Det er sommernatt og dagen ligger gryende i påvente. Nattemørket omslutter, samtidig som sommervarmen ivaretar oss med svalende kjærtegn. Det smale vinduet gir skinnet fra utsiden en trolsk opplevelse i forvandling mot noe lysere og vakrere.
Av Håkon Repstad sr
Vi sanser det begge når vi i en kort stund velger å ha blikket festet mot dette, i stedet for hverandre. Og vi lytter. Trekronene synger. I morgenbrisen fatter vi noe av naturens under. Fra hemmelige steder der omkring høres kvitter og begynnende fuglesang, en intens flørt og i glede over atter en ny dag. Slik som oss to. Vi bare ligger der på ryggen og stirrer opp i taket, med fingrene foldet sammen til en enhet. Smilene er bekreftelse på det lovlige, men nære nok til ungdommelig troskyldighet. Natta har gått fort og de søte drømmene er bare delvis opplevd, men nok for oss begge.
Innbyr til besøk
Er vi musestille høres alt det som ellers ikke høres. Vi vet at muselorten omkring skyldes noen som piler musestille over gulvet til en avkrok eller et skap. Etterlatenskapen alene er ikke årsaken til hytteluktens spesielle eim. Heller ikke de gamle madrassene med hull i. Slik er det her på Torjushytta. Det gnistrer livlig i vedovnen når den til tider tennes med lokale tørepinner, og varmen tørker fuktigheten i veggene omkring. Slik innbyr stedet besøkende.
Kanskje av mennesker på svermetur som oss to, eller jegere som benytter anledning til hvile. Kanskje harehunden ligger sammenkrøllet i dyp søvn, sliten under det enkle bordet, for tidvis å skrape med labbene mot gulvet i takt med drømmene fra dagen. Hytta er der, til disposisjon for alle som vet hvor nøkkelen er.
Et paradis av enkelthet
Gjemt like oppunder dørsvilla. Torjushytta, et paradis av enkelthet og med en tidvis tørr brønn like ved. Et utfartssted, et mål for mange på søndagstur, store som små. Kanskje på barmark i lette gummisko eller med jaktstøvler på. Snødekte Torjusheia kunne vinterstid like gjerne besøkes av skiturister med treski på bena, ikledd nikkers og beksømstøvler, og til denne spennende basen, lille Torjushytta, syd på heia. Plassen er idyllisk, og på førti, femti og sekstitallet gikk trafikken dertil med begjær i sinnet. Som besøkende, ikledd dress med tversoversløyfe eller finskjorte og slips. Og turen opp kunne oppleves strevsom og tung, men var man først kommet frem var strevet verdt hver svettedråpe.
Brukergenerasjonene ebber ut
Brukergenerasjonene er i ferd med å ebbe ut. Jeg har lyst til at Gunnar Lunde skal fortelle. Han tilhører brukergenerasjonen mer enn meg, og vi kjenner hverandre fra arbeidsplassen hans hos Brødrene Repstads Karosserifabrikk A/S på Lunde. Vi møtes i på Skjærebakken, vis a vis Lunde skole. Gunnar er godt voksen. Han har fylt åttifem. Kona, Gudny, er også hjemme.
– Min far, Petter, var slakter hos Eikestøl på Lunde, forteller Gunnar.
– Når anledningen tilsa at han måtte til Borøy for å slakte, var det at folk hadde nevnt for han at de av og til kunne observere et sterkt lys inne fra fastlandet. Far hadde tenkt på muligheten. Kunne det være petromaxen på Torjushytta de observerte. Parafinlampa som hang i det sydvendte hyttevinduet. Og det var helst i helgene. Det var da min far forstod at Borøy-folk stilltiende ble varslet om at Torjushytta på Torjusheia var i bruk.
Materialene kom fra Lunde
Gunnar fortsetter:
– Materialene til Torjushytta kom opprinnelig fra kraftverket bak Handelslaget på Lunde. I bekken opp mot Kjursbakken var to demninger. Disse ble vannkilde for det lille lokale kraftverket, hvis navn var «Trangens elektriske Anlæg». Med begrenset kapasitet på opptil fire kilowatt, ble dette nedlagt i 1923.
«Trangen» ble revet og materialene tatt i bruk av ivrige frivillige. Disse dannet grunnlaget for hytta på Torjusheia. Og opp dit var det bratt og til dels vanskelig terreng. Det ble frakt med hest og kjerre til Stitjønn, via Repstad, og derfra opp på best mulig egnet vis.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Brødrene Leiv og Gunnar Lunde utenfor rester av hytta som var. Foto: Privat.
Slitsomt byggeprosjekt
Gunnar viser et bilde der en hest er avbildet utenfor hytta. Beviselig har nok hesten hatt et lite ord med i laget, selv om mesteparten av det som måtte til ble båret opp med mannekraft av ivrige pådrivere. Byggeprosjektet på Torjusheia, beliggende tett oppunder tohundre meter over havet, har utvilsomt vært slitsomt.
Men hytta ble til. Strevsomme Søgne-gutter kunne etter mange timers arbeid si seg fornøyd og ta jakthytta og stedet i bruk. Kanskje var det Sverre, Jørgen og Oskar som kunne skilte med flest arbeidstimer i boka. Og med vedovn i metall og et åpent ovnsrør like opp til taket og igjennom, ble trekken i ovnen god og piperøyken til tider synlig. Et sikkert høsttegn mot himmelen når høstjakta var i gang og jegerne trengte å ta seg en pause.
Haren kom hoppende
Når harehunden «Pluggen» hadde fått fot i Urdalen tidlig på morgenen, og den intense lukten av ferske harepoter reiv i nesa, tok det ikke lang tid før den gikk i los. Det bar av sted med begge. Over Bjønneheia, ned mot Stitønn og så videre innover mot Ramsdalen. Der endret haren kurs, og trakk sydover igjen. Så bar det opp Snøfonndalen mot toppen av Torjusheia, så sydover over fjellknattene. Forbi små furutrær med forvridde kroner, tette einerbusker og lyngtuster med blåbærlyng i skråningene. Og det er like i nærheten at Jørgen stod på post. Han har fulgt losens gang nøye. Lyttet og antatt. Og ganske riktig. Like foran, nede til venstre kom haren hoppende, mens Pluggen enda hørtes lengre nede i Snøfonndalen. Så smalt det. Først et skudd. Så enda ett. Jørgen har truffet. Det er etter slike timer på heia, i spenning, det er godt å gå til hytta og ta seg en hvil. Kanskje en røyk, ei snadde om så, eller kanskje en knert.
Og det var i denne det spennende var å finne. Fra gjenglemte haglpatroner til kortstokk med konger og damer. Like gjerne Jørgens sølvbestikk, utlånt til bruk. Å stole på hverandre, det var en selvfølge. Men når pokerspillet var i gang, da var det pokerfjeset som gjaldt.
Klasket pengene i bordplata
Og Gudny forteller. Hun kommer i hu historien om kortspillet og venninnas pokerfjes. Hun ler hjertelig.
– Du skjønner, sier hun.
–Fire av våre venner skulle på overnattingstur der oppe. Det hadde seg slik at samme dagen var byggelånet utbetalt for huset paret bygde. Og for sikkerhetsskyld hadde venninna tatt med pengene på turen og gjemt dem i brystlomma på buksedressen. Og vel fremme på Torjushytta og etablert, var det at skuespillet tok til. Hun åpnet glidelåsen i brystlomma, trakk så frem haugevis med sedler og klasket dem i bordplata, henvendt til turfølget: – Skal vi spille poker?
Du kan jo også tenke deg hvilken stemning det blir når nyforelskede par skal overnatte sammen i den lille hytta, avslutter Gudny.
Små varder
Når nye gjester var invitert kunne det å finne frem være et problem. Men Amund visste råd. Fra Steinkleiva i Hellersdalen og frem til hytta, ble arbeid med å stable stein til små varder igangsatt. Med passe synsavstand i mellom, ble det løsningen. Gjestene kunne følge disse helt frem til hytta og det ventende vertskapet. Gudny forteller at hun så smått har påbegynt reetableringsarbeidet av vardene som en gang var.
I dag er det få spor etter hytta. Tomta er der, brønnen også, og stedet beviser utsyn mot havet, ja, så langt øynene kan se. Det er ikke hærverk som har knekt byggverket, men brukergenerasjonene er borte.
– Eierskapet har med det ebbet ut, sier Gunnar. Et tidsskille, en ny tid er etablert.
Dagens Torjushytte er det ingen som kan se. Tider har kommet og gått. Med den har utvikling og endring funnet sted og nye og andre interesser kommet til. Kun noen plankebiter og litt tilbehør er å se, der hytta en gang var. Som attraksjon er stedet fjell og litt skog, men nevnes kan Søgnes populære mosjonsløp, «Søgne Morothon». Langløypa har sin trase like over populære Torjusheia, og forbi stedet der Torjushytta i sin tid lå. Gode opplevelser er blitt til gode minner for de som enda husker.
Forskrift om Torjusheia naturreservat
Ikrafttredelsesdato 13.12.2002. Endret fra 21.12.2007. Gjeldende for Kristiansand kommune, Agder. Formål: Å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Av spesielle kvaliteter kan nevnes at området er godt utviklet, rikt og variert. Området er representativt for kystnær skog på middels til høy bonitet i Sørlandets eikeskogsregion. Naturreservatet dekker et totalareal på omkring 1877 dekar.
Tomta til hytta ligger like syd for grensesettingen til Torjusheia naturreservat.
Gunnar Lunde (85) har gode minner fra hytta. Foto: Håkon Repstad sr.
