”Lykkelige Sørland, som har en mann som Vilhelm Krag til å tale sin sak. Lykkelige Sørland om og om igjen. Når skal den dag komme, da Nord-Norge får sin Vilhelm Krag? Alltid våken, alltid på vakt, alltid parat til et slag for sin landsdels interesser. Ja, når kommer den dag?”
Av Jostein Andreassen
Foredrag på Gimle gård og på biblioteker rundt om på Sørlandet høsten 2021
Slik skrev en mann ved navn Kristian Eriksen i den landsdekkende Kristiania-avisen ”Tidens Tegn” i februar 1917, og dette hjertesukket fra nord kunne være en grei veiviser inn i emnet vårt – ”Vilhelm Krags samfunnsinnsats og engasjement for Agder og Sørlandet.”
”På Gjennemreise”
For når det gjelder forfatteren Vilhelm Krag, så er det ikke minst Sørlandet og landsdelens ve og vel det dreier seg om – og nettopp her i trakten ville han helst være – selv om han som moden mann summerer opp sitt liv med at han ”i 25 Aar har været paa Gjennemreise i Kristiania.” Der var han teaterinstruktør, siden Nationalteatrets sjef og fra 1911 den litterære hovedkonsulent hos Aschehoug forlag. ”Men det er min Stolthed, at jeg er den første i Verdenshistorien, som har elsket Lister og Mandals Amt og dyrket det med tilliggende Kystdistrikter, men Gud bevare mig for at være Prest her”, sier han i boka ”Det blaa Bryggerhus” i 1911.
I dag huskes Krag først og fremst for sine sørlandsviser. Imidlertid må vi nok konstatere at disse flotte, ja nærmest fantastiske diktene med ofte like geniale melodier ofte skygger for Krags egentlige innsats. For mye av romantikkens og idyllens slør har for den jevne mann og kvinne senket seg over hans forfatterskap, som etter hvert bare mer og mer preg av hjemstavnsdiktning. Dette omtales i leksika og derfor lite i dette foredraget. Men det er utrolig at han rakk å skrive 43 bøker. De er forresten lettleste, for å finne ut i hvilken grad, tok jeg, med et digert glimt i øyet, tida ei gang. Jeg satte meg i lenestolen med hele bunka, lei for det, jeg glemte å måle høyden, men jeg la de første han skrev øverst og leste meg nedover. Jeg kom gjennom samtlige 43 + den ene artikkelsamlingen som ble utgitt posthumt på, ja gjett, 48 timer og 20 minutter og 48 sekunder. Jeg er sikkert den eneste i verdenshistoria som har lest Krag på denne for noen kritikkverdige måten. (Men jeg har lest de samme på ”ordentlig måte” også.)
Artikkelen fortsetter under bildet.
Innsatsen
Derimot er hans store kulturelle, journalistiske og politiske innsats dessverre glemt, og det er noe jeg gjennom mer enn 30 år har forsøkt å rette på, og nå – til min store glede – her i denne praktfulle malerisalen på selveste Gimle gård – med dette foredraget – og selvsagt for anledningen, men slips.
(La meg nevne at jeg er litt kjent på Gimle fra før, også her i huset, jeg ble kjent med stedets eier frøken Ottilia – Titti – Arenfeldt Omdal og hundene hennes før hun døde i 1982. Gjennom 80-tallet arbeidet jeg nemlig sammen med bl.a. min gamle naturfaglærer konservator Peter Valeur i nabohuset, det ombygde grisehuset, der jeg var daværende Kristiansand Museums utskremte museumspedagog til alle skolene i Kristiansandsdistriktet.)
Men nå var det Krag, vi kommer tilbake til hans befatning med Gimle og Arenfeldts noe senere i foredraget. (Utelatt her, men jeg leste opp fra krags bok ”Heirefjæren” (1928, side 168 – halve 170 .. ”Bellevue”.) Videre fra 181-185 .. til og med ”Dame”. Skisserte så situasjonen 195ff. og leste så fra midt på side 203 og ut kapitlet.)
VITA
Vilhelm Krag ble født i Kristiansand på selve julaften 1871, sønn av en flink og handlekraftig veiingeniør, stortingsmann og kaptein, Peter Rasmus Krag, kalt ”Setesdalsbanens far”. Uten å blunke vil jeg benevne ham som en stor velsignelse for vårt distrikt – som fortjente et eget foredrag. Han var fra Trøndelag, født i Grong og prestesønn. Trønder var også hans kone Fredrikke Petrine, født Fyhn i Meldal, men oppvokst hos presten Aas i Gjerstad i Aust-Agder. De to fikk 7 barn, der Vilhelm var yngst og oppkalt etter en av farens velgjørere, salmedikteren Wilhelm Andreas Wexels i Kristiania. Dermed ble hele navnet på yngstesønnen Vilhelm Andreas Wexels Krag. Tre år før denne ble født, kom familien fra Kragerø til Kristiansand. Krags bodde først i Madam Hamres hus på nordsida av Wergelandsparken, der Norske Folk-gården er nå, men etter noen år kjøpte de et hus høyt oppe i Østre Strandgate – nr 53, hvor der nå er en mursteinsgård, og flyttet dit. Det er denne gata Krag skriver så vakkert om i ”Min barndoms have”, jeg kjenner ingen så vidunderlige barndomserindringer i norsk litteratur. Og av alle hans bøker liker jeg best de tre erindringsbøkene som han skrev på slutten av 20-tallet, ofte fra Skrivestua i Østre Havbukta.
I 1889 ble faren, meget mot sin og familiens vilje, forflyttet til Oscarsborg festning ved Drøbak som distriktsingeniør. Vilhelm Krag gikk derfor sitt siste gymnasår på Gjertsens skole i Kristiania sammen med sin kjære og litt ubehjelpelige bror Thomas, her ble han russeformann og siden student våren 1890.
Tidlig journalist
Den fremmelige, veslevoksne, engasjerte og følsomme Vilhelm, som nå skrev sitt navn med enkel-v istedenfor dobbelt-w-en fra dåpen, hadde allerede som meget ung gutt begynt å skrive vers og avisartikler, han debuterte som 13-årig korrespondent for ”Lister og Mandals Amtstidende” under en større landbruks-, maskin- og kunstutstilling i Kristiansand. Faren var umåtelig stolt av sine to poetisk anlagte sønner, og Vilhelm fikk siden greie på at han hadde gjort noen av sine stortingskolleger nærmest svette i ørene av de stadige opplesningene med mantraet: ”Tenk at han er bare 15 år og kan skrive slikt!” Som en bråmoden 16-åring reiser faktisk Krag til den nordiske kunstutstillingen i København for å fortsette sin kritikerkarriere med tre artikler i Fevennen. Med dette blir han en av de aller første som forteller om en Edvard Munch. Krag beskriver ham som en dikter som maler. Like etetr skriver han som den aller første om Gustav Vigeland, noe som resulterer i at denne får et stipend fra bl.a. Mandals Håndverkerforening og kan dra til Kristiania til Bergsliens atelier for å lære.
”Fandango”
Men det var under forberedelsene til Artium i hovedstaden at Vilhelm, 18,5 år gammel, skrev sitt berømte dikt ”Fandango”, selve oppsangen til den nye litterære sjanger Nyromantikken, i landet vårt. Selv om selveste Ibsen hadde sagt at diktets tid ar forbi! Inspirasjonen fikk han – til tross for at han da var veldig nedfor over at han hadde gjort det så dårlig i sitt glansfag latin og dermed gjort skam på sin elskede latinlærer på Katedralskolen i Kristiansand, Lyder Sagen.
Han hadde en merkelig opplevelse da han var ”paa et afskyeligt Spisekvarter i det samme afskyelige Hus i Welhavensgade, hvor jeg bodde, og spiste afskyelig Mad,” ettersom han forteller. Mens han tok for seg en gammel kalvesteik og pugget matematiske formler – ”Mathematik var det afskyeligste Fag, jeg vidste” – ravet han plutselig av sted som i ørske opp på rommet sitt og skrev noe han selv ikke visste hva var. Det ble skrevet ned uten en rettelse, forteller han selv siden, noe som ikke kan være helt sant, for jeg har sett originalen i Nasjonalbiblioteket:
”Dysterrødt skjær om den lyslette dans,
skinnende langslør som sølvskyer stryge,
bølgende arme sig slynge så myge
i dans! Et rødt lidet øre, en hvid liden finger,
og fødder, som lydløse,lynrappe tripper
i sobelskinsdækkendets silkehår sorte. –
Og rislende ringelen fra skykker og stene.
Og kinder. Og øine. Fandango! (Fra 3. strofe)
Den påfølgende høst begynte han å studere jus etter farens ønske. Men dette gikk tungt: ”Å skrive var livet for mig – jussen var pligt; men jeg kan ikke si andet end at det var rædsomt – jeg forstod simpelthen ikke et ord av hele jussen. Ja, det var en kjedelig tid – indtil jeg brød over tvert og gav mig digtningen i vold,” forteller han mange år senere i damebladet ”Urd”.
”Digte”
Like før jul 1891 kom han første diktsamling ”Digte” ut på John Griegs forlag i Bergen. Denne fikk en strålende mottakelse, og den unge mannen, ennå ikke fylt 20 år, ble betegnet som en litteraturens eventyrprins. Kjente komponister som Grieg, Sinding og Backer Grøndahl stod i kø for å sette melodier til de lett sangbare versene hans, og fremdeles er han den poet her i landet som nest etter Bjørnson har fått flest dikt tonesatt, la oss nå anslå dette antallet til ca. 400 melodier fordelt på godt over 100 forskjellige komponister. Lektor Erling Heide Sørensen på Katta gav i 1960 ut ei egen bok om akkurat dette, ”Sørlandsdikteren og tonekunsten”.
Men ikke overraskende viste det seg at det ble vanskelig for den unge mannen å leve opp til de store litterære forhåpningene som ble stilt, og i april 1892 dro han ut i den store verden – turen gikk til Nord-Afrika. Til Henrik Ibsens store munterhet hadde den unge mannen fortalt at for pengene han hadde mottatt – via samme Ibsen som bestyrte Houens legat, ville han finne seg en hvit hest og dra ut i ørkenen, en elegant hentydning til 4. handling i Peer Gynt. Godt gjort, syntes han selv, å få denne store forfatteren til å gapskratte. I årene som fulgte var Krag mye på reise ute i Europa, de spennende byene i Italia, Sicilia og Capri, Berlin, men særlig Paris, hvor han stadig vendte tilbake. ”Jeg oppsøgte den nye Tid, hvor jeg traff den, og jeg forsøgte at drive med Strømmen,” forteller han 30 år senere i sine erindringer.
(Her leste jeg fra Krags bok ”Heirefjæren” (1928), side 164, ”Men tiltrods ..” og til og med på side 165, ”… til min Barndoms By.” Det ble for langt å skrive av her. For spesielt interesserte: Boka er til låns på bibliotekene.)
Sterkere beretning om en personlig kallsopplevelse finner vi knapt hos noen annen norsk forfatter. Og etter giftermål med Alexander Kiellands datter Beate og opphold på Voie i Vågsbygda, så nær herregården Kjos som mulig, skriver artikkel med tittelen ”Fra en lys bygd” til damebladet ”Urd”, for deretter å dra til København og der får sitt første barn, kommer han så til Kristiansand sommeren 1900 og setter i gang med sin kulturoppgave. Men det var nok litt av en utfordring å være gift med ”Baby”, som hun ble kalt. Fra første stund annonserte Kjelland overfor Krag: ”Jeg var en grum Fader, men jeg skal blive en Scorpion af en Svigerfader!”
General Wergeland
Krag har nå bosatt seg nederst i Østre Strandgate, i et hus som ennå står, nr 17. Et stort forbilde for ham er forholdsvis nylig avdøde generalmajor Josef Frantz Oscar Wergeland, en yngre bror av Henrik, hadde tidligere kommandert sine soldater til å plante trær i det nakne landskapet rundt Kristiansand og fått Stiftstaden her sør bokstavelig talt til å blomstre – nå var det Krags tur. Resten av sitt liv var han en fremragende og dyktig journalist for sin landsdel, som han refset, forsvarte og forsøkte å forbedre som en nidkjær gammeltestamentlig profet. For det var også slik han oppfattet seg: ”Det er som bekjendt ikke let at være Profet i sit Fædreland,” skriver han i 1928.
Planen hans var å få menneskene ”til at holde af”. Han ville gjøre egdene om til et – i positiv forstand – stolt og selvbevisst folk, som holdt sine særtrekk og tradisjoner i hevd. Det gjorde de slett ikke på Krags tid, og det mangler dessverre mye på det i dag også. Agder hadde hatt sin storhetstid i seilskutetiden med de fremste skipsfartsbyene i landet, men hadde siden slumret hen. Garnisonsbyen Kristiansand, var igjen blitt den halvdøde hval, som gisper matt på land, som Welhaven skriver i ”Norges Dæmring” i 1834. Det var stillstand og tilbakegang over hele linjen. Kommunikasjonene var elendige, ingen jernbane, dårlige veier, dampskipsrutene var sendrektige, gamle og utslitte, fyrbelysningen mangelfull. Om vinteren var ofte den viktigste delen av kysten innestengt av havisen. ”Postforbindelsen var skandaløs langsom, telegrafen overbelastet og tilfældig, telefonen det rene lotterispil”, ifølge Krag. Men det verste var likevel motløsheten og fatalismen som rådde. Agder var igjen blitt en bortgjemt og forglemt del av Vestlandet, og når Stortinget hadde noen penger å fordele, kom folk her på kysten som regel bak frimodige stavangere og selvbevisste og bystolte bergensere i køen. Agder store innland var et terra incognita, og mange av våre beste folk innså at her var der få muligheter og dro til Amerika i store skarer.
Så dårlig var altså situasjonen her på Agder ved århundreskiftet fra 1800- til 1900-tallet, i hvert fall er det slik Vilhelm Krag gang på gang fremstiller det i sine spissformulerte avisartikler: ”(…) Nu vil naturligvis mange spørge: hvad er det da som er saa forsømt der nede og som man nu kræver, der skal rettes paa? Først og fremst er det naturligvis jernbanen, den store blodaare som skal bringe liv gjennem hele landsdelens legeme. Vi har væntet længe nu; vi har været taalmodige altfor længe, vi har fuld erfaring for at ingen tager sig af vaar sag, hvis vi ikke selv gjør det.” (”Tidens Tegn” 1919).
Artikkelen fortsetter under bildet.
En karikatur i en Oslo-avis på 1920-tallet. Krag i Havbukta.
Stiftsarkiv
I den kulturelle infrastruktur, som den reformatoriske forfatteren møysommelig og systematisk vil bygge opp, står først et lokalt stiftsarkiv på programmet. I en avisartikkel i ”Christianssands Tidende” 19. januar 1901, påpeker Krag det tungvinte og urimelige i, at hele arkivet for Christianssands Stift på den tiden lå nedstøvet i Stortingsbygningens kjeller i Kristiania: ”Jeg tænker mig Muligheden af, at en Christianssander vil sige: ”Jamen, hva i den vide Verden skal vi med et Stiftsarkiv? – Mærkværdig nok: Det er mig næsten ikke mulig at tænke at en Bergenser eller en Trønder gjøre et lignende Spørgsmaal, naar det gjelder at hævde sin Bys Ret og Værdighed som Stiftsstad. Sagen er den, at vi Christianssandere har langt mindre Bystolthed end de to nævnte Stiftsstæders Børn. (…) Tænk paa, hvilke Institutioner Bergen eier; – først og fremst dets store Musæum, hvis Samlinger i enkelte Brancher er langt righoldigere end Universitetets, Kunstindustrimusæet, til hvis Forøgelse bergenske Rigmænd aarlig skjænker store Summer, Billedgalleriet, osv. Og i Trondhjem Videnskabsmusæet, Kunstindustrimusæet, hvis Samling er bekjendt og som nylig har faaet sit eget Hus osv. Hvad har vi i Christianssand? Jeg har ledt længe uden at finde en eneste kulturell Institution, som anstændigvis kunde stilles op imod de andre.
Og nu kan det ikke nytte at svare, at Bergen og Trondhjem er saa meget rigere Byer end Christianssand. Thi hvad der nu staar i fuldt Flor er ikke Mængdens Verk, nesten altid er det en Mand, som har gaaet foran, ofret sin Tid, sit Arbeide og sin Formue paa Institutionen. Det kunde saaledes nu være paa Tide at faa Stiftsarkivet herned som en slags Kjerne – for at ogsaa vi i Tidernes Løb – efter fattig Leilighed naturligvis – kan skabe de Institutioner, der vil gjøre Christianssand til Stiftets Hovedstad ikke alene i administrativ, men ogsaa i kulturell Henseende. Hvad Stiftsarkivet skal bruges til? Først og fremst – naturligvis! – til nyttig Brug for Menneskene i deres Handel og Vandel. Men dernæst skal Stiftsarkivet bruges til at vise, at vi ogsaa har en Historie, og det en ganske mærkelig Historie. Her har levet Mænd i denne By, som har været overmaade betydelige, her har foregaaet Begivenheder, som Folk slet ikke har Anelse om. – Dette skal drages frem. Byens Børn skal faa en Følelse af, at den Gade, de vandrer i, ikke er fra igaar, men at der har levet og virket brave Folk her før. Tradition skal der skabes. Tradition som opdrager og forpligter.”
Som kulturell agitator var Krag virkelig flink til å få fram poengene! Men Arkivet, det kom dessverre først til Kristiansand i 1935, to år etter forfatteres død.
Folkemuseum
Senere samme år vil han stifte et folkemuseum for Agder. Hovedattraksjonen skal være gamle røykstuer og stabbur fra Setesdalen, men også byhus og skjærgårdshus må være med: ”Der har i de sidste Aar været arbeidet meget for at redde de sidste Rester, der ennu findes tilbage af vore Fædres Kultur. Rigtignok kommer disse ædle Bestræbelser i ellevte Time, men denne Omstændighed bør jo kun være en Grund mer til at tage ivrig fat,” skriver Krag i en stor artikkel i ”Christianssands Tidende” 29. november 1901. ”Det forekommer mig da, som om vi Christianssandere maatte have en særlig Opgave. Jeg tænker først og fremst paa Sætersdalen.
Denne merkværdige Dal, der ved sin egenartede Kultur, sin Poesi og Kunstflid fortjener den allerhøieste Interesse, vil jo nu – som vi alle ved – om kortere eller længere Tid maatte bukke under for den fremtrængende ”Civilisation”, som det kaldes. Altsammen gjør at Sætersdalens Eiendommelighed om et halvt Hundrede Aar vil være en Saga blot. Men lige til den allersidste Tid har jo Sætersdalen været saa isoleret, at man endnu i dag kan finde de prægtigste Levninger af gamle Tiders Bygningsskik, Vævekunst, Sølvsmedekunst og Træskjærekunst for ikke at tale om, at det er det eneste Sted i Landet, der Stevdigtningen endnu lever på Folkets Mund. Det er endnu Anledning til at erhverve for vort Lands Kultur saa rige Vidnesbyrd om, hva Sætersdalen har været, at det i Fremtiden vil kunne forklare forskere tydelig, hva Sætersdalen engang var. Der er Anledning dertil nu – iaar; men ingen kan vide, om det ikke vil blive for sent til næste Aar. Ingen ved, hvor meget de rives ned efterhaanden, og det er jo det ældste, der rives først. Skal der handles, bør der handles strax. Der er ingen Tid at spilde.
Jeg foreslaar derfor, at interesserede Mænd og Kvinder i Christianssand og Sætersdalen slutter sig sammen for at erhverve interessante Exemplarer af den gamle sætersdalske Bygningskunst, – Stabbur, Røgstue, Vaaningshus osv, – faa disse fragtet ned til Byen og stillet op her.” (…) Han forteller også i boka ”Heirefjæren” at han hadde et ”Byhus” til disposisjon, og at alt dette ville han plassere nede ved stranda og på terrassen over i Sandviga, et befesta område mellom nåværende dokka på gamle Mekken og det vi i mine studentdager kalte Falconbridge.
(I årboka for Vest-Agder fylkesmuseum, 1992, ”Vår barndoms have”, har jeg en større artikkel om ”Striden om Skjærgaardshuset”, Det kongelig privilegerte gjestgiveri i Ny-Hellesund, som Krag kjøpte i 1904 og ville gi som gave som ”Skjærgaardshus” til museet. Denne viste jeg fram.
I samme artikkel som ovenfor tar han initiativ til Agder Historielag, som kom i 1914.
(20.oktober 2021 skal vi forresten ha et arrangement i Håndverkeren her i byen sammen med Historielaget med panelsamtale om hvordan vi har stelt med arven fra Krag. Ellers blir det en rekke arrangementer og foredrag over store deler av Agder i høst, ved flere Krag-entusiaster og undertegnede. I anledning av Vilhelm Krags 150-års jubileum har vi dannet en stor og entusiastisk komite, forbilledlig ledet av vår forhenværende fylkemann Ann-Kristin Olsen.)
(Akkurat her i foredraget kan det være på sin plass å fortelle litt om Krags befatning med folk og selskapelighet på Gimle som han forteller så fenomenalt om i erindringsboka ”Heirefjæren”, side …)
”Sørlandet”
Krag bor rundt 1902 i Marie Børresens sommerpensjonat i det flotte gamle huset på Kvanneid i Høvåg, like nedenfor kirken og mot sjøen. Og i disse befruktende omgivelsene klekker den bereiste og vidsynte forfatteren ut den ene viktige planen etter den andre. På kort tid har han trommet sammen en rekke av Kristiansands og distriktets beste menn og fått folkemuseet stiftet. Men den gode ideen blir snart forstyrret av strid om plassering av bygningene, og den trange økonomien hindrer. Krag engasjerer seg voldsomt og kommer med en rekke artikler i avisene for å hevde sitt syn. Men de forsiktige kristiansanderne våger ikke å følge Krags dristige planer. Hva koster nå det, sa de. Krag forslo at museet skulle flytte Det kongelig privilegerte gjestgiveri i Ny-Hellesund, som han selv hadde kjøpt i 1904 for 1200 kroner og der en stor del av øya var med. Det var et prektig skjærgårdshus, regnet som det eldste og mest særpregede på kysten, i god stand og med stolte tradisjoner. Men museets styre sa nei. Var det nå sikkert at det kunne flyttes, sa de, og det ble nok for dyrt, sa de.
Samtidig tilbød Krag museet som gave Sagneskarstua fra Valle i Setesdal, som han også selv hadde kjøpt. De fikk se på det, sa styret, og henla saken. Dette var i februar 1904, og det var nok et stormende styremøte. Krag var rasende og slo i bordet og sa sikkert at de var noen lus, og at de forkrøplet den ide han hadde ment skulle skape noe stort i hans by. Kristiansand fikk ikke da det store ruvende museum Krag hadde drømt om. Men Sørlandets museum, som Krag også kalte det, eller Vest-Agder-museet, som det heter i dag, er likevel en vakker samling og ganske sikkert vil det nå, ikke minst etter lovende bevilgningsløfter, komme til sin fulle rett ute på Odderøya. Krag er far til det, står det i museets historie.
Midt oppi strevet og striden med folkemuseet rykker dikteren ut nok en gang, denne gang med sitt livs beste forslag. Han erklærer ett og slett Agder (eller Lister og Mandals Amt og Nedenes og Raabyggelagets Amt, som våre to fylker het da og inntil 1918) som uavhengig av Vestlandet, som inntil da hadde begynt ved Telemarks grense. Han benytter den ledige himmelretningen og foreslår etablert en ny landsdel. Dette var jo noe som hadde modnet seg fram gjennom flere år, Krag var luta lei å bli kalt for østlending når han var på besøk hos svigerfaren i Stavanger og vestlending når han var i hovedstaden. Uavhengighetserklæringen kan vi lese i «Morgenbladet” søndag 16. mars 1902:
”Folk snakker saameget om, hvad det er for en klein Folkerace, denne her sørpaa. De østlandske Doktorer og Officerer bander og ruller paa r`rne og bedyrer sig paa, at dette her er ikke Nordmænd! Og hvad der er noksaa paafaldende, er, at medens Folk i alle Landets øvrige Dele har faaet sit Navn, der baade betegner dem geografisk og sprogligt, mangler denne Landsdel ganske en saadan Betegnelse. Nordmændene bestaar som bekjendt af Østlændingerne, Vestlændingerne og Nordlændingerne; men vi her sørpaa,- vi er ingenting.
Sprogligt seet staar vi jo nærmere de egentlige Vestlændinger end Østlændingen, og har derfor gjerne kaldt os Vestlændinger. Men denne Betegnelse er jo i Virkeligheden ganske falsk, i det Øieblik vi bor sørpaa og ikke vesterpaa. Ogsaa sprogligt seet er Grænsen mellem disse Landsdele meget skarp. Men som sagt: hidindtil har vort Sprog manglet en Særbetegnelse for den sydlige Landsdel og dens Beboere.
Det har naturligvis i Tidernes Løb været gjort Forsøg paa at rette paa denne Mangel, der, om ikke for andet, saa af rent praktiske Grunde ofte kan blive forvirrende. En vittig Bergenser foreslog engang, at vi skulde kalde os Skagerakiere; thi han vilde ikke vide af, at vi kaldte os Væstlændinger, – en Betegnelse, der kun tilkom Folk fra Bergens Stift. Nogle unge Mennesker herfra har i den allersidste Tid forsøgt at kalde sig Sydlændinger; – men det Ord faar aldrig Hævd i Sproget, fordi det i Forveien betegner noget ganske andet: Folk fra det sydlige Europa. Men om de unge Mennesker kaldte sig Sørlændinger? Og om de kaldte sin Hjemstavn Sørlandet? Blev først Navnet brugt, og fik først Vanen slidt bort den uvante Smag, der altid hænger ved Ord, der laves og ikke laver sig selv, da vilde sikkerlig Navnet vise sig praktisk, og Sørlandet vilde ligesaalidt forvexles med Syden, som Østlandet nu forvexles med Østerland.”
Det nye navnet Sørlandet ble tatt vel i mot. Men det endelige gjennombruddet kom først etter lange debatter i Stortinget tre år på rad, siste gang den 28. mai 1913, da navnet Sørlandsbanen (istedenfor Vestlandsbanen) etter Krags forslag i ”Morgenbladet” 29. januar 1910 ble vedtatt med 83 mot 40 stemmer. Alle Agders representanter kjempet drabelig for saken – ”for sin landsdels honnørs skyld” – med god hjelp av den mektige Bergen-representanten Johan
Artikkelen fortsetter under bildet.
Autografen.
Ludvig Mowinckel
Hele debatten står i mitt hefte ”Begrepet Sørlandet – en historisk oversikt” (1994). Og det er all grunn til å presisere: Da Krag lanserte sørlandsnavnet, mente han ikke en udefinerbar stripe langs kysten. Nei, det var Agder-fylkene, hele Agder, også innlandet. For eksempel skulle Sørlandets musæum dekke ”Setersdalen og Agdesiden” der hovedattraksjonen skulle være røykstuer og stabbur fra Setesdal. Og i 1916 skriver han at ”den mest interessante dalen på hele Sørlandet er ubetinget Setesdalen”.
Selvfølgelig, i hvilken landsdel skulle denne vakre dalen ellers ligge? Ja, visst, der er stor forskjell på kystkulturen i Ny-Hellesund og innlandskulturen i Valle, men dette er kun et spørsmål om geografi og en praktisk måte å inndele Norge på. ”Hva har Hovden med Sørlandet å gjøre?” spurte en skribent i Fevennen da det kom fram at organisasjonen ”Sørlandet i 100” ville ha sitt første arrangement på Sørlandets tak, og vedkommende fikk tilsvar av undertegnede med en forhåpentlig god forklaring. Jeg har aldri hørt at noen tilsvarende har spurt om Voss hører til Vestlandet eller Dombås ligger på Østlandet selv om det er stor forskjell på Kvitsøy i Ryfylke og Voss og tilsvarende Hvaler og Dombås. Dette er geografi, ikke kultur. Vi feiret ”Sørlandet i 100” i 2002 med god tilslutning fra alle de 30 kommunene på Sørlandet. Alle 30 ordførerne var forresten også med på et festlig arrangement hadde i Ny-Hellesund da vi ankom dit om bord på Fullriggeren Sørlandet.
Det er i alle fall et faktum at for Krag er begrepet «Sætersdalen og Agdesiden» synonymt med begrepet Sørlandet, der Agdesiden selvsagt er kyststripen fra Gjærnestangen øst for Risør til Åna-Sira. Tenker vi oss Agder som en vifte eller enda bedre en trekant, er Agdesiden den noe buede grunnlinjen, og «Sætersdalen» er høyden. Sørlandet er for Krag i en annen sammenheng «Skjærgaarden, Byen og Dalførerne», eller slik som han sier det i en artikkel om museet i Kristianssands Dagblad» 27. juni 1903: ”Sørlandet falder i tre forskjellige Dele, som hver har sit Særpreg og sine Eiendommeligheder. Tre Kultursamfund grændser opimod hinanden: Skjærgaarden, Byen og Fjeldbygden.” Eller et annet sted: ”Vi har Nordlandet, Østlandet og Vestlandet, hvorfor skulle vi ikke da ha Sørlandet?” Eller: ”Vestlændingerne har kalt os Østlændinger, Østlændingerne Vestlændinger – og vi har ladet os kalde hvadsomhelst. Jeg har da foreslaaet et greit og praktisk og logisk Navn: Sørlændinger, – saa slap vi for at klattes sammen med andre, og saa havde vi ialfald en Fællesbetegnelse at samle vor Selvfølelse om” (1903)
Men dette kan jeg ikke gå mer inn på her, men henviser heller til det jeg ellers har skrevet om emnet, som kan skaffes gjennom bibliotekene. Se for eksempel min artikkel i boken ”Blomstrende Sørland” som kom på Grøndal Dreyer i 1994. Eller grundigere: ”Begrepet Sørlandet. En historisk oversikt” (1994). Men jeg presiserer: Dette er Sørland og ikke sørlanderi, romantikken som ofte har lagt seg på mye av omtalen av vår landsdel. Agder og egde er det gamle gode navnet, og det beholder vi, men dette er fylkesnavn, landsdelsnavnet er Sørlandet, og om en vil kalle seg egde eller sørlending er opp til enhver. Jeg selv er begge deler, alt ettersom.
(Leste så fra side 107 i mitt store hefte om ”Begrepet Sørlandet” (1993), der Steen Benneche liksom ikke vet hvor Sørlandet befinner seg.)
Hvor er Sørlandet?
Krag ble etter hvert også lei av den evindelige forespørselen om hvor Sørlandet befant seg og skal en gang ha besvart spørsmålet med at ”Sørlandet strekker seg så langt innover i landet som det tar en bonde å holde seks flasker rhinsk vin kalde, når de fraktes på en kjerre en varm sommerdag.” Dumme spørsmål besvares helst med dumme svar.
Om folk i dag bare visste om den veldige innsatsen fra Krags side for å trekke Agders veldige oppland eller innland med i arbeidet for framgang og nytt liv!
Sira Kvina
I 1917 skrev han, dikteren, nyromantikeren, en svær artikkel i ”Tidens Tegn” der han argumenterte for å bygge ut elva Kvina i daværende Lister og Mandals Amt. Hensikten var selvsagt ikke bare å skape strøm, men arbeidsplasser, både ved Sørlandskysten og i Sørlandets veldige innland: ”Kjender De en elv som hedder Kvina? Jeg antager, at nogenhver tænker sig noksaa forvildet om og forgjæves graver i sin geografiske viden fra skolen. Jo, Kvina er en ganske almindelig liden elv borte på Flekkefjordkanten. Hidinntil har den ført en temmelig ubemerket tilværelse; der er mangfoldige elver sørpaa som baade er større og berømtere end Kvina, saa De skal ikke være altfor bedrøvet, hvis De ikke vidste om Kvinas eksistens. Men nu viser det sig, at denne lille uberygtede elv er en ren kjæmpe, hvis en bare steller rigtig med den. Det er ikke smaating, den kan komme til at udrette; man har regnet du, at den alt ialt vil kunne præstere 240 000 hestekræfter. (…)
Hvad dette vil betyde for Flekkefjord by og hele distriktet derborte er let at forstaa. (…) Med et slag vil den lille pyntelige Flekkefjord blive centrum for en kolossal virksomhed; rundt om i bygderne vil der reise sig svære bedrifter, som vil give arbeide for tusener af mennesker, og selv i fattigstuerne vil man kunne mærke den nye tid; naar elektrisk lys og varme holder sit indtog i dem. Men ogsaa for hele landsdelen vil det være af stor betydning, at dettet kjæmpeanlæg faar lov til at fremmes; det vil give folk mod og tro paa sig [selv] og sit eget. Og desuden vi det give Sørlandsbanen et vældigt skubb fremover; for naar staten selv har lagt sig til en saa mægtig kraftkilde, er det vel noksaa naturlig at den bruges til at drive dens egen bane.
Og hvad der for mig er saare vigtigt, det er at reguleringen kan ske uden at ødelægge dyrket mark eller verdifuld skov. Det bliver mest nøgen høifjeldsmark som vil komme til at rammes af reguleringen. [Tenk, en miljøverner i 1917!] Dette kjæmpeanlæg, vilde blive et af de største i landet; lad Sørlandet faa lov til at faa det og at faa gaa i gang med det strax. Udsættelse og dikkedarer har ødelagt saa mange gode tiltag sørpaa; det vilde virke yderst nedslaaende, hvis det ogsaa denne gang skulde klusses bort, nu, naar der staar saa uhyre meget paa spil.” (”Tidens Tegn” 25. mai 1917)
Den allsidige Krag
Aller tydeligst trer Krag fram i en politisk rolle når han i 1914 engasjerer seg for styrking av forsvaret. Ikke minst advarte han mot faren fra øst, bolsjevismen. Alle burde gi 10% av sin inntekt til styrking av forsvaret, oppfordret han. For tiden var så farlig at kvinner ifølge Krag ikke burde gå med smykker på Karl Johan. Men krigen var ikke bare noe som foregikk ute i det store Europa, dessverre.
Krangelen og naboniddet mellom byene og distriktene her sør hadde lenge ligget som en klamp om foten og hindret framgangen: ”Sørlandets verste fiende har været Sørlandet selv”, skrev Krag da den store næringspolitiske organisasjonen Sørlandsforeningen ble stiftet like etter 1. verdenskrig. Den samlet i flere år hele 108 kommuner, 34 foreninger og 30 banker i de fire sørligste fylkene, en god forløper for nåtidens bestrebelser for samarbeid. Sørlandsforeningen holdt det gående helt til 1930, da en viktig kommune gikk ut. Gjett hvem: (unnskyld) Arendal.
Denne beskjedenheten og forsagtheten og tålmodigheten hos menneskene her sør var alltid for Krag en torn i øyet. Når han ble sint, kalte han den for sørlandslusa, og seg selv for Christianssands-narren. Få dere en ny Christianssands-narr! Tålmodigheten i denne sammenheng er ikke en dyd, det er en kvelende husmannsånd. Sin oppgave og sitt kall gikk han sterkt og hvileløst inn for, med en voldsom arbeidskapasitet, ikke uten humor, men ofte stresset og alvorlig over oppgavens omfang og sine medmenneskers sendrektighet og mangel på forståelse.
Hvordan han var, kommer fint til uttrykk slik Nationalteatrets sekretær, J. P. Bull, forteller det: ”En dag kommer Krag stormende inn på sitt kontor og haler Bull og Halvdan Christensen med seg: ”Har dere hørt hva de svinepelsene har funnet på”, spør han. Vi ble hektiske av spenning. Var Nationalteatret truet på livet eller var det avslørt en skamløs intrige bak scenen? ”De svinepelsene vil rive den fine porten i Voldgaten!” ropte Krag og strøk på dør. Dermed så vi kanskje ikke teaterdirektøren mer den dagen. Men han reddet porten.”
Men stadig var for eksempel Krag på farten for å samle inn folketradisjon og gamle viser, ikke minst langs kysten, og som han mente var svært forsømt. Han fylte notisbøkene sine med ord og uttrykk som han siden flettet inn i bøkene og diktene sine. Som han skrev til bestevennen Nicolay Langefeldt på hans 80-års dag: ”Mange hundrede slige Repliker har jeg stjaalet varme udaf Snuden din og noteret dem i min Notisebog, saa jeg senere bare havde at slaa op i den, naar jeg trængte ekkaaslag; der laa de lige rygende og levende og varme som før; det var bare at tage dem i Luggen og sætte dem paa Plads.” Og han var flink til å få folk til å fortelle: ”Nu har en god og lærd professor lært mig, at naar man skal samle norsk Folketradisjon, da er de første Betingelser to Ting: Skraatobak og Chokolade. – Skraatobak til de gamle Mandfolk, Chokolade til Kjærringerne. Derfor reiser jeg aldrig uden Lommerne fulde af begge Dele.”
Ikke ”christianssander”?
Siden han alltid stod på barrikadene og brukte sterke ord, ble selvsagt Vilhelm Krag også noen ganger stemoderlig behandlet. Journalist-forfatteren Odd Hølaas som siden holdt seg på Børøya i feriene, forteller at da kongen kom til Kristiansand i 1906, ventet Krag forgjeves på en invitasjon til middagen. Da det drøyde, sendte han et forsiktig lite signal om at han forventet å bli innbudt. ”Men du – du er ikke kristiansander!” sa komiteen. ”Kristiansander?” spurte Krag forskrekket. ”Er ikke jeg kristiansander? Jeg er jo født midt på Torvet og oppvokst her i byen!” ”Nei”, sa komiteen. ”Foreldrene dine er jo trøndere.” Og derved ble det. En kan ikke la seg føde av trøndere og bli innbudt til kongemiddag i Kristiansand, selv om en aldri så mye har fått hedersnavnet ”Sørlandets dikter”.
Janus?
Vi må la ham komme til ord med noen alvorsord til slutt, skrevet like før han døde: ”Lad os derfor være paa Vagt mod den sørlandske Janus, som har et Ansigt, naar en Mand er tilstede, men et andet, naar han snur Ryggen til. Ett Ansigt naar en Mand Medgang, et andet, naar det gaar ham ilde. Det er forsmædeligt at slig noget skal siges om os her sør. Her bør Lærerne og Forældre være paa Vagt; slaa ned Trællesindet haardt og ubarmhjertig, hvor det viser sig. Skab Sørlandet stolte, fine Mænd. Høvdinger og Herrer.” (”Sørlandsheftet” 1932).
Jeg gjentar det som Vilhelm Krag skrev i en avisartikkel om disse ting julaften 1918: ”Sørlandets værste fiende har været Sørlandet selv. Tvedragten, naboniddet, småbymisunnelsen er det som mer end noget andet har sinket udviklingen og stanset væxten. Vi har smuldret os selv op; den dag vi lærer os til at støbe os sammen til en vilje, da skal landet se!”
La oss ta vare på arven fra Vilhelm Krag og pusse hans minne blankt!
Aller sist til dere som arrangerte dette møtet på Gimle: Dere som er her fra Vest-Agder-museet, hør hva Krags store drøm var for museet: ”Alt sammen” [– underforstått av større kulturverdi fra fjellbygdene, bygdene, byene og skjærgården –] ”skulde samles i min barndoms by.” Til sist skulle dette tuntreet – han kaller den omtale kulturverdien et tuntre, ”det skulde komme til at blive en funklende juvel yderst ude på Norges knudrede pandebrask.” (Jf. ”Heirefjæren” (1928), side 194.)
Krag og vennen Nicolay ”Lyna” Langefeldt på benken ved gatedøra i Havbukta.
