Pål Repstad med ny bok om religiøse trender Norge: – Akkurat sånn var det!

Å gå til nattverd er ikke så alvorlig som det en gang var. Å nyte alkohol i kristne miljøer er i dag mer vanlig enn uvanlig, og er det i det hele tatt noen som husker at strikkepinnene måtte legges bort på søndagen?

Tekst og foto Anne Gunn Pedersen

Professor i religionssosiologi, Pål Repstad, utga høsten 2020 boken ”Religiøse trender i Norge”, hvor han tar for seg utviklingen i religiøse miljøer fra 1960-tallet og fram til i dag. Mange vil kjenne seg igjen, og mange vil nok få bekreftet egne observasjoner.

Oppvekst
– Du vet når du vokser opp i Søgne, innleder Repstad, med et tonefall som avslører at søgnedialekten er bevart, til tross for at han i mange år har vært bosatt øst for Varoddbrua.

– Jeg var omgitt av mye religion, min far var jo teolog.

Far var Laurits Repstad, kjent lokalhistoriker i Søgne med yrke som statsarkivar, men som like gjerne kunne iført seg prestekjolen.

– Han pleide å si, med glimt i øyet, at han var den eneste statsarkivar, ved siden av Henrik Wergeland, som var teolog. Det er visst riktig, humrer sønnen og legger til at selv om faren aldri praktiserte som prest, var han religionslærer i skolen noen år, søndagsskolelærer i over 30 år, og ellers aktiv i Søgnes menighetsliv.

Pål Repstad ble dermed tidlig presentert for tanker og refleksjoner rundt teologiske spørsmål. Både misjonærer, bedehusfolk og teologer var en del av omgangskretsen i Høllen og på Lunde.

– Far mente likevel at det ble en del maktutøvelse i religiøse miljøer, og at religionen ble brukt til sette folk på plass. Han syntes at det kunne bli for strengt, minnes Repstad, som tror at noen av disse tankene bidro til egen interesse for de menneskelige sidene ved religiøst liv, og at dette er noe av årsaken til valg av studier.

Nybrott
– Jeg startet med statsvitenskap, og så ble det mellomfag i kristendomskunnskap, etterfulgt av sosiologi grunnfag, forteller han..

Hovedfag i statsvitenskap, med internasjonal politikk som fordyping, ble neste steg. Da han skulle velge tema for hovedoppgave, dukket det opp et stipend fra Egede Instituttet for norsk misjon.

– Kanskje litt ”follow the money”, smiler Repstad om stipendet på 3.000 kroner.

Oppgaven var å skrive noe om norsk misjon fra en samfunnsvitenskapelig synsvinkel.

– På 60 tallet var samfunnsvitenskapen ny, men på vei inn, forklarer han.

Resultatet ble søknad og innvilget stipend, etterfulgt av fordyping i norske misjonsblader. Spørsmålet studenten stilte seg var: Hvordan beskriver de misjonslandene, som jo også var utviklingsland, og hva slags strategi for utvikling har de?

– Dermed var jeg inne i religionssosiologi som en ramme for prosjektet.

Et helt nytt fagfelt i Norge betydde imidlertid lite veiledning fra etablerte forskere, så her ble det et slags nybrottsarbeid. Repstad slo seg sammen med et par andre som drev med lignede studier, og i fellesskap lærte de hverandre faget.

For Pål Repstad har det blitt rundt 50 år som forsker i religionssosiologi, ved siden av forskning på helse- og sosialinstitusjoner. Han har gitt ut en rekke fagbøker, og selv om han er pensjonist på femte året, veileder han fortsatt studenter og har fremdeles kontor på Universitetet i Agder.

Spenninger i Søgne
Boken ”Religiøse trender i Norge”, er i stor grad blitt en sammenfatning av forskning fra andre, sammen med tidligere forskning fra Pål Repstad selv. Generelle undersøkelser på religiøst liv i Norge har pågått i mange år, og han har også skrevet om Søgne i denne sammenheng. I boka som ble gitt ut i forbindelse med Agder Folkehøyskoles 120 års jubileum 2005, er kapittelet ”Kristenliv i Søgne – en kilde til spenninger og integrasjon” signert Pål Repstad. Her tar han for seg flere sider ved kristenlivet i bygda.

– Jeg vet ikke hvor sterk den spenningen er nå, men Søgne er ei typisk sørlandsbygd i den forstand at religion har stått sterkt, og at det har vært bølger av vekkelser, forklarer han.

I artikkelen beskriver Repstad en gradvis liberalisering fra 1980-tallet og utover, ved blant annet dannelsen av Søgne Y´s Mens´s Club, som var åpen både for kvinner og menn. Det het i statuttene for foreningen at målet var å skape et sted ”der både bekjennende kristne og andre kan være seg selv og bli akseptert nettopp slik man er – uansett livsmønster”.

I samme artikkel forteller en person Repstad intervjuet, og som ser kristenlivet utenfra, om endringer i livsstil.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Tidligere hadde jeg kolleger som omtrent ikke ville være i et rom der det ble nytt alkohol. Nå kan de samme personene godt ta et glass rødvin eller tre, og de er fremdeles kristne.

Videre omtales musikklivet, som etter hvert ble en fellesarena for bærere av ulike livssyn. Koret Belcanto, stiftet 1985 og tilknyttet Søgne menighet, har hatt mye samarbeid med ”det frilynte” Søgne Bygdekor og Søgne Messingensemble. Det ble blant annet flere oppsetninger av ”Sanger om Søgne”, noe som ble en stor suksess. Her skrev for øvrig Pål Repstad flere av sangtekstene.

Andre inkluderende arrangementer som nevnes i artikkelen er de årlige skidagene, der Skigruppa i Søgne idrettslag samarbeidet med Søgne Menighet.

Sånn var det!
Pål Repstad har i årenes løp mer enn gjerne besøkt menighetsfora og kristelige organisasjoner for å legge fram forskningsresultater om endringer i Sørlandets religiøse liv.

– Både fordi jeg synes det er moro å formidle forskning, men også fordi jeg har hatt forventning om respons, slik at det nærmest blir en ny runde med datainnsamling. Det blir mye gjenkjennelse, forteller han.

Som da han møtte en ivrig og lydhør forsamling i et bedehus i Holum.

Etter Repstads foredrag, kom det fra en tilhører: Akkurat sånn var det i Holum! Før en annen repliserte:

– Det var ikke sånn i Laudal!

– Dette sier noe om lokale variasjoner, og ikke minst at lokale kristne ledere kunne ha betydning, sier forskeren.

 Streng livsstil
En undersøkelse han presenterte for en del år tilbake forteller også om den religiøse gløden som sluknet. Han intervjuet et tyvetall som hadde vært aktive i kristne sammenhenger, men som hadde trukket seg ut.

Ungdommer skiftet miljø, kanskje på grunn av studier, og ikke alle oppsøkte kristne forsamlinger da de flyttet, selv om minnene var gode fra ungdomsgruppa i hjembyen.

– En ganske harmonisk overgang for disse, kommenterer Repstad, men legger til at andre ungdommer strevde mer.

– De som hadde vokst opp i mer pietistiske miljøer hadde en vanskelig utgang da de skulle frigjøre seg. For eksempel å drive med idrett kunne i noen miljøer kollidere med det å være kristen. Noen opplevde å komme til kort, både i forhold til strenge moralske krav, men også på grunn av sterke forventninger om å holde andakt og drive med gateevangelisering. De fikk det rett og slett ikke til. I noen frikirkelige forsamlinger kunne forventning om tungetale bli et problem. Man skulle vise til sterke opplevelser, men kom til kort. Noen utviklet kritikk mot krav framsatt i menigheten og ble etter hvert sterkt uenige i det de hadde blitt fortalt, selv om enkelte nå vil kunne si at ”I dag hadde jeg nok ikke behøvd å velge mellom idrett og kristendom”.

 Stillferdig endring
Dobbeltmoral er også noe som har ført til skuffelse og gjennomtrekk i religiøse miljøer, eller ledere som taklet kritikk på en dårlig måte. Som når en ungdom dristet seg til å foreslå at musikken kanskje kunne være mer spenstig og ble møtt med at man umulig kunne være kristen med slike ønsker.

– Musikkstil ble i slike tilfeller gjort til et spørsmål om teologi, men teologiske spørsmål var ikke nødvendigvis tema, mer den strenge livsstilen, der det ble satt begrensninger på ungdommelig livsutfoldelse, sier Repstad.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Spørsmålet ble for mange: Trenger det egentlig være slik?

Fra enda lenger tilbake vil noen kanskje huske motstand mot både kortspill, kino og strikking på søndagen, men som Repstad sier:

– I dag kan vi se det komiske i dette, men noen av disse holdningene hadde nok i starten en rasjonell årsak. På 1800-tallet fløt alkoholen, og noen tapte gård og grunn i kortspill.

Pål Repstad viser til at endringer gjerne skjer stillferdig i konservative miljøer, ofte når nye generasjoner overtar. Tilbakeflyttere til hjemstedet kan ha en strategisk rolle.

– Det fascinerer meg. De som reiser ut av bygda, eller småbyen, tar utdanning og har sitt yrkesliv andre steder, for så å vende tilbake til hjemstedet. De har i disse årene sett at det er mulig å profilere kristenlivet annerledes. Samtidig har de en bedre lokalkunnskap og blir dermed bedre taktikere enn de som kommer busende mer rett på fra andre steder. Tilbakeflyttere er en interessant gruppe, sier Repstad.

Positive overraskelser
– Er det noe som har overrasket deg i arbeidet med forskningen?

– Ikke så mye det som handler om endringer i norsk kristenliv, men mer når det gjelder andre religioner. Det var lærerikt å bli bedre kjent med nyere forskning på det feltet, og det ble flere positive overraskelser.

Repstad viser til seriøs forskning som forteller at det går ganske bra med integrasjonen i Norge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Det oppleves meningsfullt, også for meg personlig, å kunne legge fram studier som kan gi grunn til optimisme på dette området, for det er nok slik at en del av dem som er skeptiske til innvandring henter mye stoff fra media. Det er mye god vilje i alminnelige massemedier i Norge, de kan være nyanserte, men samtidig har mediene en tendens til å fokusere på konflikter. Det gir seg også utslag når det gjelder integrering, så det er fint å kunne formidle forskning som gir et mindre negativt bilde.

I møte med muslimske studenter erfarer professoren at disse ungdommene er svært dyktige, og at de reflekterer mye.

– På en måte forhandler de med egen oppvekst og tradisjoner. Det er fint å møte dem, sier han.

 Liberalisering
Ellers er ikke Pål Repstad opptatt av å mene så mye om de funnene han gjør, men at det er mer snakk om å beskrive endringene, tolke og prøve å forstå.

– Er man sosiolog og samfunnsviter, er det vanskelig å være fundamentalist og motstander av en hver endring, reflekterer han, og legger til at han ser positivt på en del av utviklingen.

– Samtidig tror jeg at dersom religiøse tradisjoner blir visket ut, er det mange som vil miste verdifulle holdepunkter.

De siste 50 år har utviklingen uten tvil gått i en retning av en mer romslig religion.

– Det moralske handlingsrommet er større, forholdet til alkohol har gått fra avhold til måtehold blant mange. Når det kommer til religiøs forkynnelse, handler den i dag nesten aldri om å skremme med helvete, men heller at du får et rikere liv her og nå, hvis du tar i mot, oppsummerer Repstad.

At det fortsatt fins lukkede samfunn er likevel et faktum. Jehovas vitner og Menigheten Samfundet nevnes i denne sammenheng.

Repstad sier at slike lukkede samfunn representerer metodiske utfordringer for religionssosiologer fordi medlemmer og ex-medlemmer ofte har helt ulike versjoner.

– Men også disse samfunnene er under press for å bli mer åpne.

Hovedtrenden i det religiøse liv som helhet er liberalisering, konkluderer Pål Repstad.