Søgne-kvinnen – ikke bare det eldste funn av menneskelige levninger i landet (og i Norden) – men en verdensarv. Vi kalte henne Sol.
Av Jostein Andreassen
Telefonen ringer. Jeg triller kontorstolen bort og tar den.
– Hei, det er Birgitte, sier en blid stemme – med en nyanse av dansk.
– Å, ringer du for å fortelle meg om alderen på Sol? spør jeg spent.
– Ja.
Jeg merker jeg blir så rar i ansiktet; kan liksom ikke holde styr på kinnmusklene. Pannen blir kald, og jeg begynner å svette. Det var da svært!
Jeg bøyer hodet ned mellom knærne for ikke å seile overende.
– Sitter du godt?
Det gjorde jeg i hvert fall ikke, men sa ja.
– Åtte tusen seks hundre år!*
Det kommer et voldsomt brak. Da merker jeg at jeg har reist meg og slått den ledige hånden opp i været.
– Hva var det?
– Det var bokhylla som ramlet i golvet. (Knyttneven traff bokhylla)
Det er fredag den 30. september 1995, klokka 13.25.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Det viser seg at Sol kan være betydelig eldre enn først antatt.
Drømmen
Helt siden gutteårene, da jeg hørte om beinharpunen fra Søgne som ble så berømt,** hadde jeg hatt en stille og ikke uttalt drøm inne i meg: En gang skal vi finne noe her i bygda som virkelig setter Søgne på det arkeologiske norgeskartet, riktig så det smeller i veggene! Plutselig var drømmen gått i oppfyllelse. Men at den skulle bli så flott, det hadde jeg aldri trodd – selv ikke i min villeste fantasi!
Og det morsomme var – at landets fremste eksperter på steinalderen også til de grader var opprømt over funnet og brukte minst like sterke uttrykk som meg.
– Dette er unikt, sa de. En sensasjon er det, og det skjer ikke hvert femtiende år en gang at en i Norge finner noe som kan sammenliknes med dette. Til og med i skandinavisk sammenheng er Søgne-funnet en stor begivenhet!
I 2024 er det altså hele 30 år siden dette skjedde, og vi feirer herved jubileet med en artikkel.
Feilaktig alder
*Det var dette som ble sagt. Men daværende Steinalderarkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NiNa/NiKu) og ansvarlig for funnet, (..), glemte (?) i sin begeistring at et «Radiokarbon-år» ikke er det samme som et kalenderår. Den oppgitte alderen på 8.600 år var derfor såkalt «ukalibrert»:
Faglitteraturen (Becker & Kroner 1991, Gulliksen et al 1998, jf. Lisbeth Prøsch-Danielsen, Stavanger arkeologiske museum) forteller at «Alle dateringer blir opprinnelig satt opp ukalibrerte, hvilket betyr [at de da dermed blir oppgitt å være] ca. 1.200 – 1.500 år yngre enn absolutt kalenderverdier». Da kan vi faktisk si at til de 8.600 år skal det legges til 12-1.500 år. Vi får da en aldersdatering på ca 10.000 år. Da jeg til min forskrekkelse oppdaget dette mange år senere ved å be om å få tilgang på originalpapirene, var den feilaktige alderen som var oppgitt og for lengst blitt ”god latin” i alle beskrivelser og utstillinger over hele 19 år, skrev jeg om det i avisen: Se
https://www.fvn.no/mening/i/rOyBR/sol-minst-tusen-aar-eldre
Artikkelen fortsetter under bildet.
Forskerne trodde hodeskallen til Sol var over 9.000 år gammelt.
Sol kan være tusen år eldre enn først antatt!
Om dette skrev jeg et leserinnlegg til Fædrelandsvennen, og som lyder som følger:
Skuffelse over all ventingen på ny utgravning har endret seg: Torsdag 3. oktober var jeg til stede da en ny hodeskalle ble tatt opp av bukta [på Hummervigholmen]. Nå har vi garantert rester fra minst fire personer. Det skrives Norges-historie i Søgne!
Men faktisk kan spenningen ikke bare tas rett opp i konkret form av leira på en drøy meters dyp, men også fra 18 år gamle papirer: I forbindelse med den nye utgravningen fikk jeg lyst til å se dokumentasjon på aldersbestemmelsen til de tidligere funnene. Men da jeg altså nå torsdag mottok C-14-dateringene, så jeg [øyeblikkelig] at de var tolket feil!
Den 30. september 1995, dagen dateringen forlå, ble jeg oppringt fra ansvarlig arkeolog i Oslo om at alderen på Sol var «8.600 år». Dette tallet har alltid gått igjen siden, på fire utstillinger og fra samtlige arkeologer vi har hatt befatning med.
Verken Helge Bentsen eller jeg har i alle fall hørt et eneste knyst fra dem om at alderen ikke skulle være den her oppgitte.
For hva forteller papirene? Jo, riktignok står det øverst «8600BP +/-95BP» (før nåtid). Men dette er jo ikke kalenderår, noe som gir mening for oss, men såkalte radiokarbonår!
Ved diagrammet og tallene lenger nede står omregningen (kalibreringen) fra radiokarbonår til kalenderår: Sol levde trolig en gang mellom «7750BC – 7540BC» (før Kristus). Selvsagt legger vi til 2000 år for å få den virkelige alderen: Sol er trolig mer enn 9.600 år, de andre daterte funnene cirka likedan. Et nettleksikon gir oss om ikke annet en bekreftende pekepinn: «Ukalibrerte, råe C14-dateringer angis vanligvis i år (radiokarbonår) før nåtid, hvor nåtid oftest er satt til år 1950.» (..) «Den virkelige alderen på et funn er altså opptil 1500 år mer enn den ukaliberte.» (Les selv, Wikipedia — Steinalderen).
Her kan du lese oppslaget i Fædrelandsvennen fra publisert 8. oktober 2013, om at Helge Bentsen får tilbake bukta hvor Sol ble funnet.
Vi kan altså slå fast at Søgne-funnene trolig er de eldste menneskelige rester i hele Norden. På forespørsel bekreftes dette til meg personlig av landets fremste forsker på havnivåer, Lisbeth Prøsch-Danielsen.
Siden faglitteraturen (Becker & Kroner 1991, Gulliksen et al 1998) også forteller at «Alle dateringer er satt opp ukalibrerte, hvilket betyr [at de er] ca. 1200 – 1500 år yngre enn absolutt kalenderverdier», kan vi faktisk si at de til nå daterte funnene (ca. 8600 pluss 12-1500 år), ligger på ca. 10.000 år.
Så da jeg midt på 1990-tallet ble oppringt til Rådhuset i Søgne og fortalt at Sol var «8.600 år», kom jeg til å rive ned en bokhylle av begeistring. Hva som hadde skjedd om jeg hadde fått det riktige tallet, drøye tusen år mer, tør jeg nesten ikke tenke på.
Publisert: tirsdag 8. oktober 2013 kl. 12:56. Oppdatert: tirsdag 8. oktober 2013 kl. 12:56”.
** Denne er avbildet og omtalt i min artikkel i boka «Søgne før og nå», nr 3, (1983), side 34 og 40ff. Det er også bilde av den i verket ”Det norske folks liv og historie”, bind I (1930), side 9. En kopi laget på mitt oppdrag av Trygve Govertsen, fins i monter i Steinalderutstillingen på SGP.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Undersøkelsene av benrestene etter Sol viser at hun trolig var 1,55 meter høy, og at mye av maten hun spiste kom fra havet.
Begynnelsen
Det hele begynte om formiddagen onsdag den 3. august 1994. Det var en deilig sommerdag sammen med familien, det var ferie og jeg stod og arbeidet med den nye brygga på ei øy i Søgne-skjærgården.
Da kom ei sjekte tøffende inn gjennom sundet. Nei se, det var en bekjent, Helge Bentsen med familie: Hvor skulle han hen så tidlig, mon tro? Han la til og kom opp sammen med barna. Det var tydelig han hadde noe på hjertet.
– Jeg fant noe i sjøen da jeg mudret i går, fortalte han.
Helge hadde fortøyd båten godt og satt god fart på motoren. Propellen virvlet vekk en masse mudder, og da han kunne se bunnen igjen, lå det noe der nede i en liten fordypning. Det liknet på ei gammel krukke. Han brettet opp buksene og vasset ut, for den var sikkert fin å ha på peishylla.
– Men så var det ingen krukke, sa han. Det er noe så grotesk som en hodeskalle, bare så du vet det! Fysj, kast den på bukta så fort som mulig! ropte de andre mannfolka som var der. Men jeg ville at du skulle ta en titt først. Vil du det?
Da jeg nikket, forsvant han ned i sjekta, og snart stod jeg med ei gul bøtte med sjøvann i hånda. Nei, se, der lå en hodeskalle og en løsnet overkjeve med tennene i.
Ikke noe behagelig syn, spør du meg. Mine tre og de fire fra Bentsen-familien samlet seg rundt meg.
– Den er ni tusen år!
Jeg tok meg sammen, tok opp kraniet og rettet ryggen. Da var det som om jeg fikk et elektrisk støt, og jeg hørte en person si noe. Jeg kjente igjen stemmen: Den var min:
– Helge, du har gjort et fantastisk funn, det beste på Sørlandet noensinne. Denne skallen er fra Eldre steinalder, og den er ni tusen år!
– Men åssen kan du vite det? Helge stod tett ved og kom med spørsmålet nesten inn i øret.
Jeg våknet brått opp og måtte spørre meg selv om det samme.
Jeg så på skallen: Kraftig utforming, markerte øyebrynsbuer, sterke, flotte tenner uten hull, fullstendig flatslitte nesten ned til nerven. Funnet i sjøvann, nede i leira under mudder og skjellsand. Perfekte bevaringsforhold i stabil masse, rolig farvann. Jeg sammenliknet med det jeg en gang hadde lest i et dansk arkeologisk leksikon: «.. tænderne på [menneskene fra Eldre stenalder] er meget voldsomt nedslidte».***
Jeg visste om de eldgamle skjelettfunnene på Bøgebakken ved København. Jo. Ingen tvil. Dette var et strålende funn. Berit Jansen Sellevold på Norsk institutt for kulturminneforskning i Oslo måtte få dette kraniet i hende, og det fort! Jeg visste om at hun var fysisk antropolog der og at hun kunne «lese» et skjelett som vi andre leser en åpen bok.
Jeg ble overlatt ansvaret med å levere funnet, via vanlig tjenestesvei – til fylkesarkeolog Liv Appel. Men bøtta med hodeskallen i sjøvann ble liggende i kjelleren i halvannen uke, arkeologen hadde ferie.
Da hun kom hjem, ringte jeg. Men det var bare det at hun ”bestemt ikke tok imot gamle bein – og slett ikke hodeskaller”. Men jeg insisterte, og da gikk det: Denne hodeskallen jeg hadde hjemme hos meg, hadde ligget i kompakt leire i sjøen og ”var meget gammel”. Vi møttes ”på midten” den 14. august ved parkeringsplassen ved Brennåsen Senter. Liv Appel besørget så skallen raskt videre til Oslo. Men Liv med sin bakgrunn fra Danmark hadde skjønt det. For i avisen to-tre dager etter, den 17.08., på side 1 og 4, var det et bilde av Sellevold med hodeskallen. Tittelen var: ”Kranium-funn kan være en sensasjon”.
*** ”Arkæologi Leksikon”. Politikens forlag 1985, side 43.
Dermed fikk jeg rask kontakt med Sellevold og med Steinalderarkeolog Birgitte Skar samme sted, som jeg kjente godt som tidligere fylkesarkeolog her i Vest-Agder. De var begge svært forbløffet over Søgne-funnet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Antiklimaks
Snart kom mer omtale i avisene. Og et team fra Norsk Sjøfartsmuseum var i Søgne en uke og gravde i Helge Bentsens bukt. Arkeologene lå i våtdrakt nede i vannet etter tur og viftet forsiktig søyle inn i en stor sugeslange. All masse ble siktet gjennom en finmasket rist på land. Snart hadde de funnet en løs tann, noen skallerester til, et venstre spolebein og et veldig godt bevart venstre lårbein. (Jeg var til stede, kanskje på torsdag 25.08., nettopp da lårbeinet ble funnet av en av «dykkerne» litt ute i bukta, og det var helt utrolig godt bevart.
Dette lårbeinet er aldersdatert til ”7910-7600 (9910 – 9600 før nåtid”, resultat av datering tilsendt fra Trondheim til undertegnede, videre skinnebeinet til ”9590-9380 for nåtid»; «bakhodebein fra 2 individ 9950-9500 før nåtid».)
Det viste seg, dessverre, at de menneskelige restene lå om hverandre og ikke i et naturlig «skjelettsystem».
Konklusjonen deres helte mot at dette trolig var restene etter en sjømann som hadde drevet i land. Det gikk mange fremmede skip forbi Sørlandskysten på 15 -1600-tallet, og hvem kunne vite om ikke en matros var blitt skyllet over bord en gang og tatt av strømmen? (jf. «Fædrelandsvennen» 24.08., side 4; se utdrag avartikkelen etter litteraturfortegnelsen).
De fra Sjøfartsmuseet var noen alle tiders karer, hyggelige, utvilsomt faglig dyktige, ytterst interessert i alt det vi kunne fortelle. Men teorien deres festet jeg ikke lit til, og det tror jeg heller ikke Helge Bentsen gjorde. Han oppsøkte meg og spurte om hvordan han skulle forholde seg til dette: – Arkeologene sier at det kan være en sjømann som er drevet i land. Du sier at skallen er 9.000 år. Hvem skal jeg tro?
– Bare vent til vi får dateringen, så skal du se, sa jeg til Helge. – For den sjømannen måtte virkelig ha hatt kart og kompass for å finne inn i et slikt lukket og trangt farvann. Dessuten tennene! Tennene! De lukter Eldre steinalder lang vei …
Teorien slår sprekker
I året som fulgte, fungerte jeg som en slags kontaktmann mellom Helge og folkene i Oslo. Jeg maste og ville vite dateringen.
- juli 1995 ringte Helge Bentsen om et funn til – enda en skalledel. Det viste seg å være en bit av en pannelapp, som dekket venstre øyebrynsbue og nesebeinet. Når den lå opp-ned, så skallebiten nøyaktig ut som et østersskall, så det var meget godt gjort å oppdage den.
Det som var så spennende, var at denne opplagt stammet fra en annen person enn den første!
Dermed falt teorien om den mystiske sjømannen.
De på Sjøfartsmuseet fikk jeg ikke tak i pga ferie. Men Berit Sellevold var på plass, og spør om hun var blid i telefonen da jeg fortalte om det nye funnet og at jeg ville sende skallebiten inn til henne! Spenningen der inne steg – den var til å ta og føle på. Minst to steinaldermennesker lå altså under vannet i bukta på Hummervigholmen. Og det kunne godt være, sa Sellevold, at leggbeinet og lårbeinet hadde tilhørt noen andre enn de to, men fra person nummer tre og fire! Der var hun faktisk litt «profetisk».
Nordens eldste gravplass?
Var det virkelig Nordens eldste gravplass som var oppdaget?
Arbeidet med dateringen av den første hodeskallen ble prioritert, og etter kort tid fikk vi den, med tilhørende telefonsamtale og en brutal og meget hørbar bokhyllekollaps som allerede referert.
Da aldersbestemmelsen kom, varslet jeg øyeblikkelig finneren om bragden han hadde gjort – det eldste funn i landet av menneskelige levninger var dokumentert. Og jeg kunne fortelle mer: Dagen etter, hadde arkeolog Birgitte Skar sagt, skulle en hel delegasjon fra hovedstaden komme på befaring i bukta hans. Vi måtte umiddelbart skaffe båtskyss ut til Hummervigholmen til minst ti personer.
Lørdagen på Helge Bentsens brygge var uforglemmelig. Sellevold hadde med seg alt det beinmaterialet som hun tidligere var blitt tilsendt. De tilreisende forskerne var begeistret, og været – det var nydelig.
Hva gamle knokler kan fortelle
Den fysiske antropologen hadde satt seg på en stein med hodeskallen på fanget. Oslo-folkene vaglet seg rundt henne, og så fortalte Sellevold hva hun var kommet fram til. Den første skallen stammet fra en kvinne. Da hun tok en kunstpause etter en stund, ilte jeg til og mente at landets «eldste» kvinne burde ha et navn. Det var alle med på: – Hva det skulle være? – Sol! ropte jeg. Ei jente med dette navnet var hovedperson i en barnebok jeg hadde skrevet noen år før om steinalderen i lokalmiljøet. Navnet fikk øyeblikkelig tilslutning. På en slik dag sier man ja til det meste! Men det ble et lykkelig valg…
Alle kunne se at lårbeinet som nevnt var fantastisk godt bevart. Sellevold viste fram små hull der blodårene hadde gått inn.
I kroppen vår har vi drøye 200 knokler, fortalte hun. De er stive fordi de inneholder kalsium, det samme stoffet som i eggeskall og tenner. Så lenge vi er i live, er knoklene våre også ytterst levende. Blodet strømmer gjennom dem, de har nerver, de vokser, forandrer fasong og tar opp kjemikalier akkurat som resten av kroppen. Etter at klærne og kjøttet har råtnet bort, gir det harde skjelettet fremdeles mange holdepunkter for hvordan personen så ut og hvordan han eller hun levde.
Kjønn, rase og høyde
Ved å analysere et skjelett eller deler av det, kunne Berit Sellevold finne ut kjønn, «rase» og høyde. Hun kunne fastslå omtrent hvor gammel en person var da han døde og omtrent hvor mange barn en kvinne hadde født, om hoftebeinet dukket opp. Ved å se hvordan knoklene og tennene var formet, kunne en fysisk antropolog finne ut hvilke sykdommer personen hadde hatt og om han eller hun hadde sultet.
Musklene er festet til knokler. Når musklene blir brukt ofte, blir de større og trekker kraftig i de stedene de er festet. Da kan beina endre utforming så musklene får større overflate å feste seg til. Ved å undersøke fasongen og vekten til bestemte knokler, kunne Berit også se hvilke muskler som hadde vært mye brukt og hva slags arbeid eller fysisk aktivitet personen hadde vært opptatt med.
Alle tilhørerne ble helt revet med, og vi følte at dette måtte da være den mest interessante forelesningen som noensinne var blitt utført på en holme i skjærgården.
Havnivåer
En veldig isbre, som dekket store deler av den nordlige halvkule i perioden fra ca 110.000 år til for ca 12.000 år siden, hadde presset landarealene ned. På det meste rakk isen sør til Moskva og Berlin, dekket halve Danmark på langs, for så å fortsette over Nordsjøen omtrent til London og videre over deler av Nord-Amerika. Så mye vann var bundet fast i isen på det tidspunktet at havet stod 100m lavere enn i vår tid. Tar vi et blikk på kartet, ser vi at da var faktisk Nordsjøen fastland – det gikk an å gå tørrskodd fra Danmark til England, og fra Norge også, hadde det ikke vært for noen elver [Elben) og de store dyp i Norskerenna!
Utvilsomt er Nordsjøen et av de mest spesielle havområdene som finnes. For mens gjennomsnittsdybden i verdenshavene er hele 4 000m, er den knapt 90 i havet utenfor oss, til tross for Norskerenna. Årmillionenes isbreer har i tidens løp slipt av enorme løsmasser som har havnet i Nordsjøen, i Danmark og Nord-Tyskland. I Århus må en f.eks. bore 8 km ned i sedimentene for å komme til fast fjell, ved Fredrikshavn en km, og ved Doggerbank ligger et område så stort som Telemark fylke bare på 17-30 meters dybde. En gjør regning med at dette veldige høydedraget, i forskningen kalt Doggerland, forsvant i havet for ca 7.500 år siden. Er dette det Atlantis som filosofen Platon spekulerer over i dialogen «Kritias»?
Nordsjølandet
Her på de enorme slettene med tundravegetasjon på Nordsjølandet streifet reinsdyrjegere omkring. Reinen gav dem alt det de trengte, skinn til klær og telt, bein til redskaper, sener til søm – og kjøtt. Fiskere i vår tid får ikke sjelden bearbeidede bein- og flintredskaper opp i trålen – og røtter. Flere kinntenner av mammut fra Nordsjøen har jeg selv holdt i hånda, og en enkelt betales med minst 5.000 kr av samlere.
Sannsynligvis er de første menneskene kommet til sørkysten av Norge på denne måten: Fra øverst på Nordsjølandet har de sett isen blåne 60-70 km lenger nord, på den andre sida av Norskerenna. Når så reinen begynte å trekke oppover over isen til det nye kontinentet, fulgte menneskene etter. Kanskje tok de land på det isfrie Lindesnes eller Lista for ca 12.000 år siden?
12.350 år gammel hval på Langenes
Her i Søgne ble restene etter trolig en grønlandshval funnet av gravemaskinkjører Tom Bakke i det som skulle bli håndballbane på Langenes skole. Aldersbestemmelsen viste 12.350 pluss/minus 150 år, og sammen med et tilsvarende, men noe eldre funn vest for butikken samme sted, er dette blant de eldste spor av liv på Sørlandet. ****
Vi har også et redskapsfunn av bein på Hidra ved Flekkefjord som viser 9.500 år, og i Søgne er det minst to like gamle boplasser. Den ene ble funnet av en skoleelev som fulgte lærerens anvisning om å gå over en gammel eng, nypløyd til åker, etter at det hadde regnet. Snart holdt han en liten renvasket pilespiss, arkeologbenevnt som en simpel lansett, i hånda. Stian, 11 år, hadde funnet Sørlandets eldste boplass, og spør om jeg som lærer var stolt av ham!
For 7 – 8.000 år siden, i den såkalte Nøstvet-tiden, må det ha vært en god del folk her, vi har mange boplasser og over 50 økser av bergarten diabas fra denne perioden. Mange av disse øksene ble stilt ut i monter på SGP i 2000.
Sol hørte imidlertid til en annen og litt eldre tid, kalt Fosna-kulturen, etter et sted ved Kristiansund. En korsformet kølle funnet nær ved Sol-boplassen er trolig fra denne tiden – denne øksa fra Hestefidja/Hummerviga fra 1922 er nå utstilt i monter på SGP og omtalt i min tidligere nevnte artikkel om Søgnes oldtid.
Hvem var Sol?
Ifølge Sellevold hadde Sol vært 35-40 år da hun døde, men hadde sannsynligvis levd et godt liv. Av tennene gikk det imidlertid fram at hun hadde opplevd en sulteperiode som ganske liten. Hadde lårbeinet tilhørt henne, var hun ikke spesielt høy, ca 1,55 m.
Trolig levde Sol i en liten stamme av jegere, fiskere og fangstfolk som streifet rundt. Hun kjente ikke noe til telefoner og datamaskiner, men ellers kunne denne kvinnen mange ting: Sol kunne tilberede skinn og sy klær og telt av trevler og sener. Hun drev med sanking og var sikkert svært mye flinkere enn oss til å klare seg ute i naturen. For disse folkene var naturmennesker og spiste det meste. Sannsynligvis hadde hun født flere barn og aldri smakt noe kokt eller stekt. Brød, krukker og kar hadde hun aldri sett. Men det hadde vært spennende å ha truffet Sol, selv om vi nok ikke kunne forstå ett eneste ord av det hun sa. Var vi kommet henne inn på livet, ville vi sikkert kjent igjen en del av våre egne gode og dårlige egenskaper hos henne.
****Disse funnene er omtalt i min artikkel om Søgnes geologi i «Søgne historielag. Årbok 2021».
Aldersbestemmelser
Sol hadde vært død i nesten 10.000 år. Det er ganske lenge. Da pyramidene i Egypt ble bygd, hadde hun altså ligget livløs i Hummervigbuktas leire i hele fem årtusener. Alderen fant de ut ved Laboratoriet for radiologisk datering ved Universitetet i Trondheim. De fikk tre gram av Sols skalle tilsendt.
Dette brant de i et rør, og i den gassen som da steg opp, målte de mengden av radioaktivt kullstoff. Forutsetningen for dette er at alt som lever, tar opp i seg en karbon-isotop, C-14. Opptaket slutter selvsagt når organismen dør, og mengden halveres i løpet av 5.730 år. På denne måten tidfestes et tre, et dyr eller et menneske vitenskapelig, med en usikkerhet på pluss/minus 50-150 år.
Slapp en ny bombe
På dette tidspunkt kunne Sellevold slippe en ny bombe: Det nye skallefragmentet som Helge hadde funnet tidligere på sommeren, som jeg hadde kalt Måne, om det var fra en kvinne, viste seg å være hele 600 år yngre enn Sol. Alle undret seg – og spekulerte i sitt stille sinn på hva slags konklusjoner som nå kunne trekkes. 600 år yngre? Stod vi ved en gravplass, boplass eller avfallsplass – det som danskene kaller en kjøkkenmødding? Tydeligvis var det mye vi ennå ikke visste!
– Dersom forskerne maler opp en bit av en knokkel og legger den i en kjemisk oppløsning, kan de finne ut hvilke kjemikalier den har absorbert, fortsatte Sellevold i sin forelesning uten å la seg forstyrre. Dette kan selvsagt fortelle en del om personens næringsopptak. Men en ny og mye mer spennende mulighet har dukket opp de siste årene – det går nemlig an å måle hva slags mat denne personen har spist fra 5-10 års alderen, da beinvevet ble oppbygd. Da undersøkes mengden av C-13.
Dette går på om vedkommende spiste sjømat – fisk, skjell, sel, hval – eller plantekost og dyr på land. Mengden av Karbon 13 er nemlig litt annerledes i sjøens organismer enn i de på landjorden, noe som selvsagt gjenspeiles i kroppene våre.
(Høsten 1996 ble det opplyst at Sol, som oss selv, var svært glad i sjøen – hele 86 prosent av maten hun hadde spist, stammet derfra!)
Sol i nyhetsbildet
En DNA-test vil avsløre arvestoffene. På den måten kan vi få greie på om de to individene Helge hadde funnet hodeskallene til, Sol og Måne, var i slekt, eller om de var i familie med andre steinaldermennesker som var oppdaget i Sverige og Danmark.
Et stort avisoppslag i Aftenposten 12. november 1995 kunne faktisk berette at team fra hele tolv forskningsfelt i USA og Nord-Europa stod klare til å gå løs på Søgne-funnene, bl.a. geologer, genetikere, odontologer – spesialister på tenner og palynologer – spesialister på pollen og plantefossiler.
Avansert teknologi samt en rekke fysiske og kjemiske analyser ville lære oss Sol bedre å kjenne. På denne bakgrunn kunne vi skjønne den kolossale interessen – vi hadde her å gjøre ikke bare med et interessant redskapsfunn, det var selve fortidsmenneskene som var funnet! Med dagens moderne hjelpemidler kunne vi komme dem meget nær inn på livet. Birgitte Skar fortalte meg faktisk, og jeg tror ikke hun spøkte, at hun hadde fått tilsendt mindre avisnotiser om Søgne-funnet fra arkeologvenner i Japan, Australia og Sør-Amerika! For Sol var i nyhetsbildet, og mer skulle det bli.
Arkeologene fra Sjøfartsmuseet kom igjen flere ganger, gjorde mindre funn og laget sine rapporter. Nye innslag kom på Dagsrevyen og i ungdomsmagasinet ”Newtons hage”. Norsk Forskningsråds internasjonale magasin, ”Tell’us”, tok inn en interessant artikkel, og tror du ikke også det ble to helsider av det i 1997-utgaven av årsleksikonet ”Hvem Hva Hvor”! ”Sensasjonelt funn i Søgne” var overskriften, og her ute i provinsen koste veldig vi oss over positiv omtale. Men det mest spennende var likevel at nå forberedte Historisk Museum i Oslo en spesialutstilling om Sol. Søgne-bygda, en liten prikk på kartet, men med mye godt i, skulle for første gang settes på det vitenskapelige Europa-kartet.
Utstillingen
Onsdag den 8. oktober 1997 åpnet utstillingen ”Fruen fra havet. Norges eldste kvinne – 9000 år” i Historisk Museum. Ansvarlig for den var Universitetets oldsaksamling sammen med Norsk institutt for kulturminneforskning og Norsk sjøfartsmuseum. Over 100 spesielt innbudte og forventningsfulle gjester var ankommet da leder for museet, arkeolog Egil Mikkelsen, holdt velkomsttalen. Visst vanket det gode ord både om en observant (ikke tilstedeværende) hytteeier og til en interessert amatørarkeolog. Men hovedinteressen rettet seg selvsagt mot utstillingen og mot en oppsiktsvekkende nyskapning.
– I utstillingen er det ikke bare hodeskallen av Norges eldste bevarte kvinne vi kan presentere, men et forsøk på å rekonstruere hvordan denne kvinnen kan ha sett ut, sa Mikkelsen.
– Det er ganske vanlig å fremstille steinaldermennesker som primitive, i mange tilfelle nesten som halvaper, med klubbe i hånden og et språk som høres ut som uforståelige grynt. Dette er en myte vi ønsker å kvitte oss med.
– Vi oppfatter 8 – 9.000 år som lang tid, men i menneskehetens historie er det bare et lite øyeblikk. Det er ikke noe som tyder på at menneskenes utseende har endret seg vesentlig i løpet av denne tiden. For å vise dette har vi gjenskapt Søgne-kvinnens utseende på en helt annen og mer levende måte enn det noen gang tidligere har vært anledning til i Norge.
Gjenskapte hodet
Så fortalte han om Lars Garberg ved Sentrum røntgeninstitutt i Oslo som sammen med forskere i Holland og London og gjennom stor innsats hadde gjenskapt hodet til Sol, slik hun kunne ha sett ut. Et dataprogram koblet til en roterende kniv hadde sørget for at ansiktet hennes ble frest ut av styropor-materiale, og det viste seg at denne steinalderens sovende ”Tornerose” måtte da ha vært minst like vakker som hvilken som helst kvinne som i samme øyeblikk hastet forbi på Carl Johan. Det rekonstruerte hodet var kommet med fly fra London samme dag og ble selve kronen på verket i utstillingen.
Birgitte Skar sa i sitt foredrag at det bare var seks funn fra Skandinavia som tidsmessig kunne sammenliknes med Søgne-funnet. Men dette var det eneste som inneholdt mer enn ett individ, faktisk kunne opptil fire eller fem personer skjule seg bak beinrestene som var oppdaget. Funnet representerte en kategori marine lokaliteter fra Eldre steinalder det tidligere ikke var funnet bevis for og som var så lovende at disse ville forskningen nå prioritere.
30.000 besøkende
Sol og hennes trolig lille stamme hadde sannsynligvis tilhørt den første jegerbefolkning som oppholdt seg i Norge hele året. Siden funnet var gjort på en øy, var også dette, ifølge Oldsaksamlingen, det aller første bevis her i landet på at menneskene her hadde brukt båt.
Da ass. universitetsdirektør Inger Stray Lien hadde åpnet utstillingen, stod den et halvt år og ble sett av 30.000 besøkende. Siden var den tilsvarende tidsrom på Norsk sjøfartsmuseum for så, etter vår anmodning, å bli videresendt til Søgne.
Undertegnede hadde ansvaret lokalt, og det var ganske pussig å oppleve at mens hodeskallen i sin tid hadde ligget halvannen uke i en vannbøtte i kjelleren hjemme og jeg nesten måtte prakke den på en av fylkesarkeologene, kom den nå som en juvel, flybåren med egen kurer fra hovedstaden!
Og vedkommende hadde fått streng beskjed om å ha kassen på fanget under hele turen og ikke slippe den av syne et øyeblikk. En monter med skuddsikkert glass og et klimaanlegg måtte jeg spesialbestille fra Sverige, og det ble forlangt satt opp tyverialarmer over alt.
Men utstillingen gjorde seg godt, skoleklassene stod i kø og – som jeg skrev da utstillingen var avsluttet og pakket ned – ”nå må fuglene vite når Sol igjen kommer hjem til stedet hvor hun er født og oppvokst.”
Så, som du skjønner, kjære leser, har denne fortellingen mange flere kapitler enn disse, og uansett var dette siste ennå ikke skrevet. For som jeg håpet og faktisk også forutsa: Det var mye mer å grave ut i Hummervigbukta og atskillig mer å utforske i historien om mystiske Sol, denne steinalderens vakre og sovende Tornerose, som hypnotiserte en amatørarkeolog til å fastsette sin alder på sekundet!
Avsluttende informasjon
Denne artikkelen bør ses på som en bakgrunnsinformasjon for en annen – den stod i ”Søgne historielag. Årbok 2014”, var skrevet av arkeolog ved Norsk Maritimt Museum, Pål Nymoen, og omhandlet det avsluttende arbeidet ved Hummervigholmen høsten før: ”Steinaldermysteriet ved Hummervikholmen”.
Videre kom en slags komplettering om de funn som er gjort i min egen artikkel i ”Søgne Historielag. Årbok 2021”: ”Trekk fra Søgnes spennende geologi – som bakgrunn for beinfunn av nasjonal betydning”. Særlig fra side 134ff. fins opplysninger som er relevante i denne sammenheng. Det samme gjelder referansene i artikkelens litteraturliste som står under ”Andreassen ..”, særlig de som er datert 2016, -18 og -19.
Kom de fra Sørvest-Spania?
Disse omtaler henholdsvis at et område i Nordsjøen er navngitt ”Agderia” som en gest til funnene i Søgne. Videre den interessante opplysning der en har funnet ut gjennom DNA-analyser at Sols tidligere forfedre en gang har fulgt brekanten opp hit til bygda vår fra Sørvest-Spania!
Sluttelig at det siste hvalbeinfunnet fra Langenes viste seg å være ca. 15.000 år gammelt og resulterte i at forskerne måtte forflytte den antatte isbre-kanten en god del nordover: Hvem skulle ha trodd at Søgne til dels var isfri 3.000 år før det som var ”opplest og vedtatt”? At en sannsynlig grønlandshval på den tiden svømte innover det området som ble til Langenes etter at landet hevet seg, er jo ganske utrolig – men beinfunnet beviser det.
Tidspunkt for viktige begivenheter i ”Sol-historien”
1994:
– 02.08.: Helge Bentsen (HB): Funn av hodeskalle.
– 03.08.: HB viser skallen til Jostein Andreassen (JA).
– 14.08.: JA leverer skallen til fylkesarkeolog Liv Appel.
– 17.08.: Fædrelandsvennen, s. 1 og 4: ”Kranium-funn kan være en sensasjon. Rester etter steinaldergrav i Søgne: Kranium funnet i mudder”.
– 23.08. – 27.08.: Marinarkeologiske undersøkelser.
– 24.08.: Fædrelandsvennen, s. 1 og 4: ”Ikke steinalderfunn likevel?
Hodeskallefunnet i Søgne: Letingen svekker steinalderteorien.
Fant hodeskalle i badebukta: Trodde han hadde funnet en krukke”.
(Lederen for de arkeologiske utgravningene og de fem arkeologene, Dag Nævestad, antyder her at ”skjelettet kan stamme fra en sjømann som er falt over bord eller forlist for lenge siden”, jf. Fev. 24.08, s.4).
1995:
– 10.07.: HB: Finner en pannelapp. J.A. sender den inn til Oslo.
– 19.07.: Fædrelandsvennen, s. 14: ”Nytt hodeskallefunn i Søgne”.
– 30.09.: Radiologisk datering – alder 8.600 år. (Feilopplysning, skallen er
- 1200 år eldre, se fotnote i teksten over).
– 31.09.: Befaring av 10-11 forskere fra Oslo på Hummervigholmen.
– 01.10.: Hovedoppslag om Sol og Søgne-funnene i Nrk-Dagsrevyen.
– 02.10.: Fædrelandsvennen, s. 1 og 4: ”Tidenes eldste skjelettfunn i
Norge. Søgne-kvinnen Sol er 8500 år: Sensasjonelt gravfunn i
Søgne”.
– 03.10: Verdens Gang, s. 12f.: ”Levde for 8500 år siden: Slik så hun ut”
(Stor tegning over to sider av avisens dyktige tegner Roar Hagen).
– Oktober: Arkeologiske undersøkelser på land.
– November: Nye marinarkeologiske undersøkelser. Stort folkemøte i Kommunestyresalen i Søgne med orientering om funnet under ledelse av Dag Nævestad, Sjøfartsmuseet.
– Innslag om Sol i ungdomsprogrammet ”Newtons hage” i Nrk-fjernsynet
– Søgne fritidsnytt, nr 9, s. 4f.: Jostein Andreassen: ”Vi kalte henne Sol. Sensasjonelle steinalderfunn på Søgne-kysten”.
– 12.11.: Aftenposten, s. 17: ”9000 år og eldst i Norge: Jakten på Norges første kvinne”.
1996:
– 27.05.: Nye arkeologiske undersøkelser: Bl.a. funn av nakkebein.
– 30.10: Opplysning etter ny forskning: Sol har fått 86% av maten sin fra sjøen.
– Prøsch-Danielsen, Lisbeth: ”Undersøkelse av kjerne fra punkt 14”. Søgne, Vest-Agder. Foreløpig rapport. NIKU (undersøkelse av bunnforhold i bukta på Hummervigholmen).
1997:
– 05. – 16.05.: Nye marinarkeologiske undersøkelser. Funn av nye hodeskallefragmenter.
– ”Tell’us. Science in Norway. News from the Research Council of Norway”, s. 16f.: Mona Gravningen Rygh: “Age-old – but in her Prime”.
– Oktober 1997 – april 1998: Utstillingen ”Fruen fra Havet” stilles ut i Historisk Museum i Oslo fra 08.10.: Store oppslag i avisene og i TV.
– ”Hvem Hva Hvor”, 1997, s. 138f. har stort oppslag om Sol-funnet.
– Søgne fritidsnytt, nr 10, s. 10f.: Jostein Andreassen: ”Søgne på det arkeologiske Europa-kartet”.
1998:
– ”Fruen fra Havet”. Utstilling i Norsk Sjøfartsmuseum.
1999:
– ”Fruen fra Havet” utstilt på SGP i Søgne.
– Sellevold, B. J. & Skar, B.: ”The First Lady of Norway”. Artikkel i Gundhus, G., Seip, E. & Ulriksen, E. (red.): NIKU 1994-1999: Kulturminneforskningens mangfold. Norsk institutt for kulturminneforskning. Temahefte 031, s. 6-11.
”Fædrelandsvennen” 06.11., s. 1 og 19: ”Sol-funnet enda mer spennende.” – ”Måne [kalt slik av JA; funn nr 2, jf. pannelappen] er 600 år yngre enn Sol”.
2000:
Inger Midtbø, Lisbeth Prøsch-Danielsen & Stein Kjeltil Helle:
”Den holocene strandlinje i området Mandal – Kristiansand. Vest-Agder, Sør-Norge. Et forprosjekt.” Arkeologisk museum i Stavanger. Oppdragsrapport 3. Stor utstilling av steinøkser fra Søgne, innlånt fra privatpersoner, i monter på SGP, ved J.A. Disse ble tilbakelevert etter avtale med disse og med fylkesarkeologen Liv Appel.
Årene 2001-2013:
Disse årene avdekker stor og uforståelig unnfallenhet fra ansvarlig myndighet omkring det spennende åstedet ved Hummervigholmen for landets eldste menneskelige levninger: Historisk museum, Sjøfartsmuseet, Norsk institutt for kulturminneforskning og de ledende arkeologer på landsbasis virket tafatte og indifferente. Hvem av disse institusjonene skulle gjøre de arkeologiske utgravningene ferdige i bukta på Hummervigholmen? Årene gikk: Helge Bentsen hadde den lille bukta ved hytta si fredet og båndlagt, kunne ikke få mudret den ferdig. Han hadde varslet om et enormt viktig funn. Skulle han belønnes for det eller indirekte ”straffes” fordi han sa ifra? Ville konsekvensene komme til å bli at folk kvidde seg for å varsle om funn?
Etter år med ”masing” av JA, ganske pågående oppfordringer muntlig og etter påtrykk via øvrighetspersoner med deres anmodninger i offisielle brev – jeg fikk flere ordførere i Søgne til å underskrive sterke tekster fra min hånd, kommer arkeologene endelig tilbake for å gjøre jobben ferdig senhøstes 2013! Ja, det var jammen på tide! Men sannelig, det betalte seg å stå på! Det endelige resultatet ble da: En gjør regning med at en har funnet levninger av fire eller kanskje fem personer fra den fjerneste oldtid i bukta! Opp mot 9-10 000 år gamle, i særklasse det eldste i sitt slag i Norge og omtrent tilsvarende for Norden! Under undersøkelsene 2013 kom selveste direktøren på Kulturhistorisk museum, professor Håkon Glørstad på besøk til Hummervigholmen en dag og bivånte utgravningene. For egen del var det fantastisk å oppleve at da jeg en dag kom på besøk, ville tilfellet at en nettopp hadde oppdaget en ny og nesten komplett hodeskalle nede i mudderet og som forsiktig ble tatt opp mens vi var der.
Jeg nevner spesielt mitt foredrag i P2-akademiet fra denne perioden:
”Vi kalte henne Sol. Søgne-kvinnen – det eldste menneskefunn i Norge”
Foredrag i P2-akademiet. Trykket og utgitt i bok XXXIII, 20.5. 2004 – 11.11.2004. Side 45-57. Nrk/Transit 2005. (Dette er stort sett nokså likt artikkelen i årboka, men der er det noen tilføyelser (oppdateringer mht litteratur, etc.)
Norsk Sjøfartsmuseums årbøker:
1994: Kort presentasjon av funnet.
1995: Presentasjon av utgravingene.
1996, -97, -98 og -99: Kort oppsummering av status for utgravingene
1998: Kort presentasjon av utstillingen «Fruen fra havet».
Div. brev og korrespondanse i Sjøfartsmuseets, NiKus, Riksantikvarens, Fylkesarkeologens og Søgne kommunes arkiv (Rådmannskontoret og Søgne kulturkontor).
Se egen webside (nå utgått).
http://www.hf.uio.no/iakk/arkeo/oldsak/utstilling/fruen/index.html
Om kunstverket ”Sol” i rundkjøringen (Gamle) E39/Inngang til Tangvall/Hølleveien
Saken om en dekorasjon i den fremtidige rundkjøringen E 39/Hølleveien kom opp i Søgne kommunestyre den 21.mars 2011, som Sak 19/11. Forarbeidet ble gjort av Magne Haugland, som hadde idéen, og Jostein Andreassen (JA), sistnevnte særlig i form av flere artikler i Budstikka med argumenter for et slikt prosjekt. Det lyktes da for Haugland, Enhet for Kultur, å få saken opp i Kommunestyret. Her talte JA, som repr. for KrF, varmt for saken og fikk et tydelig flertall med seg. Høyre og Frp stemte imot.
Ifølge saksprotokollen for 24. mars 2011 fattet da Søgne kommunestyre følgende vedtak:
”Kommunestyret ønsker at det i den nye rundkjøringen E39-Hølleveien blir plassert et identitetssymbol for kommunen i en kunstnerisk form.”
Det ble også bestemt hvem fra Kommunestyret som skulle være representert i en utsmykkingskomite [det ble JA].
Den 10. mai 2011 hadde den nyvalgte komiteen sitt konstituerende møte. Denne bestod av følgende:
Solveig Kjelland Larsen (valgt av Formannskapet); Jostein Andreassen (Kommunestyret, dvs. Tjenesteutvalget); Svein Kristoffersen (Statens vegvesen); Elin Østrådal (Agder kunstnersenter); Arnold Markussen (brukerne/Budstikka); Marit Schaldemose (Søgne kunstlag); Arild Røsstad og Magne Haugland (Enhet for kultur). I møtet ble JA valgt til komiteens leder.
Kommunestyret satte av kr. 149.000 til bruk for komiteen. Siden komiteen mente dette nok var i minste laget, ville representanter for komiteen derfor henvende seg til næringslivet i Søgne for om mulig å få inn flere midler. En var av den oppfatning at mange ville være interessert i å få satt opp en vakker og stedegen dekorasjon ved den viktigste innkjørselen til bygda vår – ikke bare noen blomsterbed og einerbusker.
Fra komiteens side ble det via Budstikka sendt ut flere oppfordringer til allmennheten om å komme med forslag til hva kunstverket skulle symbolisere og hvordan det burde utformes. Her skulle ”alle” få si sitt! JA hadde dessuten flere artikler samme sted før den endelige avgjørelsen om hva som en kanskje burde markere ut fra Søgnes historie og forhåpentlig derved gi folk gode ideer til forslag for komiteen.
Programmet for åpningen står på nettstedet www.n247.no den 29. mai 2015, med tittelen: ”Slik blir åpningen”. Den store dagen ble behørig dokumentert i tekst og film samme sted den 30.mai med tittelen: ”Det blir mer Sol i Søgne”. Da ble kunstverket avduket. Se også samme nettsted for 28. februar 2015 med intervju med kunstneren Christian Sunde, Flekkefjord, som fikk oppdraget etter sin gode idé! Komiteen fikk inn midler nok fra lokale sponsorer til å betale hele utsmykkingen på ca 500 000 kr.
Programmet på åpningsdagen var slik:
* Kl.10.00 Veteranbiloppstilling på Rådhustorvet. Søgneruta kjører publikum gratis i
skytteltrafikk mellom Søgne og Greipstad sparebank og den nye rundkjøringen.
- Kl. 11.00 Søgne Musikkorps spiller på Rådhustorvet. Salg av forfriskninger.
- Kl. 12.00 Spektakulær åpningsmarkering i rødt, hvitt og blått i rundkjøringen. Taler ved avdelingsdirektør Johan Mjaaland og ordfører Åse R. Severinsen. E39 blir stengt en kort periode. Publikum kan stå i oppkjøringsfeltet til rundkjøringen og på støyvollene i retning Høllen. Inngang fra Coop Extras parkeringsplass.
- Kl. 12.20 Veteranbilkortesje t/r langs den nye veien Tangvall – Brennåsen.
- Kl. 13.00 Gratis fiskesuppe «à la Sol» og årets største bløtkake (så lenge det rekker) på Søgne gamle prestegård.
- Kl. 14.00 Åpen festforestilling i Kultursalen med Ballastbryggas Boy Band, 3 ordførere, 12 gavmilde sponsorer, entreprenører, Kari Matti Tamper, Statens vegvesen, Maiken A. Myklebust m.fl. Fri entré, så lenge det er plass.
- Kl. 15.30 Omvisning i Galleriet på Søgne gamle prestegård på kunstutstillingen til Christian Sunde, samt steinalderutstillingen.
- Arr: Søgne kommune/Enhet for kultur og Statens vegvesen
Replika (nøyaktig kopi) av ”Sol” avduket på Søgne gamle prestegård
En replika av hodeskallen til ”Sol” ble plassert i monter på Søgne gamle prestegård høsten 2021. En fin artikkel med bilder av skallen står i ”Søgne og Songdalen fritidsnytt”, nr 7, 2021, side 74f. Det var firmaet Hobbygoblins som laget den meget gode replikaen.
Her er en avisartikkel fra utgravningen i 1994. det var her den berømmelige uttalelsen kom om at ”det måtte være levningene av en sjømann som var drevet i land for 3-400 år siden”.
XXXX
Her er en avisartikkel om utgravningen i 2013:
”Får tilbake bukta etter 19 år
Etter knapt to tiår med venting får Helge Bentsen endelig ta tilbake bukta der han fant Sol-hodeskallen.
OVERTAR: Riksantikvarens fredning av bukta ved Hummervikholmen har gjort den ubrukelig for Helge Bentsen (t.v.), men nå får han den tilbakeført. Innen fredag skal arkeologene, ledet av Pål Nymoen fra Norsk maritimt museum, være ferdige ved hytta på Hummervikholmen. Foto: Kjartan Bjelland
Oppdatert: torsdag 3. oktober 2013 kl. 12:01 Artikkelen er mer enn ti år gammel
GOD TANNHELSE: Denne jekselen er funnet i sedimentlaget under mudderet, og er 8600 år gammel. – Tennene er i god stand, og helt uten skader. Folkene spiste ikke korn eller sukker i den perioden, men de er gnisset veldig ned, sier Pål Nymoen. Foto: Kjartan Bjelland
LETTET: Både grunneier Helge Bentsen og arkeolog Pål Nymoen er misfornøyde med at det har gått alt for lang tid, men er lettet over at historien nå får sin slutt. Foto: Kjartan Bjelland
ET NYTT FUNN?: – Det er et menneskebein, utbryter Helge Bentsen fra bryggekanten. – Ja, sannelig. Det kan det godt være, sier Pål Nymoen etter å ha studert gjenstanden et par sekunder. Arkeologene regner med å finne langt flere menneskefunn de siste dagene. Foto: Kjartan Bjelland
STOR INTERESSE: Pål Nymoen holder funnene i plastposer i vannet, og kan vise fram 8600 år gamle tenner og beinfragmenter som har ligget begravd i Hummervika under mudder, skjell- og torvlag. Helge Bentsen, Thomas, Kasper og Lucas Andersen følger interessert med. Foto: Kjartan Bjelland
IDYLL: Arkeologene, ledet av Pål Nymoen fra Norsk maritimt museum, har hatt fine arbeidsforhold i Hummervika i Søgne. Fredag avslutter de arbeidene, og mange flere funn kan da ha dukket opp fra under torven. Foto: Kjartan Bjelland
HAR VENTET: Helge Bentsen har ventet i 19 år på å ta i bruk bukta ved hytta si fullt ut igjen. Foto: Kjartan Bjelland
SOL-FUNNET: Arkeolog Pål Nymoen viser et bilde av de opprinnelige funnene som ble gjort i Hummervika. I midten er hodeskallen til Sol-kvinnen. Foto: Kjartan Bjelland
”SØGNE: — Nå er jeg bare veldig glad for at fredningen oppheves, sier Helge Bentsen til Fædrelandsvennen, selv om han ikke tør la jubelen slippe helt løs ennå. Arkeologene fra Norsk maritimt museum og Kulturhistorisk museum gjør seg ferdig med arbeidet på funnstedet av Sol-kvinnen denne uka, og etter det vil Helge Bentsen få skriftlig at fredningen av bukta ved hytta hans er opphevet. Historien fra 1994 om da Bentsen skulle mudre bukta si er velkjent. Han satt propellen ned i mudderet, og i det klare vannet så han hva han trodde var en krukke. Helt til han røsket hodeskallen løs fra mudderbunnen. Først 19 år senere returneres altså bukta til eieren, etter at finansieringen av endelige utgravninger har strandet gang på gang.— Jeg har hatt båter her inne, og kjørt inn og ut. Men vi har ikke kunnet vasse eller bade her, så det har vært veldig kjedelig for oss, sier Bentsen. Nede i bukta har arkeologene nå mudret bunnen, og gravd seg en meter ned gjennom skjell- og torvlag for å finne resterende menneskebein.
— Nå fikk du i det minste en gratis mudring av bukta? — Det kostet vel 19 år, kommenterer Bentsen lakonisk fra bryggekanten. Arkeolog fra Norsk maritimt museum, Pål Nymoen, var med på den forrige utgravningen i 1997. Han er nå prosjektleder for det avsluttende arbeidet, og sier at det er pengene det har stått på. — Sammen med Riksantikvaren bestemte vi i 1997 at dette var et fredet kulturminne. Vi har så søkt forskningsmidler mange ganger, men det er få offentlige midler til slike prosjekter, og det har aldri blitt prioritert, sier han. Pål Nymoen holder funnene i plastposer i vannet, og kan vise fram 8600 år gamle tenner og beinfragmenter som har ligget begravd i Hummervika under mudder, skjell- og torvlag. Helge Bentsen, Thomas, Kasper og Lucas Andersen følger interessert med. Foto: Kjartan Bjelland
Men da Bentsen i år igjen søkte fylkeskommunen om å mudre bukta, etter at han fikk et tips om å forsøke å ta det den veien, ble det av Riksantikvaren endelig bevilget penger til en avsluttende utgravning.— Som fagperson er det helt vanvittig at det har tatt 19 år, for dette funnet ser jeg på som verdensarv. Og det er veldig synd for Helge Bentsen også at det har tatt så lang tid, sier Pål Nymoen.
Har vært sinna
Forfatter og lokalhistoriker Jostein Andreassen sier at han har vært opprørt og sinna flere ganger i sine forsøk på å hjelpe Helge Bentsen med å vinne fram. Han er glad for at funnstedet nå endelig graves ut for godt, men sier at det er skammelig at det ikke ble gjort langt tidligere. — I 1997 sa jeg at de måtte fortsette for det kunne jo ligge langt mer der. Og det viste det seg jo å gjøre. Det er fantastiske bevaringsforhold i den bukta, og det kan ligge hele skjeletter og gravplasser der. Helge skulle hatt belønning for å finne en slik skatt, men så fikk han på en måte straff i stedet, sier Andreassen, som mener at historien kan virke avskrekkende. — Folk blir redde for å si ifra når de finner fornminner. Det bør være en maksimumsgrense på ett år før et funnsted blir frigjort. At det skulle ta så lang tid er en gåte. Men nå er jeg veldig glad for at arbeidet endelig gjøres ferdig, og funnene er jo veldig spennende, sier han.
Funn av ny hodeskalle
Da Fædrelandsvennen besøkte utgravningen, hadde Pål Nymoen og hans lag med arkeologer nettopp gjort et nytt funn av en hodeskalle under mudderet.
GOD TANNHELSE: Denne jekselen er funnet i sedimentlaget under mudderet, og er 8600 år gammel. – Tennene er i god stand, og helt uten skader. Folkene spiste ikke korn eller sukker i den perioden, men de er gnisset veldig ned, sier Pål Nymoen. Foto: Kjartan Bjelland
— Vi graver ut en hodeskalle, og har funnet en kjeve og en hel rad med tenner. Nå har vi 13 funn som stammer fra mennesker, sier han. Totalt har arkeologene gjort 85 ulike funn, inkludert menneskebein, fiskebein og redskaper av flint. Arkeologene har gravd en meter ned, gjennom et skjellag og et torvlag. Under dette er bevaringsforholdene ekstremt gode, og skjelettdelene fra mennesker som levde i Søgne for 8600 år siden er vel bevart. — Funnene nå viser at dette mest sannsynlig var en gravplass. Vi vet om svært få gravfunn fra denne perioden, derfor er dette så spennende. — Potensialet er stort, og drømmen er at vi finner et helt skjellett under her, sier Nymoen.”
Vil ha «Sol» tilbake til Søgne
HER ER OGSÅ EN AVISARTIKKEL, DEN STOD I FÆDRELANDSVENNEN MENS DE FEM ARKEOLOGENE FRA DET SOM DA BLE KALT SJØFARTSMUSEET, DREV MED UTGRAVNING I SLUTTEN AV AUGUST 1994; DENNE VARTE I 4 DAGER (tirsdag 23. til og med fredag 26. august]:
” Hodeskallefunnet i Søgne. Letingen svekker steinalderteorien. I går begynte fagfolk fra Norsk Sjøfartsmuseum letingen etter flere skjelettrester ved Hummervikholmen øst for Trysfjorden. (..) Dykkere fant flere beinrester. Men teorien om et steinalderfunn er ikek styrket etter første dag.
Et leggbein, et underarmsbein [et spolebein], og rester av knokler fra baksiden av hodeskallen ble tatt opp fra mudderet i går. Bitene ble funnet ikke langt fra der hodeskallen lå. [Det opplyses at det foreløpig ikke er funnet biter av flint eller kvarts, som ville vise til at området hadde vært en boplass i den tid havnivået var annerledes.] Fagfolkene fra Sjøfartsmuseet tar ingenting for gitt – ennå. De regner med som sikkert at de vil finne resten av skjelettet i løpet av de nærmeste dagene. Men mangelen på pilespisser og biter av steinalderredskaper svekker teorien om at skjelettet kunne være av en person fra eldre steinalder. – Slike funn setter fantasien i sving.
Og bein skulle ikke ligge særlig mer enn ti centimeter nede i mudderet før de blir utrolig godt bevart, sier [Dag] Nævestad.”
[Han gir uttrykk for at de i løpet av disse dagene har søkt gjennom hele bukta der skjelettet ble funnet.] ”De går omhyggelig til verks og undersøker nøye massene de tar opp fra sjøbunnen drøye halvmeter under vannflaten.” [De finner store mengder østersskjell.]
”- Funnene vi gjør, setter fantasien i sving og bringer fortiden nærmere, sier Nævestad og fabulerer litt omkring mulighetene for at skjelettet kan stamme fra en sjømann som er falt over bord eller forlist en gang for lenge siden. Tollpapirer fra Øresund gjør det rimelig å anslå at det i løpet av 450 år fra 1423 har passert i alt to millioner skip gjennom Øresund. En tidel av dem regner man med har forlist ved danskekysten, og trolig like mange langs norskekysten. Men det er svært sjelden å finne skjeletter bevart i sjøen. (..)”
I avisen på samme side er et intervju med finneren, Helge Bentsen, om hvordan han mudret og trodde han hadde funnet en krukke. ”Men skallen satt helt fast i mudderet, så jeg skjønte at den måtte være ganske gammel. Det han gjorde, var helt riktig, sier fagfolkene fra Sjøfartsmuseet. De gir Bentsen honnør for at han handlet riktig og så raskt. Han la beinrestene i en pøs med vann for at de skulle holde seg. (..)” Dermed forteller han at han tok dem med til undertegnede. Siden er det kommet fram at de fleste av dem som var til stede, syntes funnet var så ekkelt at de oppfordret ham til å ”bare kaste skallen på bukta”, hvilket altså han ikke gjorde, lykksaligvis ..
MER LITTERATUR
I ”Søgne Fritidsnytt” nr 7, 2016, s. 10 har Jostein Andreassen artikkelen ”Agderia –
En morsom gest til Agder og Søgne”. Om det havområdet på den norske delen av Doggerbank som er oppkalt etter Agder pga steinalderfunnene i Søgne.
Likedan i nr 8, 2019, s. 38f. har han artikkelen ”Sørlandets eldste spor av liv etter istida” – om det hvalbeinet som ble funnet vest for Kiwi-en på Langenes og som viste seg å være rundt 15000 år. Brekanten måtte flyttes flere km (?) innover, jeg ble oppringt av opprømte breforskere både fra Oslo og Bergen.
I ”Fædrelandsvennen” 8. august 2019, s 22 har Jostein Andreassen artikkelen
”25 år siden Sol-funnet”.
– Sol kan være mye eldre enn først antatt, skriver Jostein Andreassen i denne artikkelen hvor han redegjør for hele Sols historie fra hun ble funnet i Hummervika i sin tid og frem til i dag.
