Ikke bare skal vi huske på Amundsen og resten av Eidsvollsmennene som i sin tid vedtok grunnlaget for all velferd Norge har i dag. Men vi skal huske på alle de andre kampene som har ført oss hit. Det fremholdt Oda Sofie Pettersen i sin tale da hun også la ned blomster ved bautaen til Syvert Ammundsen Eeg ved Søgne gamle kirke 17. mais morgen.
Av Ivar Eidsaa
Jeg håper at de neste generasjonene kan se seg tilbake om 200 år og være like takknemlige for kampene vi kjempet og prinsippene vi vernet i 2020, som vi er for kampen Amundsen og de andre Eidsvollsmennene kjempet i 1814. Nå haster det å handle før vi mister de prinsippene vi tar for gitt. Det vil kreve samhold og fellesskap. Men om koronakrisa har vist oss noe, så er det at det heldigvis er mulig, formidlet Oda Sofie Pettersen – før hun gratulerte de fremmøtte varmt med dagen.
Dette er talen som Oda Sofie Pettersen holdt ved Syvert Ammundsen Eegs bauta:
«Kjære alle sammen. I en tid hvor myndighetens anbefalinger er å ta avstand, holde seg hjemme og unngå fysiske møter, er det godt at vi likevel kan møtes i dag for å feire landet vårt og for å hedre de som har gått foran.
Den siste tiden har jeg, som mange andre, tenkt mye på hvor heldige vi er. Heldige, som ikke bare bor i et land med sørlandssommer, høye fjell, skog, hav og pene årstider, men som også får leve i et samfunn som dette.
Et samfunn som bygger på tillit, fellesskap og dugnadsånd. Et samfunn som stiller opp for dem som havner på bar bakke. Et samfunn som klarer å omstille seg, selv om det er utfordrende. Et samfunn med en politisk ledelse som tør å ta avgjørelser. Selv om de er vanskelige.
For nå – mer enn noen gang – har vi sett hva det norske fellesskapet får til – når vi virkelig vil. Samholdet. Forståelsen. Omstillingen. Videoer av barn som forstyrrer digitale møter på hjemmekontoret. Artister som synger for nabolaget. Naboer som kjøper varer til bekjente i karantene. Regnbueplakater og applaus for sykehusarbeidere. Det er dette, denne følelsen av fellesskap, som definerer hvem det norske folket er i dag.
Noen år tilbake brukte den politiske debatten mye tid på å diskutere hva som var typisk norsk. Kultur og språk mente noen. Høy utdanning og rikdom mente andre.
Kongen argumenterte for at Norge fremfor alt var menneskene landet besto av. Men Norge er også summen av menneskene Norge tidligere har bestått av; dem som har vært her før oss, banet vei, og definert spilleregler.
For mer enn noe er vel den norske identiteten en samling av de viktigste prinsippene, frihetene og rettighetene samfunnet vårt legger til grunn. Grunnloven. Velferdsstaten. Trygghet. Selvstendighet. Likestilling. Frihet til demokratisk deltakelse. Og mulighetene som kommer med det igjen.
Prinsipper, som helt vanlige mennesker, har trodd på, og kjempet for. Prinsipper som ikke har kommet av seg selv. Men som i dag er helt sentrale i det Norge vi kjenner.
Når man står midt i kriser som det vil gjør nå er det vanskelig å løfte blikket, og være takknemlige for alt vi har, nemlig fordi det for mange føles som at vi har mistet så mye. På 17. mai mener jeg likevel at nettopp det bør være det viktigste vi gjør.
Ikke bare skal vi huske på Amundsen og resten av Eidsvollsmennene som i sin tid vedtok grunnlaget for all velferd Norge har i dag. Men vi skal huske på alle de andre kampene som har ført oss hit. Kvinnebevegelsen som har gjort det mulig for jenter som meg å engasjere seg politisk. Utdanningsløftet som har gjort Norge til et samfunn med høy sosial mobilitet. Og politikken som har rustet oss til kriser som den vi står i i dag.
Det norske samfunnet er nemlig formet av folk, som Syvert Amundsen, Camilla Collett og Einar Gerhardsen, som i sin tid kjempet for det som da var revolusjonært, og som i dag tas for gitt.
Den norske identiteten er bygget på resultatet av mennesker som har turt å stå i stormer. Som har turt å mene noe. Og som har formet samfunnet vårt på veien.
Fremover vil det være andre utfordringer som vil definere retningen av norsk identitet. Noen av dem vil handle om små og store oppgjør i vårt eget land. Kanskje vil de føre til mer likestilling, mindre forskjeller og større trygghet. Andre definerende kamper vil gjennomføres på bakgrunn av store, mer strukturelle utfordringer i resten av verden.
Sånne oppgjør ser vi allerede utfolde seg i dag. Både stille og høylytt rundt om i hele Norge og i resten av verden.
2019 ble et tydelig eksempel på det når tusenvis av norske barn og unge streiket for handling i det vi definerer som vår største trussel mot både norsk og internasjonal trygghet; nemlig klimakrisa. For barna som roper etter klimahandling gjør ikke det fordi det er «litt gøy å engasjere seg».
De gjør det på bakgrunn av de samme tankene som Amundsen vedtok grunnloven etter; nemlig motivasjonen til å ta kampen for fremtidig frihet og velferd. De gjør det fordi alternativet til å kjempe nå, er at de må leve i et samfunn som vil handle om evige konsekvenser, vedvarende kriseperspektiver og ustabile arbeidsmarkeder. De vet at konsekvensene av ikke-eksisterende klimahandling er en fremtid med matmangel, ødelagt infrastruktur, hetebølger og kalde vintre, og en verden hvor 150 millioner mennesker tvinges på flukt fra en stadig mer ubeboelig planet. For klimakampen, grunnleggende som den er, handler ikke bare om bevaring av amazonas. Den handler om bevaring av demokratiet. Velferdsstaten. Verdensfreden. Sikkerheten. Tryggheten. Alle de samme prinsippene som Amundsen kjempet for i 1814.
Det er prinsipper vi alle har tatt for gitt. Det kan vi ikke lenger fortsette med. For med stadig nye kriser rundt hjørnet blir prinsipper som demokrati, selvstendighet og frihet utrygge. Ikke bare for individet, men for hele samfunnet også.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Grunnlovsdagen vår bør også handle om de gruppene som fortsatt står i stormene og tar kampene for prinsippene vi tillater oss selv å ta for gitt. De som klimastreiker. De som arbeider for fred i verden. Og de som kjemper for sårbare mennesker i nød. For de trenger at Norge, de trenger at vi, stiller opp, sa Oda Sofie Pettersen.
Derfor bør grunnlovsdagen vår også handle om de gruppene som fortsatt står i stormene og tar kampene for prinsippene vi tillater oss selv å ta for gitt. De som klimastreiker. De som arbeider for fred i verden. Og de som kjemper for sårbare mennesker i nød. For de trenger at Norge, de trenger at vi, stiller opp.
Og er det noe som hadde definert det norske folket en gang for alle, så hadde det vært om vi klarte å gjøre nettopp det. Stille opp. For de som står i kampene alene. For deres og egen tryggheten. Og med det – for grunnloven vår.
Kjære alle sammen. Hvert eneste år holdes det 17. mai-taler over hele landet som påpeker viktigheten av at vi kjenner vår egen historie. At vi verner om grunnloven og de demokratiske prinsippene. At vi tar vare på det vi har. Nå er det kanskje viktigere enn noen gang.
Jeg håper at de neste generasjonene kan se seg tilbake om 200 år og være like takknemlige for kampene vi kjempet og prinsippene vi vernet i 2020, som vi er for kampen Amundsen og de andre Eidsvollsmennene kjempet i 1814. Nå haster det å handle før vi mister de prinsippene vi tar for gitt. Det vil kreve samhold og fellesskap. Men om koronakrisa har vist oss noe, så er det at det heldigvis er mulig.
Og med det vil jeg gratulere dere med dagen.»
