At det ved forrige århundreskifte skulle ha vært en kombinert gull- og sølvgruve et sted i Søgne, det høres da ut som en skikkelig skipperskrøne. Men så er det altså ikke det, til tross for at det var totalt ukjent, både for så vel stedets folk som for den mest lokalkjente geolog.
Av Jostein Andreassen
Forekomsten står heller ikke i Neümanns ytterst spissfindige oversikt over landets mineraler. Men i en Kristiansands-avis står visselig aksjeinnbydelsen til prøvedrift og en nøyaktig beskrivelse av forekomsten: Jevnt over to gram gull og 18 gram sølv pr. tonn stein, egentlig er det mye, og mengden av de edle metallene ble antatt å øke drastisk fra seks meter ned i fjellet. I omtalen står det fullt navn på de to aksjeinnbyderne, den ene fra Søgne, den andre en med penger fra Mandal. Mange analyser er gjort, fortelles det, ”af Stadskemiker Schmelk i Christianssand”. Det ville ha vært rart om en slik kapasitet hadde forvekslet gull med svovelkis og sølv med for eksempel molybden, som så mange gjennom tidene har tabbet seg ut på og med store konsekvenser.
Kan ses med det blotte øyet
Et sted, heter det i artikkelen, opptrer gullet nettopp sammen med svovelkis, men gullkornene kan ses med det blotte øye. Vedlagt er omtalen, som stod i ”Christianssands Tidende” fredag 4. september 1903, side en. Jeg fant den da jeg satt på Folkebiblioteket i Byen og lette etter stoff av forfatteren Vilhelm Krag, og jeg skal si jeg hoppet i stolen, ja, jeg måtte knipe øynene igjen og se en gang til: Himmel og hav! Var dette virkelig mulig? For å være ærlig, hadde jeg alltid vært misunnelig på Hagen i Torridal og stedets sølvåre. Som ved et trylleslag hadde vi i Søgne noe som var enda bedre!
Artikkelen fortsetter under bildet.
Avisartikkelen som stod i ”Christianssands Tidende” fredag 4. september 1903.
Opplysninger ringes inn
Da jeg etterlyste opplysninger om gruva på ”Tredje side” i ”Fædrelandsvennen” 10. oktober 1992, kom det inn fire telefoner, akkurat nok til at saken fant sin løsning. En eldre person kunne huske faren fortalte om dette, en annen hadde avskrift av mutingsbrevet *, en var etterkommer av kjemikeren som stod for analysen og den fjerde tipset om en annen gruve. Ellers var det taust. Forekomsten var også ukjent for Agder bergarkiv og daværende Kristiansand Museum (Agder naturmuseum og botaniske have).
Vestre Lauholmen
Det var C. A. Wathne fra Mandal som var hovedmannen bak gruvedriften sammen med to brødre fra Trysnes, A. J. Abrahamsen (1829-1918) på bruk 6 og H. Abrahamsen (1837-1919) på bruk 4. Den kombinerte gull- og sølvgruva lå på Henriks eiendom på Vestre Lauholmen (senere også kalt Gullholmen, men folk visste ikke grunnen, en fortalte at han trodde en person en gang hadde mistet et gebiss med gulltenner i). Holmen ligger like innenfor Torøya et stykke nord for Uvår i Søgne. På sørøst-pynten er det skutt seks meter ned i en kvartsgang akkurat som avisartikkelen fra 1903 beretter. Tydeligvis begynte det hele med uttak av kvarts, men nå står dette hullet og gror litt igjen, halvfullt av vann, men kan fremdeles fortelle noe av sin historie.
Mutingsbrevet
Mutingsbrevet levner heller ingen tvil: ”I Skriv af 11te modtaget 13de dennes Kl. 9 Formd. har Hr. C. A. Wathne af Mandal begjært Mutingsbrev for en ’Kvartsgang’, der, efter Analyse af Stadskemiker Schmelk, opgives at føre ’Guld’.”
Lensmann Alfred Olsen leste opp hele mutingsbrevet fra Lensmannssteinen på Kirkebakken på Lunde søndag den 13. september 1903, og for dette skulle han ha hele 80 øre. (Denne steinen fins ennå like utenfor Kirkemuren, noen meter øst for hovedtrappa opp fra gamle riksvei 40.)
Artikkelen fortsetter under bildet.
Vestre Lauholmen ved Torøya innenfor Uvår. Gruva ligger like sør for 7-tallet i ”367” nær leia markert med – 51 – (som er Torøysundet).
Stadskjemiker Schmelk
Tok så ikke Stadskjemiker Schmelk feil? Til det må vi kort og godt si: Nei.
Ludvig Henrik Benjamin Schmelk (1857-1916) var en stor kapasitet, og det står bilde og mye omtale av ham i eldre leksika, for eksempel ”Illustreret Norsk Konversasjonsleksikon”, bind 6 for 1913. Det er faktisk en større gåte at han befant seg bedre som stadskjemiker i lille Kristiansand og ikke som professor ute i Europa enn at det ble funnet gull i Søgne. Det er utenkelig at en så stor kapasitet som Schmelk skulle ha tatt feil av svovelkis og gull.
Meget erfaren
Både i ”Morgenbladet” for 8. mai 1908 og i ”Bergverksnyt” samme år ser vi at Schmelk er en meget erfaren mann på edle metaller. Visste du forresten at en del konsentrert salpetersyre og tre deler konsentrert saltsyre (såkalt ”Kongevann”) kan løse opp gull, det er en god test om du skulle prøve deg som gullgraver eller vaske grus i Søgneelva.
Det ble også skutt på Kallholmen og på Torøya i håp om å finne ut om gullåra fortsatte på andre holmer. Men driften stoppet opp av seg selv. Det ble solgt en del aksjebrev, jeg har sett et slikt pålydende 10 kroner, det var innkjøpt av en bonde på Fjellro, den nå gjenfylte dalen tvers over innkjørselen til Rige i Kristiansand.
Klondike?
Ja, ja, noe Klondike (hvis gullrush startet kun sju år før dette) ble det ikke. Men nå ligger gruva på Vestre lauholmen og kan fortelle at der en gang ble funnet GULL i Søgne. Og den fjæra setter vi gjerne i hatten! Men når vi nå tenker oss om, egentlig er det mye her i bygda som er gull verd, ja, mer enn det. Ikke så rart at Kristiansand gjerne ville ha oss ..
*Dokument om juridisk rett til å undersøke et område for drivverdige mineraler
Vestre Lauholmen. Gruva er et hull i kvartsganga lengst sørøst på holmen, kloss i sjøen.
