Nå vil jeg skrive om noe som trolig er fremmed for mange i våre dagers Søgne. Det kan jo være at du tilhører en familie som er flyttet hit i løpet av de siste 50 årene. Eller du er vokst opp i en tid da dette emnet var nokså eller helt fraværende. Pussig på en måte, men det ble jo folk av oss guttunger også, selv om vi kom fra en annen tid. Men nå til saken: For dette var den naturligste ting av verden da jeg vokste opp på 1950-tallet. Men hva i all verden mener du, spør du kanskje, du som leser dette, hva er det du forsøker å si?
Av Jostein Andreassen
Identitet
Jo, vi, 10-15-års gutter rundt 1960, hadde en helt utrolig sterk følelse av identitet, og den var knyttet til begrepet gård. Faktisk, fysisk, geografisk og ikke minst psykologisk! Altså ikke en gård i betydningen en bondegård, et gårdsbruk, men en gård. En gård er et større område, for eksempel Lunde, Tangvall, Stausland, Sangvig, Trysnes, Lunde, Leire, Tånevig, Ålo, Stausland, osv. Selv var jeg fra Eig (vi sa Eig, ikke Eik, blaude konsonanter, veid du.)
Gården var vårt hjemsted, vår basis, vår postadresse, vårt eget jeg, dette var lenge før vi fikk gater (bortsett fra Høllegada og Vestergada i Høllen) og husnummer!
Vi var fra Eig, andre var fra Lunde, de igjen var fra Tangvall, osv. Vi og dem. Som du altså nå har skjønt, vi var altså veldig patriotiske overfor hjemstedet. Derfor visste vi nøyaktig hvor grensene gikk mellom vår gård og de andre tilgrensende gårdene: Om du ikke kjente disse, så var det bare skikkelig flaut. Heldigvis fikk noen hjelp av det at disse grensene ofte var svært markerte, det kunne være ei elv, en stor bekk, et ”torvgjerde” eller et spesielt steingjerde.
Krig!
Ja, slå den: Vi gutta på vår gård kunne til og med invitere gutta på enkelte av nabogårdene til ”krig”. Ja, jeg sa krig. Det høres da forferdelig ut, sier du, ja, men vi var jo ikke uvenner, vi gikk på skolen sammen, likevel skulle vi ha krig (det hørte kanskje med – alle gutter hadde vel indianerleir i skogkanten et sted).
Dermed ble vi enige om slagmark og tidspunkt –hvor denne krigen skulle foregå, og når. Dermed møtte vi opp før fastsatt tid, hadde krigen, sloss litt, nåja, det gikk fort litt vilt for seg akkurat da – med stokker og pinner og knyttnever og sånn, og det som verre var. I ettertid må jeg innrømme: Egentlig litt flaks og mer flaks at det gikk godt: Tenk, en av indianerleirene vi hadde, var plassert på toppen av Torsura, et høyt, sprukket og stupbratt fjell i Fårmyra, Eigeheia. Jeg kan i dag ikke begripe at vi turde klatre opp der ..
Artikkelen fortsetter under bildet.
Torsura, et sprukket fjell i Eigeheia. Ifølge en legende skal det en gang ha bodd et troll, en røse her, han hette Tor. Du ser jo trollet på bildet, to øyer, med nese og munn noe skjult bak bjørkelauvet. Tenk det, her hadde vi gutta indianerleir på toppen. Jeg grøsser når jeg tenker på det. At vi turde! Aller øverst, oppe ved trollets høyre øye, klatra vi opp på toppen fra utsida. Der var det ti meter rett ned. Leiren var uinntakelig nedenfra. Fra vest var vi sårbare, der var ei to meter bred sprekke i fjellet. Den skilte av leiren fra det øvrige berget, og gutta fra andre gårder kunne angripe oss om de monterte ei bru og forserte sprekka.
Slikke sårene
Så vant gutta på den ene gården, de andre tapte, alle ”slikket sårene” og var like gode venner etterpå. Ja, hånda på hjertet, det er både sant og visst. For eksempel, da vi på gutta på ”Eigeprærien” møtte gutta fra Lunde til krig ved bua på jordet til Ånen på Skeisermonen på Monen på Eig, ca. 1960, så fikk jeg et slag over ryggen med en staur av .., ja, jeg vet godt hvem, det svei litt, men jeg forsikrer, han og jeg var akkurat like gode venner siden.
Det ble aldri nevnt i ettertid og aldri brukt mot ham. Jeg tror det var på den måten med de aller fleste, sånn var det: ”Vil du være med på leken, så må du tåle litt av steken”. Og det var jo litt frivillig å være med .. Men om ikke, en kunne jo bli beskyldt for å være feig. Og det var det ingen som ville! Men det var litt viktig å være sterk (og det ble vi bondegutter), alt ble liksom så mye lettere da.
På samme måte og omtrent samtidig hadde gutta i Høllen (de var nok en egen ”klan” under gården Sangvig) krig mot gutta på Tangvall/Kleppland. Det gikk litt tøft for seg der også, skikkelig slosskamp mellom i alle fall et par av de største, har jeg hørt, slaget stod på det store jordet i Giskedalen på Føreid (som nå er bebygd).
Siden tok de en reprise, nå samlet de stridende seg etter avtale og etter skoletid til ny kamp på Skoleplassen på Nygård.
Dagen etter var de like gode venner, forteller en som var med.
Flere strider
Lunde-gutta hadde også krig mot gutta på Lohne, igjen omtrent samtidig, stedet var på jordet vest for veien ned til elva, foran riksvei 40 og våningshuset til bruk nr. 14.
Bl.a. skulle et stort furutre erobres, oppi der var det bygd ei hytte av Lohne-gutta. Det fortelles bl.a. at gutta oppi treet forsvarte seg tappert mot erobrerne. Hvem som vant, vet jeg ikke, alle syntes vel at akkurat de vant.
Men noen fra Lunde kom som forsterkninger på motstanderens lag. Det var visst uvanlig, men kampen måtte da ikke være avgjort på forhånd heller!
Indianerleir i Leireheia
Ikke for det at vi på Eig var spesielt krigerske og voldelige, jo, kanskje litt, men der var også tilløp til trefninger med oss involvert oppe ved Leire-guttas indianerleir i Leireheia, sør for huset til Magnus Pettersen. Dette var også ca. 1960.
Leire-gutta hadde forskanset seg, og de oppfinnsomme største gutta fra Leire hadde på grekeren Arkimedes’ vis konstruert store forsvarsvåpen som steinspretterter av sykkelslanger osv. Der satt de og ventet på Eige-gutta, som ikke kom – trolig hadde det gått rykter om at leiren var uinntakelig. Siden skulle de prøve å erobre Eige-guttas indianerleir inne ved Eigetjønna, men det ble heller ikke noe av. En som var med på dette (jeg var ikke der, kan jeg ha vært hos min bestemor i Egersund?) har siden presisert at det lå ikke noe uvennskap bak og ble det heller ikke i fortsettelsen: ”Jeg tror ikke de som vokser opp i dag, skjønner noen ting av dette, men du all verden så moro vi hadde det, og for noen minner!”
Forskrudde?
Var vi gutta på den tiden egentlig nokså forskrudde?
Ja, disse historiene høres jo høyst merkverdige ut, jeg skjønner det. Men jeg har hørt at gutta i Mandal på 1950-tallet hadde bydelskriger. Så de var trolig ikke noe bedre, og det er faktisk godt mulig at dette var et mer alminnelig fenomen enn folk i dag tror. Gutter over hele landet leste ikke bare Donald Duck, men fikk også solide impulser fra cowboy-bladene Vill Vest, Texas og Præriebladet. Vi kjøpte det førstenevnte hver uke for 30 øre hos Holst Try på Tangvall. Sjappa hans befant seg rett over Caltex bensinstasjon (NB: det var stasjonen på Lunde som var ”Tappen”), huset stod omtrent i krysset Rådhusveien/Torvgada, altså nå Rådhusveien 30.
Bladet var i sjekkhefte-format. Om du ikke hadde lest siste nummer av disse ovennevnte om hvordan det gikk med heltene Kaptein Miki, Kansas Kid og Buck Jones, så ble du helt utafor! Tenk, vi hadde til og med seriøse rettsaker etter forbilde fra bladene. Med dommer med klubbe, tiltalte, forsvarer og anklager! Bare skuespill, altså, men så synd det der ikke ble filmet! En annen helt var Ville Bill Hickock, og mannen med det klangfulle navnet hadde skjeftet på de to revolverne motsatt av alle andre og måtte dermed trekke med armene i kryss. Men om han kunne slå Lucky Luke og trekke fortere enn sin egen skygge, det tviler jeg på!
Vi lekte!
Men hør nå her! Vi kriget jo ikke bare! Vi spilte på stikka med fem-øringer både med pinne og strek, slo ball, sparka boks, lekte gjemme-og leite opp, spilte fotball, håndball, slo ball, lekte tikken og doktortikken, delte land, jippa pinne, lekte Hellig-hallo, lakka, ronsa, lekte ”sist på havegjerdet”, slo på ringen, klatra i trær, løp 60 meter, løp terrengløp, hoppa tau, eget og felles, hoppa med ring, kasta ball, lekte anti-over, osv.
Overpostmestergeneraldirektør
En fin ting var at når noen på en eller annen måte var litt handikappet, så kunne vedkommende delta likevel, da ”på gult og grønt”, det var betegnelsen for halvveis eller en fjerdedels deltakelse. Dessuten gjorde vi lekser, henta posten og avisen oppe hos Sofie på Posthuset på Lunde, ”dolla” Halfdan (det skjønte du nok ikke, å dolle, det var å erte en kjempesnill original som trodde han var (nei, han var jo!) Overpostmestergeneraldirektør. Så lånte vi masse barnebøker på Søgne bibliotek på Lunde hos hyggelige fru Årstøl. Det lå i smauet mellom Henriks hus og Handelslaget, dvs. et lite steinkast øst for Menighetshuset, hvor de samme nevnte krigerne gikk på Søndagsskolen hver søndag. Der lærte vi jo bl.a. at vi skulle være snille med hverandre, noe vi stort sett, men ikke alltid, var, når vi unntar hver gang vi hadde krig, selvfølgelig.
Og så ikke minst: Vi måtte hjelpe til hjemme. Alle måtte det. Vi som hadde gård, måtte sannelig jobbe og ta vår del. Noen kanskje i særlig grad, for å få det hele til å gå rundt. Jeg sier det igjen: Da jeg var ti år, virket det som min far regnet meg som en fullblods gårdsgutt, og det ble mye forlangt. Jeg kjørte traktor, bl.a. – om det egentlig var lov, var det visst ingen som tenkte på. Alt i alt: En lykkelig barndom og en god forberedelse til det voksne livet.
Men hvilken gård jeg kom fra, glemte jeg aldri!
