Kronikk: Vilhelm Krag døpte Sørlandet. Men hva mente han egentlig med det? Kyststripa fra Ny-Hellesund til Gamle Hellesund? Fra Lindesnes til Grimstad? Eller Farsund til Lyngør?
Bry verdt å finne ut!
Av Jostein Andreassen, Søgne
Fra 1987 av og flere år framover samlet jeg alt jeg kunne finne om emnet. Via daværende Universitetsbiblioteket (UB) sine filmruller og Kristiansand Folkebibliotek (der de sikkert ble temmelig lei av meg), gikk jeg igjennom minst 100 årganger av forskjellige aviser samt mengder av leksika, tidsskrifter, magasiner og blader – det meste av noe eldre dato. Det viktigste ble publisert i et større kompendium: ”Begrepet Sørlandet. En historisk oversikt” (1993).
Ble overrasket
Kort fortalt: Jeg ble overrasket over i hvor stor grad de forskjellige meningsbærerne om emnet hadde skrevet av etter hverandre. Videre kunne en konstatere en stor forvirring om hva og hvor Sørlandet var – og ikke minst hvor grensene gikk, både vest-øst og sør-nord. En kjent journalist skrev til og med i Turistforeningens årbok for 1954 at han egentlig ikke visste hvor i det hele tatt ”eventyrlandet” Sørlandet befant seg, ”bare vi har i trygg forvissning at det eksisterer”. Ja, da så.
Innhyllet i sommerromantikk
Slik ble begrepet stadig vekk innhyllet i sommerromantikk. Men skulle denne eller dialekten definere grensene? Skulle en bare kalle ”Sørlandet” som ”et karakternavn” eller ”en tilstand”? Var det topografien som avgjorde, eller var Sørlandet kun geografi – et geografisk begrep?
Selvsagt og logisk nok bare det siste: For hvordan kunne Vilhelm Krag ha trodd at han skulle få tilslutning til etablering av ”en ny landsdel” om han bare hadde ment den bestod av en udefinert og udefinerbar kyststripe? Ja, Krag var dikter og romantiker, men som kulturprofet og politiker for sin landsdel kjennetegnes han ofte som en knallhard realist!
Artikkelen fortsetter under bildet.
”Sørlandet falder i tre forskjellige Dele, som hver har sit Særpreg og sine Eiendommeligheder. Tre Kultursamfund grændser opimod hinanden: Skjærgaarden, Byen og Fjeldbygden”, skriver Jostein Andreassen i denne kronikken.
Kom i bakleksa
I februar 1992 skrev jeg to artikler i Fædrelandsvennen: ”Sørlandet – avgrenset og avmytologisert”. Det var på grunnlag av Krags dåpsartikkel. Denne hadde jeg skaffet meg fra UB allerede ved oppstarten, og en analyse av denne – selve primærkilden – fant jeg ingen steder, selv etter seks års leting. Krags artikkel ”Nordmænd” fra 16. mars 1902 i ”Morgenbladet”, skrevet fra Marie Børresens pensjonat på Kvanneid i Høvåg, hadde dessuten gjemt seg godt i en søndagsutgave. Men her hevder Krag at vi ”bor sørpaa og ikke vesterpaa”, og tydeligvis mente han at datidens inndeling var unaturlig, i og med at Vestlandet, som vi var en del av, faktisk gikk like til Telemarks grense. Dermed kom vi her ”sørpaa” helt i bakleksa, mye mer albuspisse stavangere og bergensere tok hånd om de fleste av Stortingets bevilgninger.
«Er vi ingenting?»
Nei! Vi måtte stå på egne bein og få et nytt navn: Sørlandet og sørlendinger: ”Nordmændene bestaar som bekjendt af Østlændingerne, Vestlændingerne og Nordlændingerne; mens vi her sørpaa – vi er ingenting.”
Mange gode argumenter. Men gir ikke Krag oss noen ledetråder i artikkelen om hvilket område han vil skal kalles Sørlandet? Jo visst. Lenger ute i dåpsartikkelen ser han behov for å poengtere at ”den sydlige Landsdels Beboere ikke er den kleine Folkerace som de østlandske Doktorer og Officerer” måtte tro. Dermed forteller han om en ”umaadelig Storm som gik over hele Sørlandet” 14. januar 1902. To episoder nevnes: Den ene skjedde ”lidt længere oppe fra Sjøen” der innpå 100 bygninger ble skadet. I den andre legger en uredd ”Gamlefar” seg på øversteloftet for å ”tyngde” og dermed berge taket mens de øvrige i huset flykter ned i kjelleren.
Ifølge Krag skjedde dette på Sørlandet. For meg ble det da svært interessant å finne ut hvor, og sannsynligvis har han historiene fra avisene. Jo, i ”Fædrelandsvennen” 23. januar 1902 står artikkelen ”Stormskade i Aaseral”, med innhold ikke til å ta feil av. Episoden med ”Gamlefar” står i samme 21. januar: ”Stormens Herjinger”. Her skjedde dramatikken på Risdal (aller øverst i Froland, på høyde med Byglandsfjorden). Og heldigvis, trolig takket være den modige eldre mannen: ”Der blev Hustaget på sin Plads.”
«Skjærgaarden, Byen og Fjeldbygden”
Interessant er det at unge diktere som Olav Benneche og Fredrik Kittelsen, Grimstad, raskt lager vakre dikt om Sørlandet. Men i fortsettelsen 1903-04 kommer en ivrig Krag med den ene vektige artikkelen etter den andre. Som tidligere nevnt, har han allerede året før foreslått opprettelse av et Stiftsarkiv og ”en historisk Forening med (…) Filialer og Medlemmer i By og Bygd udover hele Sørlandet”. Samme år vil han ha et ”Et Folkemusæum for Sætersdal og Agdesiden”. I et lengre intervju i ”Verdens Gang” 17. mai 1903, kaller han dette ”Et Musæum for Sørlandet”.
I juni samme år kommer to fremragende artikler: ”Projekter”, publisert i den nå inngåtte avisen ”Kristiansands Dagblad”. Redaktør Tomas Torsvik, senere i ”Fædrelandsvennen”, bad ham om å presentere sine ambisiøse kulturelle vyer for Kristiansand og den nye landsdelen. Den ene begynner slik: ”Sørlandet falder i tre forskjellige Dele, som hver har sit Særpreg og sine Eiendommeligheder. Tre Kultursamfund grændser opimod hinanden: Skjærgaarden, Byen og Fjeldbygden”. Da Stortinget i 1913 vedtok navnet ”Sørlandsbanen”, var egentlig navnet ”Sørlandet” godkjent.
