Får vi nå (endelig?!) et permanent Bjørnson-rom i Søgne? Dette spørsmålet fikk Kulturutvalget med sin administrasjon i kommunen da de var på befaring på Søgne gamle prestegård her forleden. Nå en 30 år gammel sak, minst!
Av Jostein Andreassen
Vi som bor her i bygda, bør absolutt markere denne fenomenale mannen som var så mye her. Vi laget et Bjørnson-rom i 1991, men det ble pakket vekk etter en stund på grunn av andres behov for plass. Vi prøvde veldig i 1997, men fikk ikke medhold av politikerne. Vi forsøkte mye igjen i 2017, men heller ikke da med det nødvendige gehør: ”For Bjørnson var ikke lenger aktuell…”
Han! Dikterhøvdingen. En av de største personligheter som har levd i Norge. Mannen som skrev vår nasjonalsang. Han som satte premissene for norsk kulturdebatt i over 50 år. Folketaleren, menneskevennen, poeten, stridsmannen, Nobelpris-vinneren, osv, osv.
Kultursenteret Søgne gamle prestegård er tilnærmet blitt fullkomment nå, med så mange baller å spille på og med Agders eldste trekirke bare et steinkast bortenfor. Men en ting mangler ennå: Å markere Bjørnstjerne Bjørnson!
Noen korte fakta: Hans foreldre var prestefolk på Søgne i 17 år. Til dem, Elisa og Peder kom deres eldste sønn hele 13 ganger på besøk – samt til sine søsken Mathilde Cathinka, Anine, Peter, Emilie og Carl. Noen ganger hadde han med seg fiolinisten Ole Bull og en gang komponisten Richard Nordraak, sin fetter. I artikkelen ”Hvorledes jeg blev Digter” (1882) har Bjørnson fortalt hvordan han debuterte 26 år før med ”Mellem Slagene”, ifølge hans ungdomsbiograf Collin ”det første helt udpregede Norske Sagaskuespil” – og helt og fullt skrevet på Søgne. Til samme skriver han på et postkort 1893 om bondefortellingen ”En glad Gut” (1860): ”Jeg endte den på Søgne før danmarksrejsen”.
Mye, mye mer kunne berettes: Foruten flere andre verk skrev han på bondefortellingen ”Arne” (1858) og giftet seg dette året i kirka her med sin Karoline. Han var ved en anledning sin far og ordfører Peders formannskapssekretær, tok del i høyinga og tømmerfløtinga og fløy sikkert ikke sjeldent med jentene. I 1867 under oppholdet kom diktet ”Jeg velger mig April”. Framfor alt skrev han sitt bidrag til verdenslitteraturen her, novellen ”Faderen” (1859). Om denne sier en nestor udi litteraturhistorien, professor Edvard Beyer at ”Ingen sagaforteller, ingen novellist – selv ikke Hemingway, har maktet å si så mye med så få ord.”
Men er så Bjørnson virkelig uaktuell i dag? Nei! Ikke bare på Aulestad, men i hele sitt liv var denne mannen et eget Amnesty International i egen person, lenge før denne organisasjonen ble oppfunnet. Delegasjoner fra Europa (slovakere, Sudet-tyskere) kom helt opp til Aulestad for å framlegge sin sak for den store Bjørnson. Han er vel den eneste nordmann som maktet å få artikler publisert prompte i de viktigste avisene i Roma, Paris og München. I Molde i 2001 hørte jeg på professor Bernt Hagtvedt, UiO, holde foredrag om dikterens engasjement i Dreyfus-saken i Frankrike rundt 1900. Da han hadde holdt på i fem kvarter, oppdaget Hagtvedt å være langt over tidsfristen og beklaget at han var nødt til å slutte …
Vi søgninger har virkelig ivret for å markere Bjørnson ved arrangementer, på Prestegården, i Søgne gamle kirke og ikke minst i Olavsdalen, der sammen med ildsjeler fra Vågsbygd vel (jf. aksen Ole Bull på ”Andøen” og dikteren: Første gang ble det sagt at 700 mennesker var til stede, og det langt inne i Søgnes tette skoger). Allerede i 1933 var det hele tusen mennesker til stede da Bjørnson-bysten foran den gamle Presteboligen ble avduket. I 2005 hadde forresten Elisa og Peder Bjørnsons etterlatte sitt familiestevne med undertegnede som foredragsholder. I 2010 slo vi på stortromma i forbindelse med 100-årsminnet for Bjørnsons død. Alex Scherpf laget tekster, framført av Dennis Storhøi og Eindride Eidsvold. Kultursjef Magne Haugland var som alltid en krumtapp og laget et eget opplegg for skolene. Andre skuespillere og musikanter vi har engasjert med suksess her i årenes løp, er bl.a. berømtheter som Wenche Foss, Tor Stokke og Arve Tellefsen.
Mange kristiansanderne har skjønt at kultur ikke bare er en utgiftspost, men at den genererer så mange positive ting. Ikke minst Kilden har gjort byen til hva den er i dag. Har du forresten snakket med folk på gata i den en gang så nederlagsdømte og forfalne, nå blomstrende spanske byen Bilbao om det samme? Jeg har!
Så stå opp for lille Søgne, kjære Kulturutvalg, til minne og for opplysning om en av våre største! Et Bjørnson-rom? Ja takk! (Mer i min bok: ”Fred er ei det beste. Bjørnstjerne Bjørnson og Søgne” (2002).
