Det ble en verdig markering da Solveig Nordkvist på 17. mai la ned krans på minnesmerket som er reist over Ole Eidså utenfor Greipstad kirke.
Dette er talen som Solveig Nordkvist holdt:
Det er en stor ære å kunne legge ned en krans ved dette minnesmerket. Minnesmerket ved inngangen til Greipstad kirke kan jeg huske så lenge jeg har levd. Hver 17. mai i min barndom og oppvekst, fra 1946, ble det lagt ned blomster ved dette minnesmerket.
Etter hvert forstod jeg at det var Ole Eidså som var gravlagt her. Han er et symbol på alle som seilte til sjøs under 2. verdenskrig. Han reiste til sjøs som 18-åring, og kom aldri hjem til Eidså i Greipstad igjen.
Han fikk hyre om bord i Kristiansandsbåten Regina. Han tenkte nok ikke at hans liv skulle bli så dramatisk da han tok farvel med familien på Eidså.
Båten Regina kom etter hvert til Nord Afrika og lå ved havn i Oman i Algerie, da Frankrike kapitulerte i 1940. Båten ble øyeblikkelig konfiskert av tyskerne. Men Ole Eidså klarte sammen med noen fra mannskapet å flykte. De kom etter hvert over til Gibraltar og videre til England. Der ville han til sjøs igjen, og der mønstret han på som motormann på tankbåten Bello av Tønsberg. I desember 1942 ble Bello som seilte i konvoi bestående av 43 skip, angrepet av tyske ubåter. Bello ble truffet og sank. Ole Eidså omkom sammen med 27 andre nordmenn.
Norske skip og sjømenn utførte en enorm innsats under 2. verdenskrig. Nesten 4.000 norske sjømenn omkom under krigen. Ole Eidså på båten Bello fraktet olje og andre forsyninger til de allierte.
Hvordan det var å leve med en konstant trussel om å bli angrepet av ubåter, kan vi knapt nok tenke oss. Det er derfor viktig for oss og hele det norske folk at vi takker for deres innsats under krigen.
For oss i Songdalen er også denne minnesteinen reist over Ole Eidså, et symbol på at også vi i Songdalen var med og kjempet for friheten.
