Bjørg Penne i Songdalen har forsket frem en slektshistorie av det helt spesielle slaget: Ikke bare har hun laget et slektstre som går flere hundre år tilbake i tid, hun har også klart kunststykket å samle sammen såpass mye informasjon at hun for mange av dem kan fortelle om hvem de var og livene de levde. Resultatet er blitt en bok på over 950 sider om slekten til hennes egen far, og en bok på 680 sider om slekten til moren.
Av Ivar Eidsaa
– Når familien opp igjennom årene har vært samlet, har jeg alltid vært interessert i å høre mer om hvem våre forfedre var. Men det slo meg ikke at det kunne være viktig å ta vare på det foreldre, besteforeldre, tanter og onkler fortalte, forteller Bjørg Penne.
Da generasjonene før henne begynte å eldes, og noen falt fra, bestemte hus seg for å ta tak. Det var også da hennes egne barn begynte å spørre om hvor slekten kom fra, hvem de er og hva slags liv de hadde levd.
Hvem var de?
Hun startet på en møysommelig reise. Hun fant frem til slektstrærne til sin egen mor far, alle fire besteforeldrene og det samme for foreldre og besteforeldre til hennes ektefelle, Erling.
– Jeg har spist mange nistepakker på Statsarkivene rundt om, ler Bjørg Penne.
– En periode var jeg en svært flittig gjest både her i Kristiansand og andre plasser i landet, sier hun.
Etter hvert slo det henne at navn, fødselsdatoer, dødsdatoer og litt informasjon om hvor hver enkelt hadde oppholdt seg, i seg selv var interessant, men ikke mer enn det.
– Det som var mye mer spennende, var hvem hver enkelt var, hvor de hadde bodd, hva de hadde holdt på med og hva slags liv de hadde levd. Hvordan var det å vokse opp på den tiden hver enkelt hadde levd? Hva var levebrødet deres? Jeg bestemte meg for at hvert enkelt ektepar som førte slekten videre, ville jeg skrive så utførlig om som overhodet mulig, hva som hadde preget dem, spesielle hendelser i livet, forklarer hun.
Reiste rundt
Et detektivarbeid av de sjeldne kunne starte. Bjørg Penne reiste rundt til de i slekten som fortsatt levde, og hun tok kontakt med atter andre som visste mer og som kunne fortelle utfyllende om livet og levnet i de årene som akkurat den tanten, eller den tremenningen levde.
– Det er blitt mange herlige samtaler. Når jeg har tatt kontakt med de eldre i slekta som fortsatt lever, sier de som regel at «nei, jeg husker ingenting». Men når kaffekannen kommer på bordet og samtalen er i gang, er det ikke måte på hva de husker. Det ble etter hvert så mye informasjon som kom, at jeg måtte få tak en opptaker, humrer Penne.
Fikk mange små drypp
Som da ei tante kunne fortelle at Penns bestefar hadde vært med i vinterkrigen i Finland i 1939.
– Slike drypp gjorde at jeg fikk mer å jobbe med, og det første igjen til at jeg tok kontakt med både den svenske og finske ambassaden i Norge for å få innspill til hvor jeg kunne lete for å få tak i informasjon om området bestefar hadde vært i på den aktuelle tiden, sier hun.
Naturlig nok kom hun på sin vei over mange gamle dokumenter, bilder og annen informasjon, som hun har valgt å ta med i hver av bøkene. Et eksempel er da en gammel tante som hun besøkte mente at på loftet stod det noen gamle kladdebøker etter olderfaren hennes.
– I en av dem fant jeg en sang som min olderfar hadde skrevet, en rallarvise han hadde laget da han var med på å bygge ny vei i Birkenes kommune, sier hun.
En faktabok
Bjørg Penne streker under at hun har skrevet en faktabok om slekten til både hennes mor og far.
– Det en person har sagt, har ledet til å lete etter bekreftende informasjon et annet. Jeg har vært på utkikk etter bevis i form av dokumenter og fakta som kan supplere og bygge opp under det andre har sagt. Jeg har latt være å trekke konklusjoner når det ikke har vært grunnlag for det, sier hun.
Slikt blir det resultater av, som at nevnte bestefar både fikk diplom og æresmedalje fra Kong Haakon den 7. fordi han hadde kjempet for Norges sak under 2. verdenskrig.
Lokal slekt på morfars side
Slekten til Bjørgs mor er i aller høyeste grad lokal.
– Slekten til min morfar har aner til stort sett de fleste familiene i området, så faktum er vel at jeg er i slekt med de aller fleste familiene som opprinnelig er fra Greipstad, Finsland, Øyslebø og Konsmo, ler Penne.
Mange valgte også å reise til Amerika. Og på sin reise gjennom familiehistorien har hun fått låne en haug med gamle brever som familiemedlemmer som reiste til USA sendte til gamlelandet, og brev som dem som ble igjen sendte over Atlanteren til dem som hadde flyttet ut. Et engere utvalg av disse har hun også funnet plass til i boken.
Ble brent som heks
Hva annet har hun så funnet? Jo, at prest Reimer faktisk var den første presten som virket i Søgne gamle kirke, at Maren Pedersdatter den 20. april 1670 ble brent fordi dem som da bestemte og som stod for «rettergangen» konkluderte med at Maren måtte være heks.
Det er ikke gjort i en håndvending å skulle gjennomføre to så store prosjekter.
– Jeg begynte for 15 år siden, først i det små, og så har det bare økt på. Det har vært to spennende reiser, først å finne frem til mors slekt og deretter min fars. Mors slekt kommer fra Arendal/Holt-distriktet, sier hun.
Takknemlighet og ærefrykt
– Jeg har lært mye, og det har vokst frem en takknemlighet og ærefrykt for hva jeg har oppdaget. Mange av mine forfedre har levd utrolig krevende og vanskelige liv. Som familien som bodde på heia overfor Nodeland sentrum. I ei lita koie bodde mor og far og seks barn. De livnærte seg på en liten jordflekk, hadde svært lite materielle goder, og har nok sultet til tider. Men arbeidet med bøkene har også vist at samholdet, viljen til å hjelpe og solidaritet i praksis var på et annet nivå den gangen enn nå, sier Bjørg Penne.
Gjorde dypt inntrykk
– Det har også gjort stort inntrykk å se at fattigvesenet, datidens barnevern, så ofte grep inn med omsorgsovertakelse av ett eller flere av barna i de familiene som slet med å brødfø seg selv. Ikke minst gjaldt dette i de tilfellene hvor det ble født barn utenfor ekteskap. Det har slått meg mer enn en gang hvilken smerte, utfordringer og lidelser mange ble utsatt for.
– I enkelte tilfeller og for enkelte generasjoners vedkommende har det vært vanskelig å finne informasjon om noen av generasjonene fordi de nok valgte å rømme for å unngå å bli registrert, rett og slett av frykt for at samfunnet skulle ta fra dem barna.
– Arbeidet med bøkene har bidradd til at jeg har forstått hvor skjørt livende kunne være for mange av forfedrene, sier hun.
To solide bøker til tross, Bjørg Penne har ingen planer om å gi seg med det første.
– Målet er å ha en egen bok klar om ett år om min svigermor, om to år skal jeg ha klar boken om min svigerfar, sier hun.
I 15 år har Bjørg Penne holdt på. Resultatet er blitt svært overbevisende.
