En februardag i 1807 druknet 11 barn som var med på et stort gjestebud hos Bent Thomassen på Røsstad. Han var egentlig fra Holum, d.1842. Kona var Engel Jonsdatter fra Røsstad.
Av Jostein Andreassen
De fikk 9 barn. Den eldste het Svend og døde i 1813. To barn døde små. En datter, Ellen Birgitte, ble gift med John Torkildsen Hævåger og levde fram til 1865. En sønn ved navn Tomas, f. 1795, ble gift med Susanne Askildsdatter Trysnes.
Men de fire andre barna, Jon, f. 1788, Magnhild, f. 1791, Susanne Maria, f. 1793 og Petter, f. 1799 druknet i fjorden utenfor hjemmet. En forferdelig ulykke. Men den var verre enn dette også ..
Gjestebudet
Det var kommet mange folk til gjestebudet, både fra nabogårdene og fra familie i Holum. Vinterværet var kaldt og fint denne dagen. Isen lå blank på fjorden like utenfor. Noen av ungdommene fant da på at de ville ta seg en tur ut på den. De fikk tak i en hesteslede. Noen dro i drettene (dragene), og andre satt på sleden utover. Der på isen var det fem barn fra Frøysland, nabogården i nord, som nevnt de fire fra Røsstad og to, trolig noe eldre, fra Holum.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Gjestebudet som ble holdt i 1807, ble trolig holdt i et hus som stod på dette bruket på Røsstad. Her bodde også den skipperen jeg skrev om i en annen artikkel forleden, da barken ”Medora” gikk ned i Østersjøen i 1872. 30 år etterpå det var det hans sønn igjen som satte i gang med å bygge større seilfartøyer, knapt 100 m østenfor, se i februarnummeret 2024.
Den 12-årige sønnen til Bent ville imidlertid ikke være med. Han ble sittende på bakken ved husene. Derfra kunne han se hvordan alle de andre moret seg der ute på isen. Plutselig gav den etter, og alle falt i vannet. Ingen klarte å komme seg opp – de druknet alle sammen, alle 11 i alderen fra 8 til 30 år.
De som omkom fra Frøysland var barn av Tønnes Jørgensen, d. 1835 og Barbro Cathrine Sørensdatter fra Sangvik: Søren, f. 1788, Ingeborg, f. 1794 og Gunhild Christine, f. 1797.
Andre fra denne gården som omkom, var barn av Rasmus Villumsen, f. 1757 og Gunhild Eriksdatter Try: Berte, f. 1785 og Andreas, f. 1790.
Hendelsen gjorde selvsagt et sterkt inntrykk på alle i bygda – for ikke å snakke om 12-åringen Tomas, det var nok han som varslet de voksne inne i huset ..
Det ble diktet ei (sørge)vise om ulykken:
Om de druknede i Trysfjorden
Forældrene:
Kom stemmer i en sørge sang,
lad harpen give ynksom klang
af graad og bitter klage!
Mon vores hjerte kan bestaa,
det ei av sorgen briste maa
i disse sørge dage?
Mon her er haab tilbage?
Med David bede vi om raad,
O Herre, ti ei til vaar graad!
Paa Dig vi ene haabe.
O Herre, trøst Du os igjen!
Du ene være skal vor ven.
Du saarer, Du kan læge;
Du smærter, Du kan kvæge.
Børnene:
Forældre, stiller Eders graad!
Til Herren sætter Eders haab,
for os tør I ei sørge.
Vel var vor afgang hastelig,
Men i vort sidste endelig
vi os dog anbefalte
Til Gud, og Ham paakaldte.
Det er vel visst det smerter Jer,
at I os skulde miste her;
men tænk, det er Guds vilje.
Ti denne død er os bestemt,
Nu er vi fra al møje gjemt.
Udi Guds himmelbolig
vi lever nu saa trolig.
Forældrene:
Et rigtig tap for os det er
at vi tre børn som var saa kjær,
saa hastig skulde miste.
Da de gikk ud saa glædelig
paa isen at fornøie sig,
da samme is straks bristed,
og døden der dem gjæsted.
Dog blev det ikke nok dermed,
Men otte til paa samme sted
der druknede tillige,
som og med dem ifølge gikk,
saa elleve sin død der fik.
Hva skal man herom sige?
O ynk, som har ei lige.
Mon nogen kan os give raad?
Mon nogen stille kan vor graad?
Kan nogen os hussvale?
Vi skal os holde til Guds ord.
Det er vor trøst paa denne jord
til vi i dødens dale
vor sjæl skal Gud befale.
Børnene
I maa ei tage jer saa nær.
Vi ei for evig borte er,
endskjønt I ikke mere
kan finde os i verden her;
vi skal dog samles engang der.
Naar eders tid er omme,
da skal I til os komme.
Staar os kund rent af eders sind,
luk Jesum i jers hjerte ind.
Da skal I vist befinde
Det lykkelig vil eder gaa.
For os i sorgen kun bortslaa.
I faar os ei tilbage,
hvor høit I end vil klage.
Forældrene
Nu dette er da trøstelig
at vi udi Guds himmerig
skal eder igjenfinde,
om I end hastig fra os drog.
Se, Herren gav, og Herren tog.
Vi bør taalmodig være
og give Herren ære.
Børnene
Saa far da vel, forældre kjær!
Tak for hver stund vi var hos jer,
tak for oplysnings lære,
tak for I os oplærte smugt
i gudsfrygt og i Herrens tugt.
Vi ønsker jer Guds naade
til sjæls og legems baade.
Nu vende vi for evig hen
vor tanke bort til himmelen,
ti her er godt at være.
Den glæde som vi nyder her,
kan ei af jordisk mennesker
forstaas at udsige;
ti den er uden lige.
Forældrene
Nu da til lykke med den fred
de nyder i Guds herlighed.
De nu i evig glæde
med englene istemme da
det evige halleluja.
Nu har alt ondt en ende,
nu kan I Jesum kjende.
Det er vor trøst mens vi er her
at vi engang i glæde der
skal eder igjen finde.
Lad da kun modgang møde her.
Vi hisset ikke trænges mer.
Da skal vi overvinde
og evig naade finde.
Nu vil vi os befale Gud.
Fornøiet hjerte, hold hans bud
og visdom vil tilføie.
Alt hvad han gjør, den gode Gud
til bedste vistnok falder ud.
Han selv vort hjerte bøie,
Saa lader vi os nøie.
Sov rolig da i graven her.
I skal engang opstaa igjen
forklarede af døde.
Da skal vi findes samme sted.
Gud, du os ved din aand bered
glad for din dom at møde,
Bønhør os, Jesu søde.”
Visen (fram til ”vor sjæl skal Gud befale”) er hentet fra Gerd Lillian Olsen artikkel i ”Søgne før og nå”, bind 4, 1984, side 112f. Der står det også litt om forfatterskapet til visa. Men trolig er den skrevet av en klokker i Vennesla – kalt Hans i Grovan/Hans i Hagen. Skolemesteren Andreas Christensen har i sin tid skrevet den av fra ham og mangfoldiggjort den. (Øvrig kilde: Kjell J. Bråstad: ”Søgneboka” bind II, 1989, artikkel om gården Røsstad.) Peter Lunde: artikkel i Fvn lørdag 8. juni (trolig 1918), s. 6 (ikke digitalisert i Fvns ”Historisk arkiv”). Ifølge Peter Lunde var de forulykkede fra Holum fra gårdene Vatne og Ormestad i dette herredet. Drukningsulykken ifølge samme var 2. februar.
Oversiktsbilde av området like utenfor husene på Røsstad, trolig var det her drukningsulykken skjedde. Vi ser utløpet av Røsstadbekken – ei sag som stod et stykke ovenfor, var kjent i tidligere århundrer for stor produksjon som gav god inntekt for oppsitterne.
