Begrepet «dette går som hakka møkk» har en annen betydning enn det vi kunne tro, og uttrykket kan også settes inn en Søgne-sammenheng.
Av Jostein Andreassen
OK: La oss tenke oss ei øy som Kapelløya rundt 1870. Trolig var der to ”Kjør” på eiendommene ”Det kongelig privilegerede Gjestgiveri” og ei ”Ko” på bruk nr. 8 ”Daggry” vis a vis det senere Verftet. Trolig var der et par kyr til andre steder på øya.
Vi kan se at Gjestgiveriet ble annonsert for salg 26. mai 1899 med opplysning om at det ”kunne fødes 2 Kjør” på eiendommen. De to jordene ved Olavsundet hørte til der. Og vi hører om kua som senhøstes måtte heises opp på loftet i Bryggerhuset på Daggry og bli værende der over vinteren.
Selvforsyning
Barneflokken i huset måtte ha melk og ikke bare kaffi. Det virker som om folk prøvde så godt de kunne å fostre ei ku, enten for melk til eget bruk eller for salg. Ellers gjaldt det å være så selvforsynte som mulig og å bruke minst mulig penger. Men på Kapelløya var der bare noen få grønne flekker. En prøvde å rydde så mange kvadratmeter som mulig for dyrking. Disse små teigene og rydningsrøysene kan en se langs Olavsstien. Det er rørende, rett og slett, så folk må ha strevd!
På slike jordflekker prøvde en å dyrke fram noen grønnsaker og poteter. Men jorda var skrinn! Veldig skrinn: Grunn sand- og morenejord i Olavsundet (jeg har spadd og undersøkt). Langs Olavsstien var det bare bregner og rynkerose før jordflekkene ble ryddet for 5-6 år siden, ikke feit moldjord, akkurat.
Kunstgjødel?
Altså: det trengtes gjødsel. Kunstgjødsel fantes ikke. Det lille fra utedoen monnet ikke. Bøndene på fastlandet ville vel knapt selge, de trengte gjødsla sjøl. Hva gjorde folk på øyene, i denne sammenheng Kapelløya, da? Jo, de kunne kjøpe fra Søgnesluppene som hadde vært i Bergen.
Einar i Vige, f. 1905, sønn av Emanuel Haagensen Vige, fortalte meg på 1990-tallet at de noen ganger seilte ”på Norrlandet”. Dette kaltes faktisk farten på Haugesund og Bergen. Opp med tønnestav, eikebark til garving eller eikeved til røykeriene. Det var en noe tungvint fart: For ofte når de kom til Egersund og skulle krysse Jæren, så møtte de bare motvind – nordvesten.
Einar fortalte at ei gang lå de for anker i Lundarviga, den svære sørvendte bukta på Eigerøya, i hele tre uker og ventet på at nordvesten skulle spakne. Så prøvde Emanuel med ”Farvel” (han hadde kjøpt den i 1909 av min bestefar Ole) å komme oppover mot Stavanger, men måtte snu. På tilbakeveien møtte han de andre skutene fra Lundarviga, vinden løyet, og endelig kom ”Farvel” fram til vestlandsbyen og kunne losse.
Ikke tomhendt
Men det var jo dårlig forretning å dra tomhendt tilbake! Hva skulle de laste opp med for å få en forretningsmessig forsvarlig drift hjem igjen? Jo, pudrett. Dette var det franske ordet for gjødsel fra utedoene i Bergen. Klart ikke bergenserne kalte slik med et norsk ord, nei, fransk skulle det være.
Men spør om det var ettertraktes vare på våren! La oss tenke oss at skuta eller slike pudrettskuter ble liggende å drive etter at de hadde passert Lindesnes. Vinden løyet helt. Det kunne godt skje. Jeg spurte en gang Gerhard Urheim på Underøya ved Snig om hvor lang tid han og faren kunne bruke fra Underøya til Kristiansand (de hadde ikke motor i den skuta de brukte til kystfart rundt 1. verdenskrig, ”Farvel” hadde eller ikke slik framdrift). ”Jo”, sa han, ”alt fra fire timer til 14 dager.”
Dermed ble ”Farvel” liggende å drive i varmt vær, og så begynte nok lasten å lukte: ”Hadde di hatt botetse og none grønnsage te den lokta, så hadde di hatt foll midda,” sa en tradisjonsbærer i Søgne til meg om en slik situasjon.
”Som hakka møkk”
Men på Kapelløya skulle jeg tro de var velkommen. Der ”gikk pudretten som hakka møkk”, dvs. det var stor avsetning på produktet. Barn og voksne kom med ei fletta korv, trolig med noe tetningsmiddel i bunnen. Så ble disse korvene med pudrett båret ut på de små teigene. Det skulle bli ”god” potetavling i år også. Jeg har hørt at på jordet (nå gjengrodd) like nedenfor den siste smale oppgangen til Loshytta på Monsøya er der funnet og kan sikkert ennå finnes porselensbiter fra dukker og vaser samt gamle gebisser. Skal tro om ikke disse stammer fra utedoene i Bergen.
En slupphistorie fra Søgne
Bildet viser Søgne-skuta og danmarkssluppen ”Zebulon”, eier Hans Juliussen Okse, f. 1866. Dette var egentlig ikke en slupp, men en ombygd Hardangerjakt. Hans syntes skuta seilte dårlig: ”Zebulon” seile som ei potte”, pleide han å si.
Til Danmark hadde han gjerne med seg broren Berginius og en gutt. I 1910 var Andreas Thorkildsen, f. 1896, med på en tur.
I og med at ”Zebulon” seilte dårlig, så kunne det noen ganger drøye litt før Hans kom opp fra Danmark (lite vind i Limfjorden, motvind i Tyborønkanalen ut mot Nordsjøen, etc.) Kona Karen Tobine ble ofte engstelig og så stadig etter skuta fra Okseheia. Men ingen Hans, og ingen ”Zebulon”. En gang hadde Hans vært borte litt lenger enn vanlig. Da Karen Tobine kom ned fra heia, beklaget hun seg til nabokona. Da sa hun: ”Det va då voldsomt så lenge Hans var på potta denne ganga!”
Søgne-skuta ”Zebulon” fraktet varer både langs Norskekysten og til Danmark (se mer om skuta nedenfor). Modellen er bygd til meg av Arne Sangvik (f. 1901) på 1980-tallet.
