Dagens kristne studenter må helst skjule sin Jesus-tro på det nye lærestedet, blir vi fortalt.
Av Jostein Andreassen
Men hvorfor det? Anser de nye vennene dem ellers som intellektuelt underlegne? Men i så fall – det må da skyldes mangel på historisk kunnskap?
De eldste universitetene ble innstiftet av fremtredende personer av ulik bakgrunn i samtiden – de så ingen hindring i det å forene en fundamental gudstro med den høyeste form for tankemessig aktivitet. Fremdeles har mange av disse store institusjonene sin opprinnelige kristne parole: Vi kan nevne Europas eldste universitet i Bologna i Italia (1088, hvor nordmenn dro for å lære juss allerede på 1100-tallet), Oxford (1096), Abbaye Saint Victor de Paris (1108, hvor alle tidens norske prester kom til å studere) og Cambridge (1209). I USA har vi f. eks. Harvard (1636), Yale (1701) og Berkeley (1868).
Universitetet i Oxford har fremdeles mottoet ”Dominus illuminatio mea” (Herren er mitt lys, Salme 27,1) på sine skjold. Harvard hadde lenge ”Sannhet for Kristus og kirken”, siden er dette redusert til ”Sannhet”. På filosofibygningen ved Harvard står det fremdeles: ”Hva er da et menneske – at Du husker på det” (Salme 8,5). Og over inngangen til det berømte Cavendish-laboratoriet i Cambridge, hvis forskere over tid er blitt tildelt hele 30 Nobelpriser, står det ”Herrens gjerninger er store, alle som elsker dem, grunner på dem” (Salme 111,2).
Artikkelen fortsetter under bildet.
”Dominus illuminatio mea” (Herren er mitt lys, Salme 27,1), er mottoet til universitetet i Oxford.
Tallrike middelalderhistorikere med søylene A.H. Whitehead og J.H. Brooke i spissen fremholder at den vitenskapelige revolusjon som kom på 15-1700-tallet, oppstod nettopp i det kristne Vest-Europa på grunn av troen på en rasjonell og monoteistisk Skaper. Briten C.S. Lewis, mannen bak ”Narnia”-serien, formulerer elegant deres konklusjoner i ordspillet ”Menneskene ble vitenskapelige fordi de forventet Lov i naturen, og de forventet Lov i naturen fordi de trodde på en Lovgiver.” Hvorfor liknende ikke skjedde i Østen, blir nøye forklart av China-eksperten Joseph Needham: I mylderet av guddommer der, fantes ingen liknende enhetlig høyere makt. I så måte er moderne, eksperimentell vitenskap faktisk Kristendommens gave til menneskeheten.
Et spennende apropos til et slikt faktum finnes i 1. Mosebok, kap 2,19ff.: Allerede der og da setter Gud sitt nyskapte menneske i gang med biologiforskning – nemlig å navngi ”alt feet og himmelens fugler og alle villmarkens dyr.” Alle som driver med vitenskap, vet hvor grunnleggende slik navngiving er – taksonomi.
Av vitenskapens pionerer kan her nevnes navn som Kopernikus, Kepler, Mendel og Lemaitre – et blytungt forskerkollegium! Alle disse var troende kristne og på en Skaper.
Nicolaus Kopernicus (f. 1473) var polsk geistlig og astronom. Han foreslo et astronomisk system der grunnideen var at Jorda kretser rundt Sola og roterer om sin egen akse. Det kopernikanske verdensbildet brøt med det eldre ptolemeiske (etter Ptolemaios ca 140 e.Kr.) der Jorda var Universets midtpunkt.
Johannes Kepler (f. 1571) var tysk munk, astronom og matematiker. ”Keplers tre lover” beskriver planetenes bevegelse rundt Sola og som elliptiske – ikke sirkelrunde som tradisjonen fra Aristoteles (300-tallet f.Kr.) tilsa. Kepler var overveldet over at han kunne beskrive fakta i verdensrommet ved sin matematikk: ”Jeg vil tenke Guds tanker etter Ham”, sa han. Så i stedet for at en Skaper forhindret vitenskapen, så var det troen på en Skaper som drev den fram ..
Johann G. Mendel (f. 1822) var østerriksk munk. Han la grunnlaget for den moderne genetikken ved å krysse erteblomster i klosterhagen. Da viste han hvordan egenskaper kan arves fra en generasjon til den neste. Hans eksperimenter er vist i nær sagt alle dagens naturfaglige lærebøker.
Georges Lemaitre (f.1894) var belgisk prest og kosmolog. Han brukte Relativitetsteorien til å konstruere bedre universmodeller enn dem som tidligere var fremmet av Albert Einstein (f. 1879) og russeren Aleksandr Fridman (f. 1888). Vår nåværende beskrivelse av Verdensrommets ekspansjon, begynnelsen som et ”Uratom” (de l’atome primitive) og tolkningen av Einsteins ”kosmologiske konstant” som uttrykk for den mørke energiens tetthet, stammer fra Lemaitre. Faktisk forutsa han allerede i 1931 at Universet i de siste milliarder år har befunnet seg i en epoke med akselerert kosmisk ekspansjon, noe som ble oppdaget og godtatt først i 1998.
Lemaitre var ”Mannen som korrigerte Einstein”. I oktober 1931 sendte han sine beregninger ut fra tyskerens likninger om Universet til opphavsmannen selv. Einstein, som på denne tiden trodde på Aristoteles’ tese om at Universet var evig, skrev dette uforglemmelige tilbake: ”Deres kalkulasjoner er korrekte, men Deres fysikk er avskyelig (’abominable’).” Universets utvidelse, rødforskyvning fra fjerne galakser og kosmisk bakgrunnstråling var avgjørende for at Big Bang–teorien slo igjennom ca 1966. Lemaitre omtales i dag som ”Big-Bang-teoriens far”.
Men den vise jødiske Einstein, som altså opplevde det utrolige å bli korrigert på sitt eget spesialfelt, uttalte så interessant i vår sammenheng: ”Jeg er ikke en ateist”, jf. hans nye biografi av W. Isaachson: ”Einstein. His Life and Universe” (Simon&Schuster, 2007:386). I en annen sammenheng sa han: ”It is in this sence that the world of our sence experiences is comprehensible. The fact that it is comprehensible is a miracle” (”The Journal of the Franklin Institute”, Vol 221, No 3, 1936.)
Svært relevant i vår sammenheng er også, ifølge B.A. Shalevs bok: ”100 Years of Nobel Prizes” (Atlantic 2003), at henholdsvis 72,5 % og 65,3 % av vinnerne i kjemi og fysikk i perioden 1900-2000 vedkjente seg kristendommen som livssyn.
Og her har jeg jo ikke en gang nevnt en annen kruttsterk Guds-troende kvartett: Galileo, Newton, Clerk Maxwell og Faraday.
For hadde ikke Gud skapt verden, så hadde vitenskapsfolkene ikke hatt noen ting å forske på ..
Jostein Andreassen.
