Vi skriver 1964. Søgne Idrettslags håndballgutter har tatt bussen til byen og labbet fra Rutebilstasjonen og langt over på ”Londsia”. Vi skulle spille om Sørlandsmesterskapet i håndball for gutter, og ikke snauere enn på Kristiansand Stadion. Motstander var KIF (Kristiansand Idrettsforening).
Av Jostein Andreassen
De var gode, dessuten hadde de et hav av talenter fra byen å velge fra. Vi – vi var jo bare oss, Thomas Leire, Svein Brunvatne, Fred Egil Gundersen, Olav Henriksen – flyttet til Søgne fra Lillesand, jeg selv og noen få til, og med Thore Tallaksen i mål. De fleste på laget var 16, jeg var 15 og nettopp konfirmert. De fremste på KIF var Sven Otto Birkeland og Thor Helge Stensland, senere berømte fotballhelter. Men jammen kunne de spille håndball også, dessuten hadde de hjemmekamp, det var en fordel, og hva vi ikke visste – de hadde ”hjemmedommer”.
Knokkelkamp
Kampen skulle foregå på grusbane, på den tiden var håndball uteidrett og et høst- og vårfenomen. Våre to lag fulgte hverandre som skygger. 1-1, 2-2, osv. Det var en hard og knoklete kamp med få mål, vi fra Søgne syntes de fra KIF spilte rått. Var det slik de skulle ta oss? Men nei. Da det led mot slutten av kampen, ledet vi 8-7. Så, heldigvis, fyrte Thomas av, han var høyere enn alle de andre. Mål! Helt oppe i vinkelen. Vi pustet lettet ut. 9-7, vi ledet, og kampen var snart slutt. Men da foretok dommeren en særdeles uventet manøver, ingen fra Søgne skulle noensinne ha trodd slikt var mulig på en håndballbane: Det var jo ikke 9-7, sa dommeren, det var 8-8! Han utnyttet det faktum at vi fra Søgne ikke hadde fått med oss noen leder. Så derfor, sannsynligvis, så tok han like godt og førte det målet til Thomas – inn på KIF! Himmel og hav! Vi var målløse. Men det varte ikke lenge. Spør om vi protesterte! Det var jo vi fra Søgne som hadde skutt det målet! Thomas! Så ikke dommeren det vinkelskuddet? Målet kom jo inn på KIFs side! Men det hjalp ikke.
Dommeren bestemmer
Dommeren bestemmer, sa han bare. Men da ble det fyr i Søgne-gutta! Rasende banket vi inn tre raske mål. Jeg skjøt visst ett av dem. Olav et annet. Så om dommeren hadde gjort dette bevisst og ført inn på KIF ett av våre mål for å gi Sven Otto & Co en fordel, så var akkurat dette simple knepet det dummeste han kunne ha gjort. Manøveren til dommeren avgjorde i alle fall kampen! Til vår fordel. Vi vant 11-8, men i vårt stille sinn visste vi at det egentlig ble 12-7. Flott! Det var alltid moro å slå bygutta. Men ingenting var så artig som å sende dem hjem til byen med tap. Det hadde vi gjort flere ganger på Idrettsplassen (det var navnet den gang) på Tangvall i ”Løkkefotballen” som Fevennen arrangerte. Men også her var ”Bondetampene” eller ”bøndene” bedre enn dem. Så i mange år hang et staselig diplom på veggen på gutterommet hjemme på Kleiva ved Lundeelva: ”Jostein Andreassen, Søgne I.L.: Krets- og Sørlandsmester i guttehåndball 1964”.
