Du verden! sier vi. I løpet av de seneste nitti årene har verden endret seg mye. Teknikken og elektronikken tilrettelegger, og ved dennes hjelp kan mange møte Signe Kimestad Wright, Søgne-dama, som bor langt borte.
Av Håkon Repstad
Vi kan lese hennes elektroniske skrivehånd. Hennes kunnskap, spennende fortellinger, kommentarer, delinger og motta hennes likes. Minnet hennes er fenomenalt. Ja, vi ser henne jevnlig om man er så heldig å være FB-venn med henne. Jenta, som i sin tid dro ut i den store verden. Og fjerde desember 2021, var jeg så heldig å kunne sende henne følgende tekst på hennes FB-side:
Kjære Signe! Takk for vennskap og for alle små og store «skriverier» jeg har fått dele med deg. I dag kan jeg med rette titulere deg som «voksen dame» – som jeg ser opp til og beundrer. I anledning dagen din, er det en ære å få sende deg en hilsen – helt til adresse, Connecticut USA. Utflyttet Søgne-dame fra Kimestad. Gratulerer masse med 90-årsdagen!
Yngst av åtte søsken
Signe er den yngste av åtte søsken. Mor, Inger Gurine Sigvaldsdatter Tronstad og far Theodor Thygesen Kimestad, samlet familien på «Søgnes Tak», opprinnelig den nordligste gården i Søgne. Huset ligger mellom to skogdekte åsrygger.
Det var i disse hun lot fantasiene slippe til, her var det hun drømte, lekte og lærte, der tidligere generasjoner jaktet bjørn og ulv. Hun ble født i kammerset, i huset der auste, en attpåklatt som også ble kalt for skrap-kaka.
Signe husker tilbake fra hun var åtte måneder. Det var bøker i huset, sang og musikk, et orgel, flere feler, klarinett, gitar, og et par munnspill. Trygve og Arne, hennes brødre, spilte trekkspill. Theodor hadde laget felene og gitaren. Alle hadde gode sangstemmer og familien sang flerstemmig.
Mange favoritter
Favorittene var «Rett som ørnen stiger» og «Å eg veit meg et land». Bassen laget et dypt og sikkert grunnlag for alt, tenor og sopran, og sangen steg mot himmelen i full harmoni som fylte huset og hjertene. En annen vidunderlig vakker sang var «Brede seil over nordsjø går» Den var majestetisk, og litt vemodig der han spør … kommer ikke Olav Tryggvason?
Signe var fire-fem år yngre enn Ivar og hadde ingen jevnaldrende å leke med, så hun gikk mye og tuslet på tunet med katten som selskap. Hun elsket katten og den fulgte henne over alt.
Leste da hun var fire år
Signe lærte å lese da hun var fire år. Bøkene var ikke barnebøker, men det hun fant i bokhylla. Hun leste «Snorre`s Saga» som femåring, dro i fantasien til Sveits med «Heidi» og til Amerika med cowboys og indianere. Hun reiste over land og strand i bøkenes verden. Hun fikk bøker til jul og fødselsdager, og storebror Arne, sytten år eldre enn henne, hentet en gang i måneden flere bøker på biblioteket i Kristiansand.
Dette var voksne bøker om astronomi, krim og historie, men hun leste dem selv om hun ikke forstod alt. Arne stod henne nær. Han ble hennes mentor, diskusjonspartner, gode venn og lærer.
Det bar til skolen i Lia som seksåring. Hun fikk gode karakterer. Bøkene fikk nok æren for det. Signe er takknemlig for alle som skriver bøker, som underholder, beriker, belærer og opplyser. Et liv uten litteratur ville vært trist, mener hun.
Skoleveien var lang og bratt. Det lille skolehuset på Årstøl i Lia ble hennes lille universitetet, et skritt videre. Skolen var delt med småskole og storskole, ti til tolv elever i hver gruppe.
Realskole på Lunde
Ferdig med barneskolen bar det av sted til realskolen på Lunde i 1945. Først var de i underetasjen på Lunde skole. Der hadde tyskerne hatt tilholdssted med blant annet hestene sine. Det var strå og hestemøkk alle veier, men elevene ryddet opp. Litt senere flyttet realskolen til tyskerbrakka på Tangvall. Lærerne var gode, så da eksamen ble avholdt i 1948, fikk klassen best resultat i landet.
Yrkeslivet hennes startet deretter. Det ble å ta turen til Mandal, som Mothers helper. To brødskiver om dagen var i minste laget. Samtidig måtte hun gi fra seg rasjoneringskortet til kona i huset, der hun hadde fått jobb. Hun kunne møte på folk som spurte: – Får du nok mat, Signe? En ekkel opplevelse med mannen i huset var også ubehagelig for ei ung jente. Hun fikk vridd seg unna, samtidig som hun landet en kraftig fik på kjaken hans. Siden tryglet mannen om å ikke fortelle kona om det som hadde skjedd.
Turen videre i yrkeslivet ble Bondeheimen i Kristiansand. Serveringsdame med bopel på stedet og minimal lønn. Hun ble med i revygruppen Hvepsene, en populær teatergruppe i Kristiansand på den tiden. Hun elsket å være på scenen, og opplevde det fantastisk når publikum kastet blomsterbuketter til henne etter opptreden.
Jobb på Kjevik
En dag var det en annonse i avisen om ledig stilling i offisersmessa, tilhørende Luftforsvarets tekniske skole på Kjevik. Signe søkte på jobben, og ble sivilt ansatt nitten år gammel, med bopel på kjøkkenbrakka. Hun hadde oppsyn med rekrutter pålagt kjøkkentjeneste, som omfattet borddekking, servering og oppvask, samt opprydding.
De fleste rekruttene var greie å arbeide med, men noen var sinte fordi de var innkalt og tok det ut på henne. En var særlig lei en dag. Han nektet å gjøre jobben sin. Signe minte han på at det var hans plikt og at det ville gi konsekvenser hvis han ikke ville arbeide. Karen var godt over to meter lang, tjuetre år gammel og gift. Han hadde nettopp avsluttet tre måneders grunntrening.
En solid uppercut
Han ruvet over henne og kikket ned på den lille frøkna som stod der, og sa: – Hva skal du i så fall gjøre med meg da, lille jente? POW! En rett høyre til haka. En perfekt uppercut. Hun var rasende, reagerte lynraskt og han deisa i gulvet.
De andre soldatene fikk det travelt og forlot kamparenaen til sine jobber. Signe innrømmer villig at det var galt det hun gjorde, men en to meters kar, med fullført tre måneders basistrening, i topp form, burde visst bedre. Heldigvis ga det ingen konsekvenser, annet enn at hun aldri mer hadde trøbbel med kjøkkengruppa.
Ble kjærester
Så møter hun Jan. Sersjant i Luftforsvaret. De kom begge med bussen fra Kristiansand. Ved utstigning mistet en av passasjerene balansen, samtidig ble Signe dyttet bort i, med et unnskyld! Hun så opp mot vedkommende, fortsatte å se opp, opp, opp, og møtte de vakreste brune øynene, samtidig som han sa – Hei! Han var så flott, syntes hun. Brun – det var tross alt februar. Jan Cato Scott, hette han. Han fortalte at han nylig var kommet hjem fra Amerika, hvor han var blitt ferdig utdannet flyteknikker, og skulle nå tjenestegjøre på Luftforsvarets tekniske skole. Det tok ikke lang tid før Jan og Signe ble kjærester. De giftet seg i 1952, og hun var lykkelig. Hun sang over oppvasken. Med ei stue, et soverom og tilgang til kjøkken, og vann som måtte hentes i ei kjelde utendørs – og siden bæres ut igjen når det var brukt. Det var ikke noe problem.
Jan kunne gå til offisersmessa og ta dusjen der, mens hun brukte vaskefatet. Det spilte ingen rolle. Hun var fornøyd. De fikk tre gutter på tre år. Det ble bleier opp og bleier i mente, men guttene var snille, blide og til stor glede for foreldrene. De fikk bedre leilighet etter hvert, like ved vannkanten til Topdalsfjorden, der tårnet til tyskernes sjøfly var blitt ombygd til leiligheter. Fra flyklubben fikk hun også med seg utsjekk på «Birgitta», glideflyet i klubben.
Verden lå åpen
Verden lå åpen. Etter endt militærtjeneste ble Jan ansatt i Norrøna fly, som fløy charter ut av Fornebu. De stortrivdes i Bærum, hvor Jan hadde vokst opp. Men han hadde en drøm å arbeide med fly i USA. I 1960 fikk han tilbud om jobb der, så i oktober reiste de til Missouri hvor de var i et år, før de flyttet til Suffield, Connecticut, hvor Signe bor i dag.
I 1963 skiltes så deres veier.
Signe giftet seg igjen i 1965. I 1970 begynte hun på Community College og gikk full tid i to år. Hun fikk jobb i Combustion Engineering, et multinasjonalt amerikansk-basert ingeniørfirma som blant annet utviklet kjernefysiske dampforsyningssystemer. Hun arbeidet full tid og fortsatte utdannelsen ved Univeristy of Hartford på deltid.
Da sekretæren til sjefen ble pensjonist, fikk Signe stillingen og trivdes så godt at hun arbeidet der i tjue år. Som pensjonist strikket hun norske kofter på bestilling, og reparerte strikkede og heklede ting for folk, til hun var åtti. De siste årene har det blitt noen hundre luer til herbergene for hjemløse.
Stjernehimmelen og det uendelige
Signe forteller at hun tenkte mye på livet generelt, religion og det å være menneske, når strikkepinnene gikk som best. Hun leste mye og fikk stor interesse for en spesiell forfatter og filosof: Pierre Teilhard de Chardin. Han undret seg også over stjernehimmelen og det uendelige.
– Jeg får besøk av presten, Tom, et par ganger i året, forteller Signe.
– Han kommer på visitasjon, siden jeg offisielt er hus-bunden. Vi snakker om tro, Gud, Darwin og også om Pierre Teilhard de Chardin sitt forfatterskap. Jeg og Tom deler tanker med hverandre, mens jeg sitter i godstolen og strikker.
Det er tanker om en allmektig Gud, en religion, presentert og praktisert i likhet med organiseringen i hæren, særlig i den katolske kirke. Med menigheten som vanlige soldater, prester, diakoner, biskoper, erkebiskoper og kardinaler i høyere og høyere embeter, mens paven sitter på toppen som en fem-stjernes general.
Pratet om mye
Organisert i en tid da bare menn fikk være prester, mens kvinnene fikk lov å holde basarer og samle inn penger til misjonen. Det er nå blitt endret på, heldigvis, i all fall i de fleste protestantiske kirkesamfunn. Men allikevel av nyere dato.
– Vi prater om alt, også om den gangen jeg som lita jente hjemme på Kimestad opplevde stjernehimmelen så sterkt på vei hjem fra skolen.
– Det er sent på ettermiddagen. Det er skumring på hjemveien, og da jeg kommer ned til Spregla, krysset der veien går nordover til Myran, ser jeg stjernehimmelen klar og månen skinner. Jeg står der stille på grusveien. En liten bekk sildrer like ved og jeg legger hodet bakover og ser opp mot himmelen. Det er da jeg opplever å være med, jeg seiler gjennom verdensrommet. Et bitte lite mennesket som jeg er, får en opplevelse som siden aldri har gjentatt seg så sterkt. Jeg føler enorme avstander, ser klodene som seiler i kosmos og jeg er passasjer på en av dem. Det ubeskrivelige, uforklarlige verdensrommet for oss fleste, kanskje et ordnet og harmonisk hele, oppstått av det opprinnelige kaos?
Jesus var grei nok
– Som femåring hadde jeg lest Snorre`s Saga. Om guder og om folk. Kristendomsundervisningen på skolen gjorde at jeg måtte søke og forene Snorre med Bibelen. Etter opplevelsen i verdensrommet måtte Gud og Snorre samkjøres. Det fikk meg til å fundere på Guds-begrepet, som ble formidlet av snille og greie folk, som bare ville det beste for oss ungene, enten hos Olga eller på skolehuset i Lia.
– Og Jesus var grei nok. Han var glad i alle barn og ville at vi skulle være glad i hverandre. Jeg likte Jesus. Gud Faderen, var noe ganske annet. Han var ikke en likandes kar. Han var streng og full av regler, alltid på utkikk etter å finne noe å straffe oss for. Det var ikke lov å synge annet enn salmer på søndagene, ikke en gang «Alle fugler små» eller «Småspurven går i tunet». Og vi kunne ikke spille kort, selv om det bare var Gnav eller Gammel jomfru. Alt kortspill var synd. Men det verste var at han lot sin egen sønn bli korsfestet. Han som var allmektig tillot det! Han var ikke snill, altså. Jeg var vel i ti-tolv års alderen da. Den hellige ånd var vanskelig å forstå, men hvis det fantes troll, så kunne der kanskje også være ånde-vesener som kunne se og høre oss. Og det der med det daglige brødet? Det var jo til å le av.
Gud er kjærlighet
– I alle familiene jeg kjente, var det mora som bakte brød, så hvis det var brød i himmelen, så var det nok Fru Gud som stod for baksten. Og hun kinnet nok smøret til brødskiva også. Misjonen var en annen ting jeg spekulerte mye over. Hvorfor skulle vi sende misjonærer til Afrika og kalle de som bodde der for hedninger og se ned på dem?
– Etter hvert fikk jeg en forståelse av verdensbilde jeg kunne leve med. Kosmos – ingen begynnelse og ingen ende. Gud er kjærlighet – skaperkraften er energi – kjærlighet er også en slags energi. Vi er laget av stjernestøv. Alt er ett. Hver av oss er unik, men samtidig er vi like. Vi er mennesker, på godt og vondt. Vi må ta vare på hverandre på denne kloden vi lever på. Jeg liker å tenke at jeg har en sjel og at min sjel og din sjel og alle sjeler er en spirituell energi, som vi kaller Gud. Gudssjelen, som gjennomsyrer kosmos, som er og blir og som alltid har vært, og som vi alle har fått en del av – sier Signe Kimestad Wright.
