Torbjørn Greipsland
Søren Jaabæk er mest kjent for sparsommelighet, etablering av en bondevennbevegelse og i noen grad for å ha vært med å legge grunnlaget for partiet Venstre. Men det er mindre kjent at han også hadde arbeiderne med i sin målgruppe og så på arbeiderne som allierte i kampen mot den konservative regjeringen.
Søren Jaabæk var født 1. april 1814 på Holmesland i Holum i nåværende Lindesnes kommune.
Hans foreldre var Peder Sørensen Holmesland (1788-1849) og Sille Johanne Hansdatter Lone (1788-1862) i Søgne.
Søren giftet seg i 1837 med enke Elen Gurine Jaabæk, som var hans kusine på farssiden.
Jaabæk var ordfører i Halse og Harkmark og i Holum i til sammen 30 år. Han satt på Stortinget for Lister og Mandals amt fra 1845 til 1891. Det er en nærmest uslåelig rekord. Han døde 7. januar 1894.
Artikkelen fortsetter under bildet.
På Malmø i Mandal står en minnebauta med relieff av Søren Jaabæk, utført av Lars Utne. Bautaen ble reist på initiativ av lærere, som takk for Jaabæks innsats for skolen. Foto: Torbjørn Greipsland.
Avis med betydelig opplag
Jaabæk stiftet avisen Folketidende, utgitt fra 1865 til 1879. Den var organ for bondevennbevegelsen. Avisen kom de fleste årene ut hver uke Opplagstallene er anslått fra 15.000 til 20.000 av professor Halvdan Koht og historiker Arne Bergsgård. Men kildene for de høye tallene er ukjent, og tallene er trolig altfor høye, ifølge professor Dagfinn Slettans bok Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals Amt». At så mange leste avisen, er sannsynlig.
Bøndenes dårlige økonomiske situasjon
Søren kjente vel til bøndenes situasjon. Han stiftet den første bondevennforening 4. februar i 1865. En bestyrelse på 9-10 menn ledet virksomheten. Bevegelsen holdt bare ett landsmøte, på Hamar i 1868. Det er vel verdt å notere at det var åpent for alle.
I 1872 var foreningstallet på landsbasis nærmere 300 og ca. 25.000 medlemmer, en omfattende virksomhet. 1860-årene var nedgangstider for bøndene. Dette ville Jaabæk gjøre noe med. Det pekte han på i første nr. av Folketidende: Kreftene må samles mot statens sløseri som urettferdige pensjoner til embetsmennene.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Søren Jaabæk. Foto fra 1858 gjengitt fra boken «Våre høvdinger».
Jaabæk og bevegelsen stod for streng sparepolitikk. Etternavnet hans var lett å endre til Neibæk. – Men sparepolitikk stod også andre for, skriver Slettan.
Også arbeiderne var målgruppe
I Folketidende i 1866 skriver Jaabæk dette om målgrupper: «Til den norske bonde, kjekke sjømann og arbeider henvender jeg meg især». Stortingskollega og senere statsminister Jørgen Løvland skrev at Jaabæk satte bønder og arbeidere likt.
Jaabæk understreket det positive i den sosialistiske internasjonalen. Dette uroet mange tilhengere.
At Jaabæk også hadde arbeiderne som målgruppe, et ikke kommet godt nok fram. Men ikke alle foreningene var like begeistret for denne utvidede målgruppe. Det medvirket til å splitte i bevegelsen.
Foreningene diskuterte hvem man skulle gå inn for som valgmenn ut fra det standpunkt de hadde til viktige saker. De gikk systematisk fram i nominasjonsarbeidet, og gjorde det svært bra ved valgene i 1868. Arne Bergsgård karakteriserer det som «et Jaabæk-valg». Det kom inn 59 bønder på tinget. Blir Johan Sverdrup eller Jaabæk føreren for den store bonderepresentasjonen?
Artikkelen fortsetter under bildet.
Søren Jaabæk i såkalte besteklær. Foto fra Trygve Jåbekk.
Det kom i stand en avtale i 1869 om politisk samarbeid mellom Jaabæk og Sverdrup. Med den kan en si at venstrepartiet tok til å ta form.
I en tale Jaabæk holdt i Flekkefjord 5. juli 1875 konkluderte han med at Johan Sverdrup er Norges mest fremragende politiker.
Ønsket partier
Ikke alle var glade for partiene, for partivesenet. Men Jaabæk mente det var nødvendig med partier.
Da nevnte tale ble trykt i Folketidende i 1875, står navnet Det norske Venstre under Jaabæks navn. Selv om partiet først ble stiftet i januar 1884, eksisterte det Venstre-foreninger landet over. Mange av dem var bondevennforeninger.
Sammen med Johan Sverdrup la Jaabæk grunnlaget for partiet Venstre. Historiker Olav Gjerløw skriver at «så å si all ære tilkommer Jaabæk».
Ved valget i 1882 fikk Venstre 83 stortingsmenn mot 31 for Høyre. En enorm Venstre-seier.
Uenighet
«Jaabæk var nok bevegelsens ubestridte leder, men noen diktator ble han ikke», skriver Slettan. Han måtte flere ganger bøye av i ulike saker.
Bondevennbevegelsen ebbet ut i 1870-årene. Noe av det Jaabæk kjempet for var oppnådd, og tidene var noe bedre. Men mange medlemmers uenighet med den radikale Jaabæk, svekket bevegelsen sterkt.
Hva stod Jaabæk for som stortingsrepresentant?
I 1866 var Jaabæk mot årlige storting, men tre år seinere var han for. Det har ikke alle historikere fått med. Jaabæk innså at årlige storting ville styrke folkets makt mot regjeringen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Stolen som Jaabæk brukte på Stortinget. Foto fra Trygve Jåbekk.
Når det gjaldt spørsmålet om statsrådene skulle kunne møte i Stortinget og svare for seg, og om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker, var Jaabæk sammen med 29 andre fører for en flokk, kalt de 30 tyrannene, som ville statsrådene skulle møte i Stortinget. Det ble vedtatt tre ganger. Dette ville de at Stortinget skulle forkynne som et grunnlovsvedtak. Det ble gjort for de mente kongen ikke hadde veto i grunnlovssaker. Et uhyre viktig vedtak i kampen mot regjeringen og for parlamentarismen, og dermed for riksrett. Jaabæk var en pådriver her.
Riksretten endte med at statsminister Selmer og flere statsråder ble fradømt sine embeter. Dermed var grunnlaget lagt for parlamentarismen, i 1884. Kong Oscar truet med statskupp, men måtte til slutt gi seg og be Johan Sverdrup danne regjering. Et politisk tidskifte hadde skjedd.
Jaabæk støttet i 1868 full stemmerett for menn. Han var svært skuffet over Johan Sverdrup og sa hans forslag er «verre enn intet».
At Jaabæk sa nei til mye, som støtte til latinskolene, betydde at han sa ja til andre forhold. F. eks. fikk han økt lønningene til lærerne og støtte fra staten til allmueskolene. Det samme gjaldt penger til veibygging. Han foreslo økt støtte til bibliotekene, og fikk gjennomslag.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Folketidende ble lest av unge og eldre landet over. Betegnende for Jaabæks syn var at han på forsiden gjenga hva biskoper og andre tjente.
Mot kongedømmet
Jaabæk var republikaner. Han så kongene som undertrykkere som hadde beriket seg på folkets bekostning. Jaabæk støttet seg til Martin Luther som skrev «å være en fyrste og ikke en røver er neppe mulig», ifølge Jaabæks bøker «Kongers og Kejseres levevis», I og II. Der skrev han om alt det gale konger, keisere og paver hadde gjort. Hensikten å overbevise folk om republikkens fordeler. Jaabæk la ikke skjul på at det fulgte blodsutgytelser med Harald Hårfagre. Den tyrkiske krigsherren Timur Links grusomme forbrytelser på 1300-tallet skrev Jaabæk uforskjønnet om i motsetning til hva vi finner i leksika og artikler i dag.
Kirke og tro
Som 12-åring leste Søren gjennom hele Bibelen. Men det ble ramaskrik da han mange år senere skrev følgende: «Det arbeid å korse den nyfødte, å meddele syndenes forlatelse, å sammenbinde forelskede, å kaste jord på de døde, pante skatter, skille trette, dømme kjeltringer, befale høyre og venstre om, drepe mennesker, eller gjøre dem helseløse, er ikke nødvendigvis nyttigere enn å dyrke jorden og vokte kveget, trekke sildegarn, feie gaten, kjøre gjødsel.»
Positivt vurdert sier dette at alle yrker er viktige, om ikke like viktige.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I 1882-86 kom to bøker i lite format, «Kongers og Kejseres Levevis». Det ene bindet handler om oldtiden, det andre om tiden fra keiser Konstantin og fremover.
Reaksjonene var voldsomme. Er det ikke viktigere å gi syndenes forlatelse enn å feie gulvet?
Ved valgene i 1873 og 1876 viste det seg at «pietistene» gjorde til dels vellykkede forsøk på å utelukke radikale Jaabæk-tilhengere som valgmenn. Splittelse var oppstått i bevegelsen.
Presten Riddervold
Flere prester talte mot Jaabæk fra prekestolen. Sterke angrep kom fra presten Julius Riddervold. Han mente Jaabæk hadde anvendt Bibelens ord på den mest bespottelige måte. Jaabæk gikk til injuriesøksmål. Han vant i underretten, men tapte i Høyesterett. Det gikk sterkt inn på han og kona Elen.
Jaabæk ble idømt saksomkostninger. Mange reagerte mot dommen og mente den var en politisk avgjørelse. Verdens Gang satte i gang innsamling, den innbrakte det firdobbelte av boten.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I de to bøkene er det kraftig kost. Ikke minst tar han fram alt det gale som konger og keisere og paver og biskoper har gjort. Uten tvil var hensikten å få folk overbevist om republikkens fordeler.
I bondevennforeningene ble det reagert mot Jaabæk. Foreninger i vestre del av Lister og Mandal Amt hadde formuleringer i vedtektene som «Frygter Gud og Kongen ærer». De likte ikke Jaabæks krasse klassekamptone, kongekritikk og kirkepolitiske synspunkter.
Men Jaabæk satte Jesu lære og den kristne tro høyt. I boken «Sang og hvile» avslutter Jaabæk et dikt slik: «La året bringe hva det vil, sorg eller glede, vi vil til vår Herre se med tro og håp, med trygghet og barnerop.»
Gjennomført
Går vi til konkrete forslag, var flere av dem radikale for hans tid. Han ville ha religionsfrihet for embetsmennene, at de ikke måtte være lutheranere. «Hedenskap», kalte noen forslaget. Kravet om å måtte være lutheraner, er for lengst avskaffet.
Han var mot tvungen konfirmasjon. Det ble opphevet noen år etter hans død.
Jaabæk ville i motsetning til andre i bevegelsen avskaffe statskirkeordningen. Det tok 130 år før det ble en realitet.
Historikerne har vært i villrede om hvordan Jaabæk skal bedømmes, og vurderingene spriker. Dagfinn Slettan sa et foredrag som Søren Jaabæk gjengitt i boken Agderbenken – Landsdelens representanter på Stortinget 1814 til 1990-tallet, at han er på mange måter «nedvurdert som politiker».
Men Dagbladet skrev til 70-års dagens hans: «Han er en ære for sin stand og en ære for oss!».
I en artikkel i boken Våre høvdinger skriver Jørgen Løvland: «I samtiden tenkte man seg Jaabæk som en tør, kold og hårdhjertet mann …Dette var et absolutt falskt bilde. Han var tvert imot varmhjertet, hjelpsom, gjestfri, en hyggelig og god familiefar og en velvillig nabo.»
Konklusjoner
Jaabæk og hans bondevennforeninger hadde avgjørende betydning for etableringen av partiet Venstre og dets store seire. Venstre bør sette han høyt. At hans meninger sprikte, er jo ikke uvanlig i venstresammenheng.
Hans innsats for landbruket har sikkert Sp-folk notert.
Han var liberalist, minst mulig statlig innblanding. Både Høyre og Frp bør trykke Jaabæk til sitt bryst for det.
Han var republikaner på sin hals. SV bør være glad for det.
Jaabæk hadde sympati for politiske krav som Marcus Thrane kom med og arbeiderne som målgruppe. Ap bør takke han for det.
Han var positiv til den sosialistiske internasjonalen, men sa han selv var langt fra sosialist. Selv partiet Rødt bør være fornøyd med det.
Han var mostander av statskirke. KrF bør være glad for at statskirken ble avviklet.
Likevel har ikke denne mannen fått en biografi som dekker alle sider ved hans virksomhet. Og minnesmerket som ble reist av lærere, står i dag på et lite sentralt sted i Mandal.
