Arne Sangvik var en viktig tradisjonsbærer i Søgne. De fire siste årene han levde, fikk jeg være så heldig å være mye sammen med ham: Sannelig, det var en god skole!
Av Jostein Andreassen
Arne var født på bruk nr. 1 på Austrus Sangvik som den eldste av fire søsken. Faren hadde vært sjømann i mange år før han overtok gården. På denne måten fikk Arne med seg mye både fra sjømanns- og bondeyrket. Hans mor var på sin side søster til folkeminnegranskeren Peter Lunde og solid plantet i den delen av det gamle Søgne.
Godt kjent
Snart var Arne med faren og rigget seilskuter i Høllebukta. Dessuten gikk han mye rundt med hesten i arbeid for andre. Det var nok en av grunnene til at han ble så kjent med folk og steder i bygda. Under 1. verdenskrig bodde han enkelte vintre ute på Monsøya hos bror til sin bestefar, August Pedersen, på bruk 41 i Gamlestranda. Her ble Arne kjent med Hellesunds sjøfolk, skip og skikker.
Han hjalp August med mange ting, blant annet var den tidligere losen oppkjøper og preparant av selskinn. Jeg husker Thomas Pedersen i Børøya fortalte at han hadde solgt døde sel til losen i Gamlestranda, fra dyr fanget på Ulveskjeran. Jeg mener at han sa han fikk ei krone for hver.
Bygde fiskeskøyter ved Høllen skipsverft
Etter dette ville Arne gjerne gå til sjøs, men som odelsgutt måtte han hjelpe til på gården som han siden skulle overta. I fem år hadde han dessuten full jobb på Høllen skipsverft, som oftest med bygging av fiskeskøyter. Da hadde han tidligere seilskipsbyggerne som arbeidskamerater, folk som hadde gått i lære hos ”de gamle” ved Lundeelva.
For en interessert ung mann som Arne må det ha vært svært spennende, selv om han sa det var et slit å hogge og pusse på alle skrogene. Men kanskje det var derfor han siden ble så flink til å lage seilskipsmodeller, mange hundre fra hans hånd står nok rundt om på peishyllene.
Ulendt
På 1930-tallet ble Arne gift med Anne Gurine Årstøl. De fikk fem barn. I denne tiden drev de et bruk på Kimmestad. Slik ble Arne jammen kjent også i de indre delene av bygda. I 1942 overtok han hjemmegården. Det hadde nok vært tungt å drive på små og ulendte teiger på Kimmestad, for han lot meg forstå at ”det var som å komme til himmelen da jeg kunne høste den første kornåkeren på de flate slettene på Sangvig”.
Sprek
Da undertegnede ble kjent med Arne, var han blitt enkemann. Dagene gikk med til å lage seilskipsmodeller, trolig det greieste han visste. Villig lærte han meg navnene på seil og alle båttypene.
Tidligere hadde han vært skytebas og anleggsarbeider for firma Jostein Repstad, med stasjon der som Misjonskirken nå holder til, lengst vest på Lunde.
Arne var sprek, jeg forstod han hadde stått i full jobb til han var 75. I det hele tatt var han lett til beins og svært driftig. Han gikk til jobben og hjem igjen, det var jo omtrent ei mil hver dag.
Tidligere hadde han gjort mange ting for å tjene en ekstraslant, for eksempel å kjøpe opp ”sinte og ustyrlige hester”, temme dem og så selge dem igjen, lage deler av seletøy (bogtre) til et firma i Sør-Audnedal og forsyne meg hadde han ”fast jobb” også med å leie kuer til slakteriet i Kristiansand, om det var der de skulle.
«Gå-streik»
Han fortalte at det som regel gikk greit til de to kom til Rosseland. Da gikk hun ofte til ”gå-streik”. En tungvint halvdel av veien over heia gjenstod. Framme i byen var det å spasere hjem igjen. Det meste av dagen gikk jo med da. Ville du gjøre dette for 5 kr, slik Arne sa han fikk for slike jobber?
Forteller
På 1980-tallet ble barndomshjemmet og låven på Sangvik revet. Veien ble lagt om. Et av de mindre rommene i det nye huset ble omgjort til verksted. Der satt han alltid da jeg kom.
Da fortsatte han å fortelle, om gården, om gamle Søgne-skikker, om folk han hadde kjent, om 1. og 2. verdenskrig og til og med om den lokale tradisjonen fra noe ingen andre visste: Napoleonskrigen 1807-14!
I båt og bil
Arne ble med meg overalt i Søgne til noe vi skulle undersøke, både til fots, i båten og med bil. Han var lommekjent på de mest utroligste steder.
Folk som ikke visste hvor byttene (grensene) til bruket deres gikk, kunne spørre Arne, og som regel fikk de et opplysende svar.
Han hadde også glede av å ta meg med ut i robåten, vise meg hytta ytterst i Høllefjorden og den flotte gulrothagen sin der. En gang troppet jeg etter avtale opp med en hel klasse fra Agder folkehøyskole som hadde ”kystkultur” som spesiale. Hvor imponerte de ble over denne gamle mannen.
Begeistret
Barna mine på tre og seks var også begeistret: Skulle turen gå ”ut til Arne”, og det var ofte, var det aldri nei i deres munn.
Jeg tenker tilbake på Arne Sangvik med stor glede, og jeg vil også si: Ærbødighet. For meg selv, som brått mistet min far da jeg var 13, var det rett og slett fenomenalt å møte en mann som var 50 år eldre og som var et slikt oppkomme av kunnskap om det gamle Søgne. Fred over hans gode minne.
Les også min artikkel: ”Arne Sangvik forteller om den gamle bondekulturen” i ”Søgne før og nå”, bind 4, 1984.
Arne Sangvik i sitt rette element: I det lille verkstedet der han bygger seilskutemodeller. Her rigger han et tremastet barkskip. Bildet er fra 1986.
