Det er ro og verdighet over 99 åringen Ingebjørg Hansen som har opplevd mye i sitt lange liv. Og hun husker – og kan fortelle, med detaljer. Om oppvekst og krig, opplevelser og gleder. Det er med takknemlighet hun deler fra nesten 100 års livshistorie.
Saken står i Julemagasinet/Fritidsnytt nr 9 2025
Vi er så heldige å få besøke den kvikke 99 åringen. Ingebjørg har mye å fortelle om både eget og mannen Hans Tag Hansens liv, søgnegutten som hun giftet seg med i 1947.
Stolt av oppveksten i Eiken
Ingebjørg Hansen er født med etternavnet Telhaug på Austre Verdal i Eiken 26. juli i 1926. Det er snart 100 år siden. Her vokste hun opp som eldst av tre søsken på en gård hun stolt viser bilde av på veggen. Det er varme og glød i Ingebjørg når hun forteller om livet i Eiken.
– Bestefar John A. Telhaug var lærer og kirkesanger i Åseral. Han dro til Ås i Østfold for å gå på lærerskole sammen med kameraten Åsulv Bryggeså i 1877. Det var ikke lærerskole i Kristiansand på den tiden. Veien var lang, og på vinteren gikk de på ski hele veien, forteller hun stolt.
Hos besteforeldrene bodde hun en periode som barn da begge foreldrene var i USA. Far til Ingebjørg var i en del år i Canada for å drive to farmer, som hun sier. Da han giftet seg med mor dro han over for å avvikle farmen sin i Canada og dro så til USA.
Da jeg var født dro mor over for å være sammen med han i tre år i USA, og det var bestemor som passet på meg. Men i 1932 kom de begge tilbake for godt. Sønnen Rolf og kona har vært der og sett hvor far til Ingebjørg hadde farm, i Saskatchewan.
Bilde av gården hvor Ingebjørg vokste opp henger sentralt plassert i stua.
Krigen i 1940
– Vi hadde det godt i Eiken, men plutselig en dag kom krigen som et sjokk. Jeg gikk på folkeskolen da, var bare 13-14 år. Vi ble sendt hjem fra skolen, da læreren ble kalt inn som fenrik i krigen. Jeg husker vi gikk hjem den dagen fra skolen og krigskjøretøy kom kjørende langs veien og skulle til Evje. Det var trist. Tyskerne virket så kjent med alle veier, forteller hun.
– Arbeidet holdt oss i gang under krigen. Det ble mindre tid til å være redd. Vi hadde gård og tilgang på mat, med kyr og sauer. Men tyskerne som bodde på Skjerka kom tidt opp for å kjøpe smør og melk av oss. Det fikk de ikke. Det var vennlige soldater som ikke truet oss, men de kom ofte på kontroll for å sjekke hvor mange kuer og kalver vi hadde og målte opp mengden poteter. Det var kun lov å ha et visst antall kuer og kalver og mengde poteter, forteller hun.
Skjulte russisk fange
– I mars i 1945 kom det en russisk fange som hadde rømt fra tvangsarbeid ved Knaben gruver. Det var 21 år gamle Stephan Zdorovets fra Kviterussland, i dag Belarus. Han var sulten og kom til oss og mor ga han mat og melk. Noen dager senere dukket han opp ved naboløa. Det var en farlig tid. Men fire naboer ble enige om å ta vare på han og be han gjemme seg under Tjuvhelleren.
En dag ropte mor på meg og sa jeg måtte holde på en hemmelighet. Hun fortalte meg om russeren under helleren. De fire naboene byttet på å gå med mat, og nå måtte jeg hjelpe til. Det var et hardt og stort ansvar, som vi utførte til 8. mai. Etter freden bodde han på gården hos Hobbesland. Men så kom engelskmennene og hentet han for å sende han til Russland, forteller hun.
Alle brev kom tilbake
– Folk sendte brev og prøvde å få kontakt med Stephan etter krigen. Men det kom ingen lyd, brevene kom i retur. Vi var nok litt skuffet. Men det var strengt i Russland, og de fikk nok ikke sende noe brev. De ble satt i arbeid, det var tøffe tider i Russland. Vi vet nå etterpå at han ble gift og fikk tre barn. Magne Haugland og medhjelpere forsket på saken og greide å få kontakt med en av sønnene, forteller Ingebjørg.
Fikk treffe sønnen i 2008
Sønnen Aleksej kom til Norge i 2008 og var med å avduke en informasjonstavle ved Tjuvhelleren. Ingebjørg fikk treffe sønnen og kona der, og de kom også hjem til Ingebjørg på Leire, forteller hun og viser et bilde av de tre. Det var moro å treffe han, veldig gildt, og de fikk kaffe her hos meg, forteller Ingebjørg.
Bildet er falmet, men minnene tydelige, om besøk av Aleksej og kona som kom til Norge i 2008. Sønnen og kona til russerfangen som hun var med å redde under krigen.
Hvordan de møttes
Vi lurer på hvordan Ingebjørg fra Eiken møtte Hans Tag Hansen fra Søgne.
– En del kjekke søgnekarer kom over fra Flottorp hotel, som ligger øst for Verdal. Hans Tag Hansen var en av karene som deltok i begravelsen til motstandsmannen Pål Eiken i Eiken kirke. Den dagen traff jeg Hans igjen, han gikk da på ski over heia fra Flottorp hotel til Eiken kirke, forteller Ingebjørg.
Ingebjørg begynte på Industriskolen i Elvegata i Kristiansand i 1946, og lærte finere håndarbeid som hardangersøm. Denne tiden fikk hun mer kontakt med Hans som da drev Leire Sag & Mølle. Søster til Hans drev børskaféen i Rådhusgata i byen hvor de møttes. Hun gikk også på Husmorskolen i Sør-Audnedal.
– Vi giftet oss 19. juli 1947. Det var et stort bryllup på Verdal med over 100 gjester. Jeg tok etternavnet Hansen når vi giftet oss. Barn og barnebarn har senere bare brukt Tag, forteller hun.
Mannen risikerte livet under krigen
Mannen gjorde en livsviktig innsats for mange i Søgne under krigen. Det var noen harde år før og under krigen. Hans hadde tatt over mølla og sagbruket som faren Severin Hansen bygde i 1917, og gikk på møllekurs i 1939. Så når krigen kom var han nyutdannet møller bare 23 år gammel.
– Det ble gjennomført tøffe kontroller av hva som skulle males her av tyskeren. To kilometer øst bodde lensmannen i Søgne som var nazivennlig. Når Søgnefolk begynte å sulte og de hadde behov for å male mer enn rasjoneringskortet tillot, så kom Hans i en vanskelig situasjon. Men han tok sjansen på å male mer til folk enn tyskerne tillot. Han malte korn til alle som trengte det. Og det foregikk på nettene i stummende mørke. Folk trengte mel og mat, og med god hukommelse greide han å svare godt for seg når kontrollene kom, forteller Ingebjørg.
Gjemte radio under krigen
Når freden kom 8. mai fant mannen fram en radio som han hadde gjemt under saga. Hos svigerfar var det samlingsplass, og radioen ble satt opp her og alle naboene hørte på radio om at det var blitt fred i Norge. Det var jo vågsamt av Hans å gjemme den, synes hun, og forteller at mannen var god til å preke med folk og var sosial.
Sølvfatet med tilbehør har hedersplass på sjenken i stua.
Takk fra Søgnefolk
Ingebjørg viser stolt et nydelig sølvfat med inngravering. Her står det: Brudlaupsgåve 19.07.1947. Hans Tag Hansen, som ei lita påskyning for den hjelpa han yta Søgnefolk under krigen 1940-45 med mylla si.
Innskripsjonen fra 1947 kan fortsatt leses.
– Da vi giftet oss i 1947 gikk folk i Søgne sammen om å gi oss penger som vi skulle bruke til noe som et minne om innsatsen til Hans under krigen. Hele 170 mennesker var sammen om pengegaven. Vi valgte oss et stort sølvbrett med kaffekanne og tilbehør. Det var noe av det peneste vi kunne finne, og med sølv hadde vi noe av verdi for alltid, forteller Ingebjørg.
Drev sagbruk etter krigen
Etter krigen ble det slutt på mølleaktiviteten, og Hans økte driften på sagbruket. Folk kjøpte opp brakker etter tyskerne og materialene måtte kuttes til husbygging. Her var det Hans som hjalp til.
Trives på Leire
– Jeg har trivdes her på Leire i Søgne, og vi har hatt en fin vennekrets her med naboene. Huset mitt står rett ved mølla som ikke er i bruk i dag, med fin utsikt til elva. Hans drev sagbruket i mange år så lenge han levde, forteller Ingebjørg, som har vært enke i 37 år.
Hans var noe eldre enn Ingebjørg, født i 1917, og ble bare 70 år gammel, han døde i 1988.
Siden den gang har Ingebjørg greid seg. Hun skryter av sønnene som nå begge bor i Kristiansand og hjelper til. Rolf og kona bor rett ved siden henne på Leire og Arne på Lund i byen. Hun har tre barnebarn og ni oldebarn. Alle med bilde på veggene, og Ingebjørg forteller stolt om etterkommerne.
Jobbet på ELMA i mange år
Mange kjenner kanskje Ingebjørg fra butikken Elma Manufaktur og Trikotasje. Her jobbet hun i mange år fram til 2001, da var hun 75 år. Før det var hun assistent hos en tannlege i åtte år.
Gir energi til andre
– Jeg har det bare veldig godt. Men ingenting gjør seg selv, det er viktig å ta ansvar selv og ikke forvente at andre ordner opp, mener hun. Selv har Ingebjørg vaskehjelp, barnebarn som støvsuger og hun lager god middag til seg selv hver dag. Det mener hun er viktig for helsa.
– Jeg har hatt kreft og er kommet over det. Nå bruker jeg rullator når jeg går, men tar ingen medisiner. Det har gått med Guds hjelp. Og jeg har så mye å takke for, sier Ingebjørg, noe hun gjentar mange ganger under samtalen.
Hun forteller hun tidligere var aktiv på seniordans og på Spaserstokken. Det er noe hun anbefaler for å holde seg i aktivitet. Daglig går hun flere runder nå med rullatoren ute for å holde seg aktiv.
Det er ro og verdighet over 99 åringen. Her har hun også på seg «dubbeditten» som hjelper med lyd når hun ser på TV.
– Det å ha mye å gjøre har reddet meg opp igjennom, og gode venner. Og nå har jeg fått denne «dubbeditten» her som gjør at jeg kan se og høre på TV uten å ha lyden så høyt. Jeg bruker nemlig høreapparat, sier hun og viser «dubbeditten» som er koblet til høreapparatet, og som hun har hengende rundt halsen. Det virker ikke som Ingebjørg er redd for å prøve nye ting.
Ved siden av stolen ligger aviser og blader og et strikketøy. Håndarbeid er viktig, og hun liker å ha noe å gjøre hele tiden. Ikke har hun tid til middagslur heller. Tidligere har hun brodert hardangersøm til både barn og barnebarn. Hun er også opptatt av å bruke restegarn, og lager sokker og lapper som hun gir vekk.
Folk må være greie med hverandre
– Det er en ny tid vi lever i. Det er veldig rart med krigene nå. Jeg kan ikke forstå noen ting, sier hun.
– Det er viktig i livet å holde sammen og å være greie med hverandre. Det er livsvisdom i det, sier Ingebjørg, som selv virker veldig lys og glad til sinns, og forteller at hun liker å preke med folk, og hjelpe så de har det greit.
Det bekrefter også sønnen Rolf som stikker innom når kaffe og kake kommer på bordet under besøket. Han forteller at mor ofte har besøk, og det er mange som vil snakke med henne, hun utsondrer energi til andre.
Selv sier hun at det er en måte å få energi selv.
– Kaffe er Guds velsignelse, sier Ingebjørg, som serverer spesialiteten Ingebjørgs smuldrepai til kaffen. Den har hun laget noen hundre av opp gjennom årene, og vi får med oss oppskriften.
Vi takker for et hjertegodt møte med Ingebjørg, med livshistorier og livsvisdom vi tar med oss på veien. Mye kunne vært skrevet om nærmere 100 års livserfaring og opplevelser.
Et lite bilde av Ingebjørgs smuldrepai. Det meste var spist opp da Fritidsnytt kom på å ta bilde.
Ingebjørgs smuldrepai
1 ½ kopp mel
1 liten kopp sukker
2 små skeier bakepulver
1 egg
Dette smuldres sammen tørt.
Paiforma smøres og det legges et godt lag med eplebiter eller rabarbra.
Så legges smuldredeigen over. Det skal drysses med kanel og mandler og gjerne strøsukker.
Så skal det smeltes smør, og en halv kopp smør helles over det hele på toppen.
Paien stekes i ca 45 minutter i 180-200 grader.
Ingebjørg anbefaler litt is ved siden av
Kilde til artikkelen er også særoppgave av Andreas Tag, barnebarn til Ingebjørg, som intervjuet bestemor og flere om Leire sag og mølle. Og takk til Rolf Tag for korrektur og Jostein Andreassen for tips.
