Det er noen som har ytret at de gjerne ville lese talen, enten fordi de ikke kunne være der eller at de ville studere den nærmere.
«Om du skulle begynne å forske på oldtidas historie, så ville du raskt bli overraska over hvor uendelig mye bedre kristendommens eldste tid er dokumentert og bekreftet enn nær sagt alle andre antatt viktige hendelser for rundt 2000 år siden.
En berømt, men ytterst kritisk teologiprofessor i USA, Bart Ehrman, forteller for eksempel at han har funnet fram til hele 15 uavhengige kilder fra før år 100 som bekrefter Jesu korsfestelse. Dermed kan vi allerede da trygt slå fast at nettopp denne grufulle hendelsen er den best bekreftede historisk sett i hele Oldtida.
En annen verdensberømt teolog på området – og min favoritt, Gary Habermas, som har forsket på nettopp Jesu offerdød de siste 45 år og som derfor anerkjent som den fremste fagmann på området, sier at han har 25 slike uavhengige belegg for korsfestelsen fra før år 150.
Men som dere senere skal se, er grunnlaget for troen og for at det virkelig har en hensikt å feire gudstjeneste i kveld, likevel atskillig mye bedre enn som så!
Hva med andre religioner?
Men la oss nå først sammenlikne litt: Denne lille boka som jeg her holder i hånda, inneholder noen av de viktigste skriftene innen Buddhismen. En lærd mann i orientalske språk og religioner i Oxford [Edward Conze], selv buddhist og som har oversatt tekstene her fra sanskrit, skriver litt fortvila i forordet at disse skriftene ikke akkurat er som dem i Det nye testamente. Buddhas ord, sier han, ble nemlig først skrevet ned 6-900 år etter at de ble uttalt. Ingen kan derfor vite om de er autentiske.
Alexander den Store
Og om jeg bad en av dere om å fortelle om Alexander den Store, trolig den fremste hærføreren i historien og som skal ha erobret Midtøsten og like til India, så kunne vedkommende sikkert greie ut om det i flere minutter. Men hvor mye kan vi egentlig stole på det vi mener å vite om denne krigeren?
Disse to bøkene av de greske historieskriverne, Arrian og Plutark, er de eldste og beste biografiene om Alexander. De er skrevet fra 420-450 år etter hans død. Dermed er tidsrommet fra gjerning til tekst blitt så stort at mange fantasifulle legender kan ha sneket seg inn.
Tiberius – romersk keiser
Et siste eksempel og mye nærmere Jesu liv og temaet i kveld: Tiberius var keiser i Romerriket mens Mesteren levde, og de to døde med bare få års mellomrom. Keiserens livshistorie er skrevet ned av den romerske historieskriveren Tacitus ca 80 år etter keiserens død. Vel og bra, men problemet er bare at det aller eldste manuskriptet for denne biografien stammer fra etter Olav den Helliges tid!
Korint!
Men la oss nå gjøre en ordentlig tankeflukt og dra like til Korint, en svært viktig by i Hellas omkring vår tidsregnings begynnelse. Dermed er vi med apostelen Paulus der han oppholdt seg halvannet år på sin første reise i Europa.
Han var kommet dit nordfra i landet, var bl.a. innom filosofibyen Aten, ble rystet over å se alle avgudsbildene og hvor han talte til de lærde i Rådet for ungdommens oppdragelse på selveste Areopagos, en fjelltopp under tempelhøyden. Men selv om det han sa da, objektivt sett var svært pedagogisk og ble framført med imponerende dyktighet, så hadde budskapet om Jesus og oppstandelsen ingen suksess.
Så derfor dro han videre til Korint, noen få mil lenger ute i sørvest. I denne viktige havnebyen med trolig flere hundre tusen innbyggere, der tjente folk penger! Et stort antall var slaver og tempelprostituerte, og fra ordtak i samtida som det ”å leve på korintisk vis”, skjønner vi at det var en foraktelig beskrivelse av den umoralen som rådde i byen.
Følgesvennen og legen Lukas forteller i Apostlenes gjerninger at i Korint slo Paulus seg sammen med ekteparet Priskilla og Akvilas. De var teltmakere som han selv og var nylig ankommet fra Roma. Skulle ønske jeg her hadde hatt tid til å fortelle mer om interessante Korint og Paulus sitt opphold der!
Guvernør Gallio
Men nå må vi videre for å nå fram til poengene: Under en uro som oppstod mot Paulus ved slutten av oppholdet i Korint, hører vi om den romerske guvernøren Gallio.
Jeg har selv sett en bauta i en av byens gater der navnet hans stod innmeislet. Siden slike embetsmenn bare hadde ett års tjenestetid, har vi dermed det eneste årstallet som kan fastslås med absolutt sikkerhet i hele Det nye testamente: År 51.
År 55
Fire år senere, i år 55, skriver Paulus brev til menigheten i Korint fra storbyen Efesus lenger øst. I kapittel 15 her når han et av høydepunktene i sitt forfatterskap – det vi kaller ”Oppstandelseskapitlet”. Vi leser der fra begynnelsen og jeg kommenterer underveis: Paulus innleder slik:
”Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro.”
Så kommer apostelen til selve hovedbudskapet sitt, og dette er noen høyst bemerkelsesverdige ord:
”For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas (det vil si: Peter) og deretter for de tolv.
Viktig, viktig ..
Er dere klar over, folkens, at disse setningene er noen av de viktigste i hele vårt nye testamente?
Her bare en opplysning: Nå i fortsettelsen regner vi at Jesus døde og oppstod i år 30:
Altså, nå i Første korinterbrev, skrevet bare 25 år etter Jesu død, viser Paulus til det han hadde sagt til menigheten i Korint fire år før, et budskap som han selv sier at han hadde fått overlevert fra andre. ”Først og fremst”, sier han – dette er det aller viktigste han kan fortelle dem!
År 50
Historieforskerne sier at det sentrale for å få en begivenhet bekreftet, er at den har hatt øyevitner og observasjonen deres er fra så tidlig som mulig etter at begivenheten fant sted.
Det eldste skriftet i Det nye testamente er Første tessalonikerbrev fra ca år 50. En må nesten være en oldtidsforsker for å skjønne hvor enestående nær de sentrale hendelsene dette er, bare 20 år etter Jesu død og oppstandelse. Som dere kan ane fra det jeg sa tidligere, så er dette himmelvidt forskjellig fra situasjonen for andre verdensreligioner og for historiske hendelser i Oldtida.
De fire evangelier
Og ikke nok med det, vi har også de fire evangeliene, forfattet ikke lenge etter år 30: Markus skrev ned det Peter fortalte på 60-tallet, flere forskere mener ca år 40, altså bare drøye 30 år etter de store begivenhetene i Jerusalem, og de andre tre evangeliene kom snart etter – Johannes-evangeliet som det siste i år 95, altså 65 år etter hendelsene i Jerusalem.
Dette tidsrommet på 65 år er slett ikke så mye som det høres ut: For meg er det å likne med Rockefeller-bryllupet som fant sted i Søgne 22. august 1959.
Jeg husker det meget godt og kan fortelle svært nøyaktig om mye av det som skjedde, fordi jeg var der og observerte, med alle sanser spent overfor det forunderlige jeg så: 200 utenlandske journalister og svart av folk i lille Søgne, langt ute på landet og der ellers aldri noe skjedde noen ting!
Likevel er Johannes-evangeliet med sine pluss 65 år det aller mest fullendte og talende, og vi ser at apostelen likevel kan huske tidspunktet for da han møtte Jesus første gang, det var ”den 10. time”, klokka fire på ettermiddagen.
”Rykende fersk”
Men hør nå, vi har nettopp lest opp en Paulus-tekst som egentlig er rykende fersk – det er alminnelig enighet blant de fremste forskere på Det nye testamente at teksten har sitt opphav helt tilbake til kun noen få uker eller måneder etter oppstandelsen, faktisk før Paulus i forfølgeren Saulus’ skikkelse satte i gang en ytterst farlig forfølgelse av de Jesus-troende på vegne av Det høye råd. Han ”raste mot Herrens disipler og truet dem på livet”, som Apostlenes gjerninger beskriver det så dramatisk, en oppførsel som han siden så ettertrykkelig tok avstand fra. Teksten jeg leste, kalles faktisk med stor enighet blant den teologiske eliten for pre-paulinsk.
I teksten fortsetter Paulus slik:
”Deretter viste Jesus seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob (sin eldste halvbror) – deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, ..”
Her forteller altså Paulus om tre grupper av mennesker som Jesus viste seg for i levende live, nemlig de 12, siden for en noe større gruppe kalt ”alle apostlene” og senere igjen for mer enn 500 brødre på en gang.
Så om du tviler, sier Paulus ”mellom linjene”, så bare spør dem! Og utenom ham selv, nevner han to enkeltpersoner: Peter og Jesu eldste halvbror Jakob, som siden ble forstander for de Messias-menigheten i selveste Jerusalem og der de tilbad halvbroren hans som Gud. Tenk det, i det strengt monoteistiske Israel (og vi ser av Apostlenes gjerninger at Jesu mor og de tre andre halvbrødrene også var med).
12-15 stykker
Det er allmenn enighet blant den teologiske eliten at det fins 12-15 slike pre-paulinske vers, trossetninger, for det meste er de spredt rundt i Paulus’ brev. De er ofte uthevet i teksten og stammer alle fra tida kort etter oppstandelsen, altså fra før Paulus møtte Jesus på reisen til Damaskus, omvendelsen hans skjedde trolig bare 1,5–2 år etter denne. (Tradisjonen for den dramatiske hendelsen peker ut et sted noen få km like sørvest for sentrum av Damaskus langs den gamle romerske hovedveien, kalt Deraya (overs. ”Visjonen”. Her fins et lite katolsk kapell. Landsbyen har nå vokst og fins på alminnelige kart over Syria.)
Kunne de ikke lese?
Alle disse pre-paulinske tekstene er svært sentrale om Jesu guddommelige person og gjerning. En mener bestemt at de er vers som lederne i Jerusalem, Peter og Jakob, lot de første kristne lære utenat fordi trolig 70-80 % av dem ikke kunne lese og derfor skulle bruke i videreformidlingen av evangeliet.
På gresk har mange rytme (jf. lettere å lære), og noen har spor av morsmålet arameisk (jf. ”Kefas” = Peter). Dessuten hevdes det at Paulus selv lærte disse små trossetningene mens han var sammen med Peter og Jakob i 14 dager i Jerusalem ca år 34-35, det som han selv forteller om i Galaterbrevet kap 1, vers 18ff. Alle disse tre hadde møtt Jesus i levende live etter oppstandelsen, derfor snakket de trolig ikke om været!
Her bare to andre eksempler på pre-paulinske tekster: 1. Kor. 8, 6f.:
”Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.”
De pre-paulinske tekstene vil sikkert bli bedre uthevet i det nye Nytestamentet som vi får i 2024 – dette er egentlig ”ny” forskning som blir mer kjent etter hvert ..
Blasfemi!
Her benevnes Jesus på grunnteksten med ”Kyrios”, det samme som Gud har i Det gamle testamente. Det kreves ikke mye fantasi for å skjønne at Saulus må ha hørt denne læresetningen eller ”credo” under forhør av ”kristne” fanger. Det er videre rimelig at han må ha oppfattet den som et forsøk av apostlene på å sette Jesus inn i den jødiske trosbekjennelsen ”Shema Yisrael”: ”Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én”. 5. Mos. 6,4.
Han må ha oppfattet dette ytterst blasfemisk mot den jødiske religion og sin egen tro. Ikke rart at han ”raste mot Herrens disipler og truet dem på livet”!
Et annet slikt vers (benyttet ved dåp?) er det kjente i Rom. 10,9: ”For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.”
De tok på ham, spiste fisk med ham
Altså, her har jeg måttet fatte meg i korthet, men som du skjønner, vi har en utrolig god basis for Jesu oppstandelse som en faktisk hendelse. Både Peter, Jakob, Paulus og Johannes og andre forteller at de møtte ham, de så ham, noen av dem spiste med ham, de tok på ham og det var om å gjøre å fortelle dette videre, de ofret resten av sitt liv for det og gikk til sist i døden for det.
Hva så med deg her i kirka? Tror du på Jesu oppstandelse? Hvilken konsekvens har det da fått for deg og for ditt liv? For meg sjøl som 18-åring resulterte det i en radikal avgjørelse for Jesus nettopp her i kirka, og det har holdt til denne dag som min aller største skatt i livet.
Den knuste ruta
La meg illustrere poenget med denne lille fortellingen: En gutt var så uheldig å knuse den store vindusruta til naboen. Omsider angret han seg, banka på døra han og tilstod. Men naboen var mot formodning vennlig og imøtekommende. Han sa at faren til gutten allerede hadde vært og betalt for vindusruta. Derfor slapp gutten, for som naboen sa: Jeg krever ikke betaling to ganger.
Gjelda di er betalt!!
Slik er Gud. Jesus har betalt for gjelda di. Og Gud krever ikke betaling to ganger. Du er fri om du sier ja takk til Jesus og tar din tilflukt til ham. Det ville i så fall – slik jeg ser det som en solid erfaring like fra 1967, være det aller viktigste du kom til å gjøre i her livet.»