Kristiansand på langs

En vandretur i urørt natur fra lengst nord til lengst sør, høyest og lavest på to dager i nye Kristiansand.

Av Reidar Heivoll og Trond Stupstad

– Hei, se der Trond, en elg. Det er tidlig en søndag morgen, sola er akkurat i ferd med å stå opp, og alt er april-stille slik det skal være. Vi ser begge det flotte dyret som sikkert ble like overrasket som oss, før vi fortsetter innover myrene.

Den litt sære greia med at vi (Reidar og Trond) er her denne søndagsmorgenen, er at vi vil gå hele Kristiansand kommune på langs utenfor bilveger i løpet av to dager. I tillegg til å oppleve naturen på den fineste tida av året, vil vi prøve å dokumentere noen av de flotte stedene som finnes i nye Kristiansand kommunen. I tillegg er det en drivkraft å få med oss det nordligste, høyeste og sydligste også.

Fra Finsland
Vi er altså på vei fra fylkesvegen mellom Finsland og Koland (Lindesnes kommune) og inn til det nordligste punktet i Kristiansand. Vi er begge ganske bekvemme med å ta oss frem med kart og kompass og kan bruke sansene aktivt nå vi beveger oss, samtidig med orienteringen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Der tre kommuner møtes
Etter snaue to km omtrent rett øst fra fylkesvegen, finner vi byttesteinen på toppen av en kolle – akkurat som vist på kartet. Hvor lenge dette punktet har ligget her, vet vi ikke, men det er en rar følelse å stå her midt inne i skogen, helt stille – sola begynner å varme og her møtes tre kommuner, Vennesla i øst, Lindesnes i vest og Kristiansand i syd.

Tidligere var samme punkt skille mellom Vennesla, Songdalen og Marnardal. Før det igjen skille mellom Hægeland, Bjelland og Finsland kommune. Denne «treriksrøysa» har bare ligget her helt stille, reist av noen mennesker for lenge siden. Hvem gjorde det – hvorfor akkurat her og når ble disse tre steinene montert – hadde de en seremoni og stor fordragelighet, eller var det et kompromiss etter en uenighet?

Byttesteinen er også felles grensestein mellom fire eiendommer i hht kartet. Slik sitter vi en liten stund med den første kaffekoppen og undrer i stillhet, før obligatorisk dokumentasjon med GPS-koordinater og bilde. «Vi har en tur å gå – vi skal til Kristiansands sydligste punkt, Salthaug i Søgne» skal vite.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det høyeste punktet?
Etter å ha passert noen dyrkede myrer øst for Røyrås og via noen traktorveger og skogkledde åser, kommer vi til neste delmål, Rinnan. Dette stedet er en ås («rinne») med litt grov furu på lyng/morenemasse (vi er i kanten av det store raet etter siste istid som vi ser tydeligere bl.a. mellom Vamonen og Finsland Kirke og ved Songevannet/Grindland). Stedet her kan nok for de fleste ikke være noen grunn for å stoppe opp, men vi er nå på et av de to stedene som gjennom lang tider vært diskutert som det høyeste punktet i kommunen (se faktaboks). Hadde Rinnan vært flathugget, ville nok inntrykket vært helt annerledes, vi skimter likevel de snøkledde toppene innover mot Eike/Åseral mellom trestammene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kveddan
Etter en liten kort pause med refleksjoner og mimring om tidligere naturlosturer, hvor på denne kollen er egentlig det høyeste punktet, hvor er det egentlig Kartverket har målt høyden osv, går ferden videre mot Kveddan. Det er ikke langt til dette gårdsbruket som nå kun er murene og steingjerdene igjen av . Det bodde folk her helt frem til 1930-tallet. Stedet er nå delvis gjemt inne i en tett granskog, men vi kan ane hvordan dette stedet har vært med åpne gjorder og beiter rundt i denne sydvendte åsen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 

414,2 meter over havet
Turen fortsatte gjennom elgjaktterrenget til Reidar hvor vi kommer til det som det som nå er det offisielle høyeste punktet i Kristiansand, Havsåsknotten (-knuten). Det er flathugget her og utsikten er formidabel i hele horisonten – 360^o. Denne dagen er det et nydelig vær og vi ser innover mot Åseral, og på bilde ser vi også Rinnan midt på bilde som tangerer den mye lengre vekke horisonten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 

«Prærien»
Etter å ha vært på Havsåsknotten og gjort de obligatoriske dokumentasjonen, bærer det videre ned mot Espeland, langs kjøreveien et lite stykke, forbi Øygarden og etter hvert i kanten av blaute myrer mot Hønemyrvegen. Her krysser vi fylkesvegen og følger veiet til Åsvik og forbi Solheim og Flåna som noen kaller «Prærien». Her det dyrka opp store områder som i dag dyrkes på ordinært vis. Etter en god matpause i sola, bærere det utover Kviheia. Dette området preges av åpne myrer, furuskog og lyngbakker. Det er lite holdepunkter bortsett fra noen stier og eldre traktorveger (vi krysser Normannsvegen rett ved Reinstjønn).

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det går likevel ganske raskt på kompasskurs og «sola litt inn fra venstre» over flotte høydedrag, og det bærer etter hvert nedover noen litt kronglete åssider mot traktorvegene som er anlagt fra Fjellskårsida.

Her krysser vi FV 461, før vi går den godt vedlikeholdte kjøre-/traktorvegen mot Trælevannet. Sånne kilometer går raskt når men ikke trenger å orientere og underlaget er plant. Siste delen skrår vi ned til Livannet og finner en lite brukt sti langs vannkanten mot ut-osen og en mer tydelig sti ned mot restene av den gamle saga til Geir ved Trælevannet. Dette siste område med bekken mellom Livannet og Trælevannet og restene av miljøet vi bare kan ane ved den gamle vannsaga er det noen ildsjeler som har planer om å få til en turløype. Vi heier på dette. Uansett er det et flott område og vi kan ikke fortsette uten å ha hatt en liten rast ved benken som er satt opp ved innløpsosen ved Trælevannet. Tenk om vi kunne fått til en tilrettelagt fiskeplass/brygge her for de som trenger litt tilrettelegging.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eikelandsheiene
Det er ennå tidlig på ettermiddagen og ruta videre utover Eikelandsheiene bør være greie å ta en av før vi gir oss denne dagen. Etter å ha passert stigningen forbi gården til Mortensen, bærer det innover traktorveger før det igjen bærer øst og sydover noe mer tunge myrer på Eikelandsheiene. Det er tre store myrer i dette område som tidlig på 80-tallet ble verna. Bakgrunnen for å opprette slike naturreservat var å bevare «typeområde for atlantisk myr». Vi passerer den nordligste myra – Orlogskarten – denne dagen med forsiktighet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 

Videre utover heiene er kjent område for Trond, og traseen er ikke så vanskelig, selv om det noen ganger er vel mye einerbusker som må bekjempes. Vi kjenner begge at det har vært en lang dag og planene blir å komme seg ned til bilveg om ikke lenge. Resten av turen utover dette flott og åpne landskapet blir en fin avslutning i en etterhvert lav ettermiddagssol når vi finner en høvelig sti ned til Gumpedalen ved vestre Fidje.

Det sydligste punktet
Noen dager senere starter turen på nøyaktig samme punkt en tidlig morgen. Planen er å kunne gjennomføre resten av ruta ut til det sydligste punktet i nye Kristiansand denne dagen. Etter å ha passert gårdene på Vestre Fidje bærer det raskt opp på platået mellom Gumpedalen og Breland. Det er en nydelig dag som våkner til liv med de luktene og eksotiske lydene som bare en vårdag i april kan ha. Også her er det naturreservat (atlantisk myr) som passeres før vi merker et ganske tydelig skille i bonitet og treslag. Lauvskog og etterhvert urørt store eikeskog dominerer når vi finner stiene ned til et sted vi kan krysse jernbanesporet og bort til den gamle saga på Skårkleiv. Etter en kort pause her, fortsetter vi videre utover en fin traktorveg mot Birkelandsvann naturreservat. Dette område ble vernet i 1978. Bakgrunnen og formålet var å «bevare en svært jevn og typisk eikeskog av stor naturvitenskapelig interesse». Det sies i forskriften (ref.: https://lovdata.no/dokument/LF/forskrift/1978-12-22-30 ) at området sågar har internasjonal verneverdi. Det er ganske storslått å gå gjennom denne skogen. Store, rette eiketrær med en lettgått bonitet gir respekt for de har valgt å verne dette område for alt fremtidig inngrep.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fiske-Olga
Etter noen hundre meter på Tronstadvegen bærer det bratt opp grusvegen (låst bom) forbi ruinene der Fiske-Olga bodde og vegen mot Skogen. Utover her er det lett å gå langs traktorvegen. Rett øst før Skogen starter stien utover mot Lindåsen som vi nå følger. Samtalen går nå mellom opplevelser fra siste Morothon og hvordan man enkelt kan forbedre stien over myrene som stedvis er ganske bløte. Figuren under viser enkelt hvordan det kan gjøres, Ref.: https://www.merkehandboka.no/

Det er ikke mer enn ca to km fra Skogen og til Lindåsvarden hvor det er naturlig å stoppe opp og få seg litt mat og drikke i en av de flotte gapahukene som er bygd her. En fantastisk utsikt utover sjøen i en vid horisont. Dette stedet er felles byttestein med ikke mindre enn åtte grunneiere og tidligere grensestein mellom Songdalen og Søgne kommune.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Turen videre mot sivilisasjonen går nå på fine stier utover Torjusheia og ned til Hellersdalen og videre ut dalen mot Tinntjønn.

Her er vi plutselig i sivilisasjonen og går et stykke på asfaltert gang og sykkelvei. Ganske raskt skrår vi forbi Kjelland og en hyggelig prat med tidligere kollega, før vi følger en traktorvei parallelt langs E39 som vi krysser i en undergang og opp på heia mot Ormestad. Her er det etter kort tid fine traktorveger vi kan følge ned til bedehuset hvor syklene står.

Bilde 16, idyllisk traktorveg rett ved dagens E39

De siste 13 kilometerne har vi funnet ut blir for krøkkete å gå i heia og derfor avsluttes de siste 13 kilometerne på en sykkeltur over Trysfjordbrua forbi Ålo til Salthaug. Rett før Salthaug satt vi fra oss syklene og tok turen oppom Eidsveden (3,5 km t/r) som er en flott og lettgått sti til denne kystveden med utsikt utover sjøen). Det er informative skilt her som viser historien om vederekkene langs kysten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 

På Salthaug helt i grensen til Lindesnes kommune (tidligere Mandal kommune) er det sydligste punktet i nye Kristiansand kommune. Selve landpunktet ligger på privat grunn (fritidseiendom), og vi har derfor ikke bilde av dette, kun bukta som ligger rett øst.

Oppsummert:
Turens lengde i terreng:                    ca 65 km

Turens lengde på sykkel:                  ca 13 km

Tid (ikke vesentlig):                          2 dager – ca 20 timer

Høyeste topp: (Havsåsknotten)                     414,2 moh

Nordligste punkt:                              Timreåsen, 58.36895^o N, 7.63218^o Ø.

Sydligste punkt:                                Salthaug (Søgne), 58.03175^o N, 7.67360^o Ø.

Kart:                                                   Ulike orienteringskart, utskrift av Norgeskart friluftsliv, GPS