Når bevaringsverdige kirkebygg skal restaureres, eller jernbanevogner fra Fylkesmuseet skal føres tilbake til sin opprinnelige stand, kan det godt hende at Dranges snekkerverksted har vært involvert.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
– Vi lager det som byggmesteren ikke lager, og det som ikke kan kjøpes ferdig i butikken, forklarer møbelsnekker Stig Drange, som startet sin virksomhet i 1989. I starten drev han det som den gang het Kystverkstedet, men fra å bygge og reparere trebåter, dreide snekkervirksomheten seg etter hvert mot kjøkkeninnredninger, hylleseksjoner og dører til både ute og innebruk.
– Ofte dører som ikke finnes, men som kunden drømmer om, sier Stig, som i dag driver verkstedet sammen med Helge Ingebretsen og datteren Vilde (21).
Vilde er lærling og har enda et par år igjen før hun kan avlegge fagprøve, men er blitt en viktig ressurs for sine to læremestere.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Et godt team
– Hva er varemerket hos dere?
– Gode materialer, god kvalitet på arbeidet og hele tiden ønske om å finne gode løsninger, sier Helge og roser Stig for evnen til å få estetikk og design på plass.
– Det er ikke alltid kunden helt vet hvordan drømmekjøkkenet skal se ut, men Stig tegner, designer og kommer alltid fram til et resultat, sier han.
– Vi er gode på det i sammen, korrigerer Stig og legger til at han og kompanjongen spør hverandre om råd underveis. Nå er også Vilde med i diskusjonen.
– Vi er et veldig godt team, fastslår han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ønsker å ta fagprøve
Helge har utdanning som bilmekaniker, men har jobbet i 18 år som møbelsnekker hos Stig Drange. At han trives med dette yrket er unødvendig å spørre om. Det synes.
– Og Vilde?
– Det var ikke planen å jobbe her, men jeg trives med dette arbeidet. Jeg liker å jobbe praktisk, sier hun.
Ved siden av lærlinglivet er det hest som er Vildes lidenskap, og i stallen ved siden av verkstedet står fire islandshester som får godt stell. Hun deltar også i ridestevner.
Stig synes det er fint å ha datteren i verkstedet, men ønsker ikke å legge noe press på henne.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Å anbefale barna det yrket du selv har er litt komplisert, men jeg sa i starten at hun kunne prøve seg et år for å finne ut om dette var noe for henne, bemerker far.
Ganske fort kom det ønske fra Vilde om å melde seg opp til fagprøve.
– Jeg regner med å være ferdig om to år, sier 21 åringen.
– Hva er det viktigste å lære bort til en som er ny i faget?
– Nøyaktighet og arbeidsglede, svarer Stig og får bekreftelse fra Helge.
– Arbeidsglede står høyt, det snakker vi om titt og ofte. Gleden over å lage noe. Det opplever jeg for min del å ha hele tiden, og da det gøy å gå på jobb, fastslår han.
Utvalgte materialer
– Hva ligger i god design?
– At vi er opptatt av detaljene, svarer Stig og utdyper:
– Mange kan si at ”det var fint” eller ”det er ikke bra”, uten at det er så lett å forklare. Jeg mener at det ofte handler om noen ganske få detaljer, det kan være for mye av noe, eller at linjene må være renere. Her er nok både Helge, Vilde og jeg litt ekstreme på overflate og kvalitet på det vi setter sammen, så om vi opplever at materialene ikke holder mål, lar vi være å bruke dem. Vi er nøye på det vi kjøper inn.
Han forklarer at de bruker mer finér enn spon når de bygger kjøkken, selv om det hele tiden er en balanse mellom pris og kvalitet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Det blir kostbart?
– Ja, kanskje, men kundene som kommer til oss vet at de må betale noe mer. Det er sjelden diskusjon om pris.
Vogn 333
For teamet hos Drange er restaurering også en viktig del av arbeidet, og når fylkesantikvaren henvender seg, er det gjerne snakk om krevende, prestisjefylte oppdrag.
– Vi har hatt jobb i Søgne gamle kirke og har laget dører til Fjotland og Kirkenes kirke, forteller Stig.
Oppdraget med en av vognene på Setesdalsbanen står også høyt.
– Vi restaurerte vogn nummer 333, på oppdrag fra Vest-Agdermuseet, opplyser Helge med et smil.
Uten tvil et stort og spennende oppdrag, som varte i halvannet år og var sluttføring av et arbeid som hadde stoppet helt opp. Da Søgne-firmaet kom på banen, ble arbeidet ferdigstilt, og museumsvogna kunne innvies før sommersesongen i 2018.
– Fantastisk moro, fastslår team Drange.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Omstilling nødvendig
– Hvordan er lønnsomheten hos dere?
– Opp og ned. Det er alltid en utfordring å være passe mange folk, få de riktige jobbene og kunne beregne kostnadene, erkjenner Stig.
Han forteller at de for en tid tilbake var fem ansatte i verkstedet. Da ble det satset mot hyttemarkedet, noe som ble vanskelig etter hvert.
– Evne til å omstille seg er helt nødvendig. Slik det er nå, jobber vi mer med design og med litt spesielle oppdrag.
– Hvordan har korona slått ut for dere?
– Egentlig har vi hatt nok å gjøre, men færre store prosjekter det siste året. I fjor sommer var det vanskelig å komme i gang etter ferien fordi mye var på vent. Noen av oppdragene ble også avbestilt. 2021 tegner til å bli bedre, og for tiden bygges det mye. Mitt inntrykk er likevel at folk er forsiktige når det gjelder å sette i gang med de store prosjektene.
Lillebåden
–Hva er drømmeoppdraget?
– Stig svarer kjapt:
– Den togvogna var sabla gøy, så hvis vi kunne ønske noe framover, var det flere oppdrag av den typen. Han utdyper med en anelse stjerner i øynene:
– Vi plukket løs deler som lå bortstuet på et loft, de så ut som søppel, og vi lurte jo på om dette noen gang kunne bli et tog igjen. Alle setene og listene som lå der, det var litt av et syn.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Og all teaken, supplerer Helge.
– Den så nesten brent ut, men så kan treverket pusses fram, du får fram glansen og kan smøre på flere lag med lakk, det er fantastisk!
Møbelsnekkerne forklarer at selv om teak nå er et treverk som nesten ikke brukes grunnet miljøhensyn, kommer noe fra gjenbruk, gjerne fra opphogde gamle cruiseskip. Rekkverk og trappetrinn kan benyttes om igjen.
At det maritime vekker gode vibber er for øvrig ikke til å legge skjul på, og
Stig kommer med en liten avsløring:
– Vi snakker om å bygge båter igjen. Vi har registrert vridning en i markedet den senere tid, der flere har fokus på de ekte tingene.
Han nevner en båttype som har lang tradisjon i Lundeelva, nemlig Lillebåden, eller Søgnebåden.
– Vi har lyst til å bygge en 19 fots utgave av den.
Slippe taket
Om det blir datteren Vilde som en dag tar over snekkerverkstedet er for tidlig å tenke på. Der er Stig Drange bestemt.
– Det må hun finne ut av selv. Jeg har en sønn også, men han har andre interesser. Jeg mener uansett at i en alder av 21 år er det for tidlig å planlegge.
Vilde selv sier at lysten til å drive med snekring har kommet av å være med i arbeidet veldig tidlig, og ikke minst få lov å slippe til.
– Slik var det for meg også, sier Stig.
– Jeg fulgte min far, fikk lov til å prøve meg og bruke hans verktøy. Han snudde seg bort av og til og håpte det skulle gå bra, det har han senere fortalt, men jeg tror det er riktig å gi de gode rådene man kan, og så våge å slippe taket. Det kan gi stor følelse av mestring, og senere bli til arbeidsglede. Derfor er det viktig å få lov til å begynne tidlig, reflekterer møbelsnekkeren.
Han sammenligner med fotball.
– Å tro at en fotballspiller kan bli god dersom han starter først i 16-17 årsalderen er bare å glemme. Sånn mener jeg at det er det med håndverk også.