Jeg venter på tur. Ved siden av meg sitter to og hvisker. En tredje snakker med seg selv, mens sidemannen leser teksten på informasjonstavla. Alle rørstolene er vendt med ryggen inntil veggene, mens rommet i midten danner hesteskoform som blir passasjen til luka og ekspedisjonen, der håp og trøst formidles.
Den nylig ankomne enser ikke oss andre som frimodig lytter til hva som blir spurt og sagt. Gjentakelse av personnummer og at det haster, går igjen.
Og så etter hvert: – Vær så god og sitt ned. Man er seg selv nærmest for en stund. En nyser og flere er fordypet i telefonen, med mine av alvor. Gutten på gulvet er den eneste som er helt seg selv.
– Jeg vil ikke …, og skriker til mammaen som løfter barnet opp for å imøtekomme legens invitasjon. Døra lukkes bak dem, og igjen blir det stille. Selv er jeg en av tusen på lista til min lege.
– Vær så god! Jeg bråreiser meg. Det er min tur.
Fjorten dager senere møter jeg som eksamensvakt ved en skole i byen. Start klokka ni. Nitti kandidater med avgangseksamen i norsk bokmål. Syv parallelle rader med plass til fjorten elever i hver. Alle forskriftsmessig legitimert og har funnet plassen med sitt navn, kandidatnummer og fagkode.
Det er stille i salen. Også her nyses og hostes det. Andre vipper nervøst med bena og lager stille tøyningsøvelser for å øke blodsirkulasjon og konsentrasjon. De neste timene er man seg selv nærmest. Grunnlaget for fremtiden skal beredes, som skal bidra til inntekts ervervelse.
Jeg er en av ti vakter som skal observere, veilede og passe på at ingen fusker, men hvor de fleste forstår konsekvensene og lar det heller være. Samtlige er tilkoplet en datamaskin, samt har tilgang til oppslagsmateriell og godkjente hjelpemidler. Den elektroniske hverdagen tillater, men ikke kommunikasjon med andre.
Alle oss vaktene følger med, lar øynene sveipe mens vi vandrer mellom radene med blikk for ei hånd i været.
– Kan jeg gå på do? – Ja visst! Jeg følger med. To etasjer ned og der i trengselen møter jeg kolleger som følger sine. Kanskje er jeg for gammel til å forstå. I min tid skrev vi notater i handa om vi ville jukse, men her på do er kroppstatovering en anledning.
Avskrift på legger og lår, mage og bryst, men privat må man få lov til å være. Deretter tilbake til salen. Som i venterommet hos legen. Stillhet. Kun vi vaktene hvisker om nødvendig, mens vi vandrer i radene på stille sko.
Så er fem timer over. Oppgavene elektronisk levert og kandidatene henter sitt bortsatte og går. Sekken med mobilen er igjen tilgjengelig, sammen med tankene om dommen som snart skal falle. Er man uheldig kan faget tas opp på nytt. Til høsten.
Den siste som forlater eksamensalen, er hovedvakten. Min nærmeste sjef. Jeg tilhører de som var best før, men har lov til å holde på til de åtti. Kandidatenes bestemor- og bestefargenerasjon, som ber for våre yngre, at de alle må lykkes. Denne dagen – om ikke, i så fall til høsten.
På legekontoret er det annerledes. Livslang forebygging, lytte til fagfolk og gjøre sitt beste. Diagnose som kan være vanskelig å håndtere – også til høsten.
Håkon Repstad sr.
