– Hei, vet du hva? I Paris skal de stille ut det som går for å være Jesu kappe – og den vises fram bare hvert 50. år!
Av Jostein Andreassen
Kameraten min reagerte spontant: Da måtte vi jammen komme oss ned og se om dette kunne stemme. Vi skrev 2016. Kappen eller kjortelen var vist fram kun fire ganger de siste 200 årene, så her var det bare å benytte sjansen!
Vel framme tok vi en forstadsbane ut til bydelen Argenteuil, av bedre middelklasse. Rent og fint i gatene, og etter hvert plakater som fortalte at «La sainte Tunique» (Den hellige kappen) skulle stilles ut fra langfredag av og tre uker framover. Stedet var St. Denis, en katedral fra 1800-tallet. Neste utstilling skulle egentlig ha vært i 2034, men her var et unntak – pave Frans hadde nemlig annonsert et «Barmhjertighetens år». Det ble vår sjanse.
Vel framme ved kirken var køen ikke særlig stor. Bare godt voksne, og tydeligvis kun franskmenn. Mens alle ventet på at dørene skulle åpnes, gikk en smilende munk fram og tilbake i rekkene og pratet med folk. Kortet rundt halsen røpet at han var abbé Cariot, prest i kirken og leder for utstillingen. Snart var samtalen i gang, og han ble både overrasket og smigret da han fikk høre at vi var kommet i ens ærend helt fra ”Norvège” for å se kappen. Da han hørte at vi var protestanter, ble han enda mer forbauset.
Den var halvlang med korte armer. En brun støttekappe på undersiden skjulte nokså godt mange huller og fortalte en dramatisk forhistorie.
En kappe i brunt saueskinn
Snart strømmet folk inn. Mange frivillige parisere i røde overtrekk viste oss vennlig til rette. Øverst ved alteret, i en overdådig og forgylt baldakin, hang en kappe i brunt saueskinn bak en glassvegg. Den var halvlang med korte armer. En brun støttekappe på undersiden skjulte nokså godt mange huller og fortalte en dramatisk forhistorie. En dame hvisket noe om revolusjonens tid på 1700-tallet. Ærbødige ble vi stående ved kanten av alterringen, fem-seks meter fra. Det hele var rørende og vakkert. Om vi så ville, var det lov å ta en runde til og gjerne enda en. Etter den sterke opplevelsen samlet folk seg til andakt i kirkesalen, vel 60-70, ledet av en nonne.
Ville skrive bok
Utenfor kirken var det litteratur om kappen på diskrét stands. Vel hjemme brukte jeg mye tid på å sette meg inn i den. Det viste seg å være 20-25 publikasjoner av ulik art om relikviet, men bare på nasjonalspråket (og jeg sendte gode tanker til lektor Joa, min fransklærer på Katta). Bøkene kunne fortelle både kappens historie og om forskningen på 1800-tallet og fra 1930-årene av. En egen vitenskapskomité for kappen var blitt dannet i Paris i 2004, forkortet COSTA-UNEC.
Jeg kom i brevkontakt med lederen, jesuittpresten W. Wuermeling, opprinnelig tysk. Han ble begeistret over at jeg ville skrive bok om kappen og formidlet kontakt med vår nye venn fra køen, abbè Cariot. Ja, han ville skrive et forord. Der beskrev han undertegnede som en av de 230.000 på utstillingen, og «til tross for at han ikke er katolsk, forstod jeg at han var veldig ivrig etter å se dette kledet fra ’Lidelsens vei til korset’ – og jeg kan godt sette meg inn i hans følelser.»
Første bok på et ikke-fransk språk
Faktisk ble boka om kappen den første på et ikke-fransk språk. Da jeg satte meg inn i litteraturen, var det opplagt at dette holdt mål. Bok måtte skrives!
Både opplevelsen og seriøst vitenskapelig arbeid inspirerte til det. Til min glede viste det seg at flere forskere av internasjonalt format som jeg allerede kjente, var involvert – noen hadde vi til og med besøkt i forbindelse med Likkledet i Torino. Deres begeistring for en bok på norsk tok jeg også med meg, og selv kunne de fortelle om gode opplevelser omkring kappen i Frankrike, ved besøk både en og to ganger. Jeg måtte straks sende over et nøyaktig referat fra utstillingen.
«Sannheten om det hellige likkledet»
Noe av det mest interessante var at Frankrikes egne A. Marion og G. Lucotte helt fra begynnelsen kom sentralt inn i forskningsprogrammet COSTA-UNEC. Marion var professor i fysikk ved den prestisjetunge École supérieure d’optique Orsay. Allerede da var han spesialist på Likkledet i Torino og hadde skrevet boka «Jesus et la science» (2000; Jesus og vitenskapen).
Lucotte var en verdenskjent genetiker fra l’Université Paris-Sud, oppdageren av DNA-variasjonene i Y-kromosomet. Også han skrev bøker om Likkledet, en av dem har hele 90 sider med mikroskopibilder: «Verités sur la Saint Suaire» (2010; Sannheten om Det hellige kledet). Raskt kom Marion og Lucotte også i gang med forskning på kappen.
Er vevd i et stykke
Men først satte de seg inn i forhistorien: Kjortelen i Argenteuil har alltid gått for å være den som «var vevd i ett stykke» og som soldatene kastet lodd om (Joh kap. 19,23f.). Biskop Gregor av Tours skriver om den allerede på 500-tallet. Etter at perserne erobret Jerusalem i 614, ble Kjortelen forflyttet til Konstantinopel og keiserens palass Boukoleon. Da Karl den Store skulle krones til tysk/romersk keiser i Peterskirken 1. juledag 800, tok den bysantinske keiserinne Irene med Kjortelen som kroningsgave. Mange år senere overlot Karl denne kappen i sin datter Theodrades varetekt, hun var abbedisse i klosteret i Argenteuil. Siden har den hatt en svært turbulent skjebne – like fra vikingenes herjinger i 845 og til den ytterste fare under Den franske revolusjon, men tidvis framvist for fyrster og konger.
Kort om forskningen: Kappen er vevd i en vertikal vevstol med såkalt «Z-vri». Fargingen med alunbeis og planten krapp viser til opphav i Midtøsten.
Siden har den hatt en svært turbulent skjebne – like fra vikingenes herjinger i 845 og til den ytterste fare under Den franske revolusjon, men tidvis framvist for fyrster og konger.
Den er meget blodig på ryggen, noe som tyder på at eieren har vært utsatt for hard tortur, blodflekkene er besnærende identiske med ryggsiden på Likkledet i Torino.
Han har båret noe tungt: Det er slitasjemerker på skuldrene. Iflg. ev. Matteus kap. 27,31 hadde Jesus «sine egne klær» på seg på veien mot retterstedet.
Funn av 115 pollenkorn fra 18 plantearter peker også mot Midtøsten. En art av terebinte og tamarisk beviser at den en gang har hatt opphold i Israel. De plantene fins bare der. Interessant er det at ateisten Lucotte etter så omfattende undersøkelser sier: «Resultatene antyder sterkt på at Kjortelen er et autentisk plagg som en gang er båret av Kristus» (Gorny: «Witnesses to Mystery» (2012:193). Med Marion skrev han «Le Linceul de Turin et la Tunique d’Argenteuil» (2006; en sammenlikning mellom Likkledet og kappen).
Jostein Andreassen.
