Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 hadde allerede midt i april behandlet det følsomme spørsmålet om jøders adgang til Riket. Da formuleringen av paragraf 2 kom opp igjen tidlig i mai, karakteriserte sokneprest Peter Hount fra Smålenene [Østfold] det tidligere vedtaket som avskyelig intolerant.
Kronikk av Jostein Andreassen
Jøder er dog mennesker, sa han: ”Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord.”
Men talen var nytteløs.
Sorenskriver Christie foreslo at forbudet mot jøder også burde utvides til å omfatte jesuitter, og med dette tillegget ble slutten av paragrafen vedtatt med 103 mot 7 stemmer.
Da ble ordlyden slik: ”Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.” (Mykland et al: ”Norges grunnlov i 175 år” (1989:51f.).
Artikkelen fortsetter under bildet.
Peter Ulrik Magnus Hount – født 1769, død 1915. Foto: Jostein Andreassen.
En stygg plett på vår kjære Grunnlov
Trist å tenke på: De bolde menn på Eidsvoll utformet den mest moderne konstitusjonen i datidens Europa. Men: Ingen religionsfrihet. En stygg plett på vår kjære Grunnlov!
Dessuten ble ”Konventikkelplakaten” fra 1741 fortsatt gjeldende rett – med forbud for lekpredikanter å avholde konventikler, dvs. ”gudelige forsamlinger”, uten prestens godkjennelse. Altså var det heller ikke forsamlingsfrihet.
I dag tenker vi ikke så ofte på at Norges unike grunnlovsår faktisk kom ut med et slikt nedslående resultat vedr. den personlige frihet.
Eksklusjonen av jøder ble opphevet i 1851, ikke minst takket være Henrik Wergeland. Hans far Nicolai hadde for øvrig ivrig stemt for. Men kjente menn foruten Hount kjempet mot vedtaket – bl.a. Midelfart,
En modig mann – oppvokst i Søgne
Koren, Rein og grev Wedel Jarlsberg. Munkeordener ble tillatt i 1897 og jesuitter først i 1956! Jeg er stolt over at en slik modig mann, Peter Hount, oppvokst i Søgne, var en av dem som sterkt bekjempet et slikt antikvert vedtak.
Peter Ulrik Magnus Hount kom til Søgne prestegård som ettåring i 1770. Faren Jacob Hount var fra Ryfylke, sønn av en fogd. Hans mor Anna Elisabet var også norsk, født Bøyesen. Faren hadde vært prest på øya Als i det sørøstre Danmark, men kom deretter hit med kone og tre barn. Als er forresten i umiddelbar nærhet av Sundeved, bygdas tidligere vennskapskommune.
Ivret for skole, fattigstell og allmennkunnskap
På Søgne prestegård vokste Peter opp og gikk siden sammen med sin bror Christian Fredrik på Christianssands Katedralskole. Etter forhåpentlig gode og varige inntrykk fra Søgne og Katedralskolen, dro de to unge menn videre til København, den ene til teologien, den andre til jussen. Snart hadde Peter tatt embetseksamen med utmerkelse etter å ha vært en sentral figur i studentmiljøet. Han havnet så på Vestlandet som kapellan for deretter å bli sokneprest flere steder i det vi nå kaller Østfold.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Denne ovale ”medaljongen” i Louis Seize-stil, malt på veggen i Prestegårdsstolen, er det eneste minnet vi har fra familien Hount. Teksten lyder på latin: ”Jacobus Hount Sillam ornavit 1787” – dvs. Jakob Hount dekorerte dette 1787. Foto: Jostein Andreassen. Foto: Jostein Andreassen.
Det var trolig de vanskelige kårene mange levde under som gjorde Hount til en typisk rasjonalistprest. Han ivret for skole, fattigstell og allmennkunnskap. Faktisk fikk hans streben offentlig interesse og resulterte i endringer i ”Lov om Almueskolen paa Landet”. Kanskje er det til hans honnør at biskop Nordal Brun i Bergen hadde oppfattet ham som plagsomt stridbar.
Peter Hounts prestetid i Berg nær Svenskegrensa ble desto mer vellykket. Snart var han prost og kunne fortsette sitt opplysningsarbeid. Han ville bl.a. opprette både lærerseminar og et sogneselskap.
Tilhenger religiøs frihet
Ikke nok med det, Hount viste seg å være en sterk tilhenger av borgerlig og religiøs frihet. Dessuten forlangte han større selvstendighet i Norges forhold til de styrende i København. Midt under Napoleonskrigen i 1809 kom han da med artikkelen ”Norges retfærdige og Billige Ønsker”, der kravet var eget Universitet, en nasjonal orlogsflåte og kornmagasiner. I alle fall ble det første kravet oppfylt to år etter, selvsagt etter manges lange kamp.
I april 1814 ble Hount representant for ”Smaalenenes Amt” til Riksforsamlingen på Eidsvoll, en stor honnør. Men der ville han straks ha gjennomført tiltak som skulle sikre et fredelig forhold til landets potensielt nye øvrighet – Sverige!
Krigen var uunngåelig
Men krigen var uunngåelig. 26. juli brøt kampene ut nær Halden. Nordmennene forsvarte seg tappert mot en mye større og veltrent soldatmakt. Tidlig i august var det tydelig at nordmennene kom til å tape.
Så skjedde noe forunderlig: På grunn av raske svenske troppeforflytninger, oppdaget prost Hount at han plutselig befant seg i et okkupert prosti! Den 7. august var han faktisk ordonnans for svenskene: Sammen med vennen Tank ble han som frivillig sendt til den norske kongen Christian Frederik på Spydeberg prestegård med et fredstilbud fra angripernes øverste leder, kronprins Karl Johan.
Ble utnevnt til ridder
Dagen etter returnerte de med beskjed om at nordmennene ville forhandle. Hvorom allting er, Hount gav siden uttrykk for at han hadde bidratt vesentlig til et kompromiss, og trolig var Karl Johan også enig i det (og i vår tid også historikeren Karsten Alnæs): I 1815 ble nemlig den norske prosten utnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneordenen! Ikke verst ..
For å gjøre en lang historie kort, den såkalte Mossekonvensjonen 10.–13. august gjorde slutt på krigen, og i oktober godtok Stortinget premissene for en såkalt ”personalunion” med Sverige. Dermed kunne vi beholde Grunnloven! Det ble bare forandret litt i begynnelsen, der det bl.a. stod at Svenskekongen også var regent i Norge. Den nye Grunnloven ble da ikke av 17. mai 1814, men av 4. november. Stortinget kunne fortsette som før, men vi fikk en regjering i Norge og en i Stockholm, dessverre ingen konsulater og egen utenrikspolitikk. Samme høst kom Peter Hount inn på det nye Stortinget, men ble sett urettferdig ned på som ”en som hadde kompromittert med svenskene”. Året etter døde Peter Hount, bare 46 år gammel. En minnestøtte er reist på Berg prestegård.
Peter Ulrik Magnus Hount, forut for sin tid.
